«Evil Spirits Only Travel in Straight Lines» på UKS viser at Apichaya Wanthiang mestrer mange kunstneriske uttrykk, og det svært godt. Men formidlingen har forbedringspotensiale.
Ute er en kald novemberkveld i Oslo. Lydene i lokalet er av en varm natt, med gresshopper og andre raslende og nesten rytmiske lyder av nattens dyr. På vinduene er dugg fra det varme lokalet, som har en temperatur på nærmere 30 grader. Det er ikke tilfeldig.
Vi befinner oss inne i Apichaya Wanthiangs nyåpnede utstilling på UKS. Bak oss er en trang, grønn korridor. Før vi kunne gå gjennom denne inn til selve utstillingen, måtte vi sette igjen skoene utenfor.
Nå er vi altså på innsiden av det som føles som en sanselig utstilling fra ende til anden.
Gjennom årets utstillinger på LNM og nå UKS har Wanthiang definitivt vist hun er en kunstner å følge med på. Hennes allsidighet er imponerende: Hun bygger benker, lager filmer, skriver tekster, maler, forsker, installerer, lager varmende skulpturer, og både behager og skaper undring.
«Evil Spirits Only Travel in Straight Lines» er en leken utstilling med mange lag, og likesom utstillingen ved LNM er den svært godt og fullstendig gjennomført. Helheten er en opplevelse.
Les også vårt intervju med Apichaya Wanthiang.
Vi følger våre sanselige instinkter
Der tradisjonelle utstillingsrom begrenser den kunstneriske opplevelsen til synssansen alene, gir Wanthiang nå publikum en multisensorisk opplevelse. Vi tar så godt som alle sansene i bruk; hørsel, berøring og syn. Samlet gir utstillingen også en helhetlig følelse, som nærmer seg det sakrale.
Varmen i utstillingsrommet tvinger oss til å ta av yttertøyet: Det er varmt, som en tropenatt.
Wanthiang har laget to organiske, vulkan-liknende leirskulpturer som er plassert i hvert sitt rom i utstillingen, og det er fra disse varmen kommer. I det første rommet likner skulpturen en tribune, i det andre rommet som en benk mellom to projeksjoner. Og det er nettopp det den skal brukes til: Publikum skal følge instinktene sine og ta på, sitte på, gå på. Det føles nesten litt barnslig å klatre på formene.
For å komme inn i utstillingen må man ta av seg sko før man entrer en smal grønn passasje som tar en inn til utstillingen. Følelsen av å måtte ta av seg sko i et klamt rom for å gå gjennom denne lille passasjen, minner om å være barn og plassert i IKEAs lekeland. Samtidig oppleves veien inn til utstillingen mystisk, med skilt om å ferdes på eget ansvar og vitende om at «Evil Spirits» er del av utstillingens tittel.
Å sitte på den varme klumpen i sokkelesten, med vinduet ut mot Oslos novemberkveld er rett og slett koselig. De særegne omstendighetene gir en slags fellesskapsfølelse mellom deltakerne i rommet: Vi er samlet i denne varme og inviterende hulen, på sokkelesten.
Fremmede ritualer og onde ånder
På tross av den behagelige installeringen er det mye mystikk i lokalet. Fremmede ritualer om liv og død trer inn i den norske solnedgangen, samt onde ånder vi ikke kjenner til, og i det ligger det en frykt, om så ærefrykt.
Selv om troen på onde ånder har liten plass i norsk kultur i dag, er det likevel mysterier i verden som vitenskapen – som har blitt den nye troen i det nordlige Europa – vanskelig kan forklare. Om ikke utstillingen er en kritikk, er den hvert fall en motvekt til et samfunn som setter vitenskap over tro, fornuft over følelser og mennesker over natur. I den varme hulen på UKS får tro, følelser og natur utfolde seg.
Natur har åpenbart en plass i Wanthiangs kunstnerskap, som sett ved LNM og nå ved UKS. De vulkan-aktige leirklumpene, lydene er av en tropisk natt og på skjermen møter betrakteren mennesker som lever i et annet forhold til naturen og dens vilje enn en ordinær innbygger i Oslo. Kanskje er det nettopp innblikk i andre verdensoppfattelser vi i Nord-Europa trenger for å leve i et mindre anstrengt forhold med naturen; en natur som nå sårt trenger vår omtanke.
Åpningstider som endrer seg med mørket
Naturen setter også føringer for UKS’ åpningstider. Wanthiang har gjort et uvanlig grep ved å bruke lyset utenfra som en del av utstillingen. Utstillingen holder åpent to timer hver dag og klokkeslettene varierer med det såkalte nautiske tussmørket, altså like før solen har forsvunnet helt bak horisonten.
På åpningskvelden var dette fra klokken 17:02 til 19:02, og siste utstillingsdag 16.Desember er dette fra 16:08 til 18:08. Det kan minne om den amerikanske kunstneren James Turells bruk av solas bane i sine «Skyspace», hvor publikum sammen skal oppleve soloppgang eller solnedgang.
Wanthiangs tilnærming er noe mindre fellesskapsorientert, men skaper likevel et særlig bånd mellom det innvendige og det utvendige. Hun tar installasjonen som medium til nye høyder ved å innlemme elementer utenfra gallerirommet i seg på en så konkret måte. Naturens syklus blir en del av verket.
Vi blir svært betatte av utstillingens usedvanlige helhet, med omsorg for hver eneste detalj, fra skohyllen ved inngangen til den tropiske temperaturen til beregningen av tussmørket. Dette er en utstilling man totalt kan absorberes i.
Formidling som vanskeliggjør
Selv om utstillingen i seg selv er svært givende, er formidlingsteksten på UKS’ egen hjemmeside ikke spesielt innbydende.
Det benyttes et avansert vokabular hvor Wanthiang beskrives som en kunstner som undersøker ulike økologier og: «Hvordan energier forflytter seg undersøkes som noe som både genererer spektakulære bilder og kritiske spørsmål (…)»
Det hele virker abstrakt og gir inntrykk av at man behøver et vidt teoretisk vokabular for å kunne ha utbytte av utstillingen og Wanthiangs kunst forøvrig. Det er ikke nødvendig.
I en tid hvor kunsten av mange anses som utilgjengelig, er det viktig å understreke at det er slike tekster, snarere enn kunsten i seg selv, som vanskeliggjør.
«Evil Spirits Only Travel in Straight Lines» er en fantastisk utstilling, men UKS’ formidlingstekster har forbedringspotensiale.
