EP-aktuelle Safario:

Ganske glad og med god grunn

18 år gamle Safario trosset sin egen frykt for å begynne å rappe. Nå er han EP-aktuell og full av drømmer.

– Jeg hadde lyst til å begynne å rappe, men turte ikke.

Det var tider. Nå sitter han her, på en bar på Grünerløkka, i en intervjuavtale med Subjekt for å snakke om den nye EP-en sin, «Kapiskate». Den er så og si helt selvlaget, men på ei av låtene har han med seg Rejjie Snow. Vår egne anmelder ga EP-en en solid femmer.

Ikke at han bryr seg:

– Alle har jo en mening. Om noen hadde gitt den to stjerner, kunne jeg ikke brydd meg mindre, egentlig. Det er gøy når du får gode anmeldelser, men samtidig, jeg tror jeg ville tatt det like kult om jeg fikk en ener. Jeg tenker at «okei, det er hva du tenker».

Full av selvtillit, altså, men sånn har det ikke alltid vært. Dette er historien om 18 år gamle Kacper Tratkowski, alias Safario.

Les også: «Kapiskate» er glad, i en tid der tristhet lenge har dominert ung rap

(Foto: Ida Madsen Hestman)

Fra trommer til miksebord

– Hvordan vet du hvor jeg bor?

Vi gir ikke noe godt svar. Men vi er journalister. Som kan fortelle at Safario har bodd i Holmestrand i fem år, men er fra Oslo, eller opprinnelig fra Polen.

Det forklarer kanskje noe av inspirasjonen som har satt sitt særpreg på musikken hans; han har vokst opp med å høre en del på polsk reggae, bare for å ta et eksempel.

7. desember kom debut-EP-en, Kapiskate, som på en eller annen måte skal være oppkalt etter ham selv. Litt fordi at han liker å skate også, da.

– Det er skummelt, men gøy samtidig å gi ut EP. Man er veldig nervøs før det er ute, men når det først er ute, så kan jeg jo ikke mikse det på nytt. Man får veldig mye ro inni seg.

– Jeg må forresten gi en shoutout til Mano, fordi «LIKE YOUR GLASSES GIRL» var egentlig litt kjedelig i starten. Vi jobbet på bridgen og outroen sammen, og den fikk mer liv etter at vi var i studio.

Elsken for å utøve musikk kom tidlig, nærmere bestemt som trommis i et punkeband.

– Det var fordi faren min spilte trommer. Det gikk mye i rock. Jeg hørt på Linkin Park og 50 Cent. Skjønte ikke noen ting av hva han rappet om. Men i Polen hørte vi også på mye kul polsk musikk man ikke hører på her. Som polsk reggeae. Jeg tror i hvert fall ikke vi hørte så mye på populærmusikk i Polen, egentlig. Ikke den grad man gjør det i Norge.

En sommer i Holmestrand da det var svært lite å gjøre, spilte han en del bassgitar og på sin nye trommemaskin, lagde loops, og spilte inn flere instrumentaler. Men han ga det ikke ut. Litt mer seriøst ble det da han lastet ned FL Studios-programmet på maskinen sin på videregående.

Etter hvert  begynte han å dj’e, hovedsakelig med det kreative kollektivet By Any Means. Det starta med at han sendte beatsene han lagde til Conz.

– Jeg sa jeg likte musikken hans, og så snakka vi fram og tilbake, og møttes i Oslo og sånn. Plutselig trengte han en dj en dag. Jeg sa jeg ikke kunne dj-e, men så foreslo han at jeg kunne begynne med det. Sånn starta det der.

(Foto: Ida Madsen Hestman)

Mer stressende med mindre konserter

Men så oppløste By Any Means seg i fjor. Han stod på bar bakke.

– Den høsten der var jeg litt forvirra. Jeg tenkte «hva skal jeg gjøre?». Jeg hadde lyst til å rappe på beatsa mine, men samtidig ikke. Det var skummelt, skjønner du? Jeg hadde støtte fra vennene mine og sangene begynte å bli litt kule. Så tenkte jeg at jeg kan jo gi det en sjanse. Og så bare gjorde jeg det, ler han, åpenbart fornøyd med valget sitt.

Det er det åpningslåta på EP-en handler om, det å rett og slett «GO!» for det, uansett hva andre mener.

– Den er ren moshpit-sang live. Ganske raw, smiler han under sin rosa, oppbrettede Puss Riot-aktige Finlands-hette.

Han har all grunn til å være fornøyd med der han er. Karrieren som soloartist starta ganske rått, kanskje så bra som det potensielt kunne gjøre. Debutkonserten  foregikk intet mindre enn i Oslo spektrum, der han varmet opp for Unge Ferrari og Arif i fjor. Da var han 17 år. Men skal vi tro ham selv, tok han jobben ganske med ro.

– Jeg blir mer stressa av små konserter. Fordi der ser man fjesene på folk. Det gjør du ikke i en så stor sal, sier han.

– Det som er litt morsomt, er jo at ingen visste hvem jeg var. Det var kanskje ti av de nesten ti tusen som visste hvem jeg var.  Men når man er i Spektrum, så tenker man gjerne automatisk at «han der må vi følge med på». Og jeg følte meg som en ekte superstjerne. It was lit.

Spektrum-jobb er ikkenoe problem for denne karen, med andre ord. Han har større vanskeligheter med å beskrive hva det er han egentlig lager.

– Det er så mye forskjellig, og det er inspirert av så mye rart, at jeg klarer ikke å finne et ord for det.

(Foto: Ida Madsen Hestman)

Kaller seg fattig

Men han har ord for å beskrive andre ting, som det å være gammel. Som han rapper i «ROBIN HOOD 300»: «spider-web on your face».

– Hva er det din generasjon forstår som ikke vi eldre forstår?

– At det er kult å bare være seg selv. At man ikke trenger å være så tøff hele tiden. Du kan ha på deg hva du vil. Før følte jeg at alle gikk med det samme. I dag tør folk å være litt mer ulike hverandre. Man tør være mer ignorante.

– Men er det bra å være ignorant?

– Det er vel aldri bra å være ignorant. Men hvis det er en tid i livet ditt der du kan være ignorant, så er det jo når du er ungdom. Du kan ikke det når du er voksen, for da bør du vite bedre. Skjønner? Selv om du nok aldri vil bli helt voksen, så kan du ikke være ignorant hele tida.

Han snakker også om det å være ignorant som det å ha mer tro på seg selv, være selvstendig.

– Det var en periode der mange labels ringte meg og sånn, da jeg kom med den første singelen min, spektrum skjedde, og store ting var på gang. Som jeg sier: «Robin Hood on your block/ We’ll be taking shit/ Give it to the poor/ and take it from the rich». Rich, det er jo majors. Store labels. Rike mennesker. Poor, det er meg og vennene mine.

(Foto: ida Madsen Hestman)

– Må passe bedre på hverandre

Han vil ikke bli signa av noe større selskap, og har heller ingen planer om det i fremtiden.

– Jeg ser ingen grunn til å ha det. Man har jo internett, og det åpner for mange muligheter. Man har stor frihet til å gjøre hva du vil, når du er din egen sjef. Mange jeg kjenner som er signa på større labels sier til meg «ikke gjør det». Og det er jo kult å bruke vennene sine og de rundt seg, og løfte alle sammen, i stedet for å ha masse proffe bransjefolk rundt seg. Det er ganske najs.

Og mer kommer fra Safario fremover.

– Vi satser på Europa-turné. Det er det som er fett med å være artist. Man kan reise og spille konsert. Det er jo det beste som finnes!

– Apropos Europa og verden og slikt: Er ungdommen i dag fortsatt opptatt av å endre eller redde verden?

– Jeg er ikke så opptatt av politikk, men samtidig er jo musikk også politikk. En artist kan jo endre hele synet ditt på hvordan samfunnet er. Jeg tror musikk og hva en artist gjør og er opptatt av, har mye å si for hva folk tenker.

Selv er han mest opptatt av felleskap og mangfold. Slik magi som oppstår under en konsertjobb, for eksempel.

– Det som er gøyest, er å se at det er så mange forskjellige folk som kommer på konsertene mine. Og det er det er jeg ganske opptatt av; å samle folk. Tenk på alle de som treffer nye folk på et event. Mange hadde kanskje ikke blitt kjent med hverandre hvis de ikke dukket opp på akkurat det eventet.

– Hvorfor er det så viktig å samle folk?

– Fordi vi må passe bedre på hverandre, ass.

Tonen er brått mer alvorlig. Dette har han tydelig tenk litt over.

– Uansett hvor man er fra, er det fett å bare være sammen, og akseptere hverandre som mennesker. Jeg vil ikke være dyp her, haha, men vi er jo alle mennesker på denne planeten. Jeg synes det er viktig at man samles oftere, og at man har det gøy med hverandre mens vi enda er her.

Han gir et blunk, og tar en glunk av kakaoen sin.

Lytt til «KAPISKATE» her:

Nyheter