Et feministisk symbol

Heksas renessanse: Fra bålet til Twitter

Det finnes knapt en mer typisk skurkerolle enn heksa. Men de siste årene har hun gått fra å være utelukkende ond til å bli et feministisk ikon.

Heksa har bestandig vært aktuell i fiksjonens verden, kanskje særlig i barne- og ungdomslitteraturen gjennom eventyr, tegneserier og fantasy. I eventyrene fremstilles heksa nesten utelukkende som en kvinnelig skurkefigur, mens i tegneserie- og fantasysjangeren har hun en mer variert rolle. Heksene er overalt og opptrer i svært ulike fasonger, alt fra Harry Potter-heltinna Hermine til den ondskapsfulle hvite heksa i Narnia.

I våre dager kan det virke som at heksa er mer aktuell enn hun har vært på lenge. Ikke bare dukker hun opp i barnelitteraturen, men i samtidslitteraturen for voksne også. I TV-serier som «The Craft», «Hocus Pocus» og «Sabrina the Teenage Witch», samt sistnevntes nylig lanserte reboot på Netflix, fremstilles heksa som en dypere og mer kompleks figur – på ingen måte utelukkende ond.

Også her hjemme virker heksa å markere seg. På selveste Halloween møttes Jenny Hval, Olga Ravn og Hedda Lingaas Fossum til «Litterær Heksesabbat». I morgen vises danske Benjamin Christensens legendariske stumfilm «Häxan: Witchcraft Through the Ages» fra 1922 på Kunstnernes Hus kino, med improvisert lydspor av California-baserte Chuck Johnson og Fletcher Tucker.

Ond eller ei, heksa fortsetter å komme tilbake i litteraturen, kulturen og politikken.

Tresnitt fra 1500-tallet som viser tyske torturmetoder brukt i hekseprosessene. (Foto: Wikimedia Commons.)

Hekseforfølgelse satt i system

Christensens film er en horrorfilmklassiker, men med mange likhetstrekk til mockumentary-sjangeren. Filmen er en billedlig fortelling av heksekunsten og hekseforfølgelsenes historie med sterke visuelle framstillinger av tortur, nakenhet og lidelse.

«Häxan» ble produsert med det som kan skildres som hekseforfølgelsens bibel som utgangspunkt: «Heksehammeren», eller «Malleus Maleficarum» som den heter på orginalspråket, skrevet av Heinrich Kramer og Jakob Sprenger i 1487. «Heksehammeren» fungerte som en slags oppskrift på hvordan man kunne oppdage trolldom. Et av de mest sentrale poengene var at trolldom var en forbrytelse som stort sett ble begått av kvinner: «Der det er mange kvinner, er det mange hekser».

Hekseprosessene eller trolldomsprosessene der omlag 40 000 – 60 000 mennesker ble dømt til døden for å drive med trolldom foregikk i Europa, hovedsakelig mellom det femtende og attende århundre. I overkant av 80% av de dødsdømte var kvinner. Kvinner ble framstilt som irrasjonelle, hysteriske, fysisk svake og styrt av syke kjønnslyster. Disse svakhetene gjorde dem til et lett bytte for satan.

Selv om «Heksehammeren» offisielt ble fordømt av den katolske kirke i 1490 hadde den likevel en enorm innflytelse og ble tatt i bruk av myndighetene i både protestantiske og katolske områder. Forfølgelsen gikk hardest utover kvinner som brøt med de sosiale forventingene til sitt kjønn og eldre, single kvinner, da deres mangel på ektemann tydet på at de hadde blitt lurt inn i forhold med djevler og demoner.

I Norge og Skandinavia var samene en særlig utsatt gruppe under trolldomsprosessene. Heksejakten i Nord-Norge var faktisk blant de mest brutale i verden, særlig i Finnmark der 91 av 3000 innbyggere ble henrettet for hekseri. Tortur var svært utbredt, og de fleste ble brent på bålet.

Lana del Rey oppfordret sine Twitter-følgere til å gjøre et hekseritual. (Foto: skjermdump fra Twitter).

Hekser i dagens politikk

Det er fortsatt i våre dager vanlig å omtale kvinner man ønsker å fiendtliggjøre som «hekser», og dette gjelder særlig kvinnelige politikere. Hillary Clinton ble under den amerikanske valgkampen i 2016 omtalt som «The Wicked Witch of the Left», ofte begrunnet i hennes såkalte «ukvinnelighet», men også hennes kalkulerte «ondskap». I Norge blir eksempelvis både Sylvi Listhaug og Lan Marie Ngyen Berg omtalt som hekser av meningsmotstandere.

Her til lands har man også kunnet merke seg at flere «seriøse» mannlige meningsytrere har omtalt særlig Listhaug, men også Clinton, som hekser i offentlige samtaler. Hvis de mener det som en fornærmelse, så er den veldig kjønnsspesifikk og gammeldags. Det har null tyngde som politisk argument.

På den andre siden ser man at stadig flere omfavner heksebegrepet som et uttrykk for visdom, egenrådighet og styrke. Særlig etter Donald Trump ble valgt som president i USA, har flere brukt hekseritualer for å få utløp for frustrasjon og stress. I «Broad City»-epsioden «Witches» ser vi hvordan karakterene omfavner hekseskikkelsen og dens symbol på kvinnelig kraft som håndteringsmekanisme i en hverdag etter presidentvalget i 2016 – også kjent som PTSD: Post-Trump Stress Disorder.

Et annet eksempel på dette var da artist Lana Del Rey la ut en oppskrift på et ritual for å forbanne Donald Trump på Twitter som hun oppfordret sine fans til å utføre på spesifikke tidspunkt og datoer. Selv om få tror på en reell virkning av et slikt ritual, kan det å utføre selve ritualet gi en god og beroligende følelse.

Filmen «Häxan: Witchcraft Through the Ages» vises på Kunstnernes Hus kino denne uka. (Foto: Kunstnernes Hus).

«Kvinner er kvinner verst»

I essayet «Den Tredje Moglegheita», fra 2018,  trekker den danske forfatteren Olga Ravn paralleller mellom hekseforfølgelsene og uttrykk som «kvinner er kvinner verst». Hekseprosessene bidro til en mistenkeliggjøring av kvinnefellesskap utenfor familielivet og kvinner ble oppfordret til å angi hverandre for å selv slippe unna. På denne måten ble kvinnefellesskap motarbeidet ved at kvinner lærte å frykte andre kvinner og å se på hverandre som trusler.

Som et feministisk motsvar til dette uttrykket har Ravn startet «Hekseskolen», sammen med forfatterkollega Johanne Lykke Holm. «Hekseskolen» er en skriveskole som tilbyr kurs der det blant annet arbeides med ritualer, samlinger og heksa som en motstandsfigur.

Når man snakker om hekser i dag finnes det et mangfold av oppfatninger av hva det vil si å være heks. Det finnes for eksempel religiøse praksiser av heksekunst som blant annet i Santería, Wicca og Voodoo. Mens kjennskap til og arbeid med urter blir gjerne sett på som en sekulær heksekunst. Men hekser kan også være mennesker (særlig kvinner) som gjør opprør ved å bryte med normer og forventninger, være samfunnskritikere eller følger sin indre kraft.

I Jenny Hvals siste roman, «Å Hate Gud», skildres jeg-personens utenforskap og opprør mot gud, Sørlandet og autoritetene. Protagonisten søker alternative undergrunnsmiljø der hun kan dyrke hatet, noe hun finner i en heksetrio beskrevet som “bandet”. Romanen utforsker kunstens grenser, hat som kreativ drivkraft og undergrunnsfellesskap. Heksa fungerer som et symbol på det antiautoritære.

For mange ligger nok interessen for heksekunst og andre assosierte okkulte fenomener nettopp i det at den er så mangfoldig at det tillater en høyere grad av individualitet og frihet enn organisert religion. Det blir et fellesskap med rom for annerledeshet og individualisme, slik jeg-personen i «Å Hate Gud» desperat ønsket seg og fant i heksetrioen.

Som et svar på Donald Trumps seier i det amerikanske presidentvalget, lar karakterene i «Broad City» seg rive med i et hekseritual. (Foto: skjermdump).

Et feministisk symbol

Nettopp forståelsen av heksa som antiautoritær og samfunnskritisk har muligens dannet grunnlaget for hvordan hun fungerer som et feministisk symbol.

Det er mulig å trekke paralleller mellom det man referer til som feministiske bølger og tider der hekseskikkelsen får en styrkende gjenoppvåkning. Det er derfor naturlig vi i den fjerde feministiske bølgen, der svært mye av aktivismen skjer på internett (tumblr-feminister), kan observere at heksa har fått en ny popularitet. I’m looking at you, tumblr-witches.

Den nye Sabrina er som hennes skuespiller Kiernan Shipka sier «A Woke Witch», og serien har et mye mer mangfoldig rollegalleri enn originalen, noe som gjenspeiler fjerdegenerasjonsfeminismens fokus på individualitet, interseksjonalitet og representasjon.

Andre ser på den økende interessen for heksekunst som et resultat av millenniumsgenerasjonens manglende følelse av kontroll over eksterne omstendigheter som politikk, miljø og økonomi.

Den tidligere nevnte «Broad City»-episoden viser dette fenomenet ganske godt. En konstant følelse av manglende kontroll samtidig som man blir kalt lat og selvopptatt gjør kanskje at man får behov for å gjøre et absurd ritual som egentlig ikke gir mening eller funker. Når alt rundt deg er uforståelig og ute av din kontroll, så er kanskje magien og absurditeten det eneste som kan redde deg mentalt.

 

 

Nyheter

Om Subjekt

Subjekt er et tidsskrift og nettsted for etikk og estetikk i kunst og kultur. De fysiske utgavene er riksdistribuert gjennom Interpress og kommer plutselig. Magasinet ble først lansert som et subjektivt papirmagasinformat med redaktøren som eneste bidragsyter i 2012. I 2014 kom den vanskelige andreutgaven på over 240 sider, med 30 bidragsytere. I 2017 ble Subjekt.no lansert, med papirmagasinet som ryggrad. Subjekt er utgitt med støtte fra Stiftelsen Fritt Ord.

Bidra? · Annonsere? · Ris/ros/kontakt? · Les mer om Subjekt.

2018 © Alle rettigheter reservert Subjekt, utgitt av Perfektum Partisipp AS. Redaktør og ansvarlig utgiver: Danby Choi.