★ ★ ★ ★ ☆ ☆
Det er pause på deltidsjobben, en anledning for å sjekke telefonen: To ubesvarte anrop fra et ukjent nummer. Vi ringer opp i igjen.
– You called back!
Britisk aksent. Hakke peiling.
Men det skal vi snart få. Litt peiling. For de neste ti minuttene presenterer denne mystiske mannen seg som rapper. Han kaller seg Doriansgrave, og tar kontakt for å pitche fram sin nye låt: «KUNST». Ja, vel. Vi blir stående perplekse på bakrommet. Lyttende. Han får til slutt en e-post-adresse, og bare få strakser senere har vi den rykende ferske låta i innboksen.
Som journalister blir vi plaget av sånt som dette hele tiden. Noen få ganger gidder vi å høre på i mer enn et par minutter. Pitchen skal være god. Oppfølgingsmailen må være enda bedre.
Doriansgrave tok veien inn i Subjekt på denne måten.
Hør «KUNST» her:
En ung sjanger i endring
Doriansgrave er en selvuttalt undergrunnsartist med bakgrunn fra spoken word- og slam poetry-sjangrene.
Han er inspirert av rappere som Mos Def og J. Cole, og i likhet med disse to, er Doriansgrave en lyrisk rapper med fokus på tekst og budskap. Budskapet? At hip hop ikke nødvendigvis er på sitt beste slik det er nå.
Det vil han gjøre noe med. Hip hop-veteraner er ikke særlig eldre enn 50. De gamle traverne puster fortsatt for egen maskin. Det er en ung sjanger som har vokst seg til å bli den største innen populærmusikk noensinne. Innenfor en ung sjanger i stadig endring, vil enhver generasjon tilføye noe nytt til lydbildet og forståelsen av hva hip hop er for noe.
«KUNST» er låta som skal kritisere samtidens hip hop på en upretensiøs måte. Den virker overhodet ikke belærende, som om han skulle sitte fast i fortiden: Han glorifiserer ikke 90-tallet, bygger ikke et alter til ære for Tupac og Biggie.
Doriansgrave maler dog et tydelig bilde av hvor grunt tekstuniverset til mange av dagens rappere er: «I spit a hard verse when it’s necessary/If there’s a mumble here I hope that they can hear me», sier han.
Friskt skråblikk
Over en nøktern produksjon med pitchet ned vokal og en tung basslinje, forteller han om en infantil glorifisering av dop-avhengighet, bling og et generelt behov for å flekse med egen overflod.
Det er lett å trekke paralleller til både Earl Sweatshirt og undergrunnsrapper MF Doom, som begge ofte opererer innen samme tekstunivers. Lyrisk er Doriansgrave ikke helt der enda, men det er noe veldig forfriskende med mystikken rundt mannen og låta.
Helt oppriktig, da jeg hørte ham promotere seg selv over telefonen, forventet jeg noe ordentlig dritt i innboksen min. Heldigvis var det et friskt velprodusert skråblikk på hip hop. Behold mystikken, Doriansgrave. Hip hop trenger det.
