Studiopreik med Bendik HK

Endelig i førersetet

EP-aktuelle Bendik HK er akkurat så bil-fiksert som du trodde. I helgen slapp han debut-EP-en dedisert til fire forskjellige biler. Ikke bare fordi bil er kult, men også for å utfordre det elektroniske klubbmusikk-formatet.

– Det er jo veldig greit å DJ-e, fordi det er gøy å være ute på byen, og man styrer musikken selv. 

I bakgrunnen durer en interessant lydlig stemning signert William Basinski.

– En veldig bra tape-loop fyr fra USA.

De møttes da Bendik HK var på turné med Pantha du Prince i Krakow «eller noe sånt».

Hortens egne Hovik Kjeldsberg er ikke ukjent med å turnere, akkurat. Hvis du følger ham på Instagram, så vet du allerede mye om dette. Dagene går i hard case-kofferter som skal inn og ut av alle disse trestjernershotellene som trommisen må nøye seg med, når han spiller med artister som Ivan Ave, Marit Larsen og så videre. Vi har tidligere kalt ham for helt pop-Norges favorittrommis, og det virker nesten sånn.

Det siste året har du lest navnet hans stadig oftere. Fra å være bakerst i bandet, har han trådt frem. Han har blitt soloartist, resident DJ, kanskje, og fredag slapp han debut-EP-en som vår egne anmelder måpte av.

Les også: Wow, Bendik HK!

(Foto: Ida Madsen Hestman)

Reiser i lydlanskap

Musikkinteressen vokste til de grader da han fikk Pro Tools til konfirmasjonen. Senere begynte han på komoposisjonslinja på Musikkhøgskolen i 2010, og siden har han veksla mellom å skrive musikk og å jobbe med rytmiske uttrykk for ulike artister.

Vi møter ham i et studio i en butikk på Bislett sammen med Marit Larsens bittelille røde piano. På veggen henger filmplakaten til Amanadaprisvinner Halfdan Ullman Tøndels «Fuglehjerter», som han lagde filmmusikken til.

Hva jobbes det med? Lydlandskaper. Igjen. Noe han har gjort siden … lenge før han selv begynte å spille musikk ute som DJ, i alle fall. Men Hovik Kjeldsberg ser ikke på dette som noe dårligere, og dessuten elsker han publikumet på The Villa, der han tidvis spiller. 

– Fordi det er ikke tusen requests fra publikum, og de som går der vet hva de kommer til. Det er til og med et mer tålmodig publikum, kanskje. Man kan på en måte bygge en større stemning over tid. Man må ikke bare ha banger på banger på banger. Man kan bruke tid på å komme seg fra et sted som man vil. 

The Villa er nominert til Subjektprisen i kategorien «årets klubb». Subjektprisen utdeles på Blå i morgen.

Det er ikke så langt unna hva han har gjort i arbeidet med EP-en sin:

– Det må være et sted. Ting henger litt sammen. I hvert fall for min del, må det gi mening også på et annet nivå, enn sånn det bare høres ut. Med techno og house, eller veldig loop-basert musikk, får man ofte presentert en stemning. Og den hører du lenge. Jeg liker å lage noe som har den samme energien og atmosfæren, hvor du kan lage en større reise ut av det. At det er flere deler i en låt, i form av flere stemninger, flere harmonier. Det er på en måte litt mer låtskriver-fokus, men samtidig mer klubborientert sound.

– Det er i alle fall det jeg ville sagt, om jeg skulle beskrive min egen musikk. 

Bendik og søster i en Glacier Blue Skylark. (Foto: Christian Tunge.)

Musikk til fire ulike biler

For under ei uke siden kom debut-EP’en hans, «Depot». Den handler om biler i stor grad. Han har ett svevende, og ett mer konkret, svar på hvorfor:

– Når jeg lager musikk har jeg ikke noe tekst foreløpig. Ord blir fort veldig konkrete. Skriver man tekst, får man fort forklart en reise eller handling med de ordene. Så kan musikk gjøre ganske mange syke ting, uten at det tar fokuset vekk fra handlingen, fordi ord står så sterkt. Og siden jeg ikke har det, må jeg lage litt konkrete bilder. Og så fikk jeg litt konkrete bilder. 

Han fortsetter:

– Jeg er veldig glad i biler. Så har vi dette bilmuseet i Horten, som jeg jobba i. 

– Å?

– Bestefar var primus motor …

– Du-dum-tss!

– … og pappa tok over. Så har mine fettere og kusiner tatt sine «turns», jobb i kassa slikt. Det er et gammelt bryggeri med en helt spesiell stemning.

Han tenker seg om.

– Litt vanskelig å forklare. Men så sitter man der nede, og venter på at det skal komme folk.

Det er heller en god anledning for Bendik HK selv å være på museet:

– Det står jo 30 biler der. Og alle de bilene er designet for noe helt annet enn det de blir brukt til nå. De er litt i fengsel, samtidig som det kommer mange mennesker for å se og lese om dem.

Han er ustoppelig i bilpreiken:

– De bilene tjener to roller. Ett trist et, som med museer generelt, at de er museale og fengslede som objekter.

– Og det andre?

– Mitt narrativ til de bilene.

Artisten mener det også er interessant hvordan mennesker oppfører seg og hva de gjør i bilen. Bilen som sted.

– Hvilke historier kan man skape med et lite og trangt utgangspunkt, som er inni en bil, der det er begrensa handlingsrom? Det er fint jobbe med begrensninger når du skal lage musikk også. Slik er det enklere å ha en rød tråd, og gjøre det gjennomførbart, sier han.

(Foto: Christian Tunge)

Vil utfordre

Det å jobbe med å lage fortellinger om biler, kom som en reaksjon på tendenser som rører seg på den elektroniske musikkscenen.

– Jeg synes det er utrolig mye spennende som skjer på klubbscenen, men jeg synes ute det er litt mye fokus på at det skal smelle mest mulig, være oppstykket rett rytmisk, være tungt, mørkt og hardt, og dystert. Det er jo flott  høre på det på alle måter, men jeg savner litt den tonale utfordringen i det.

Han fortsetter:

– At man kan bruke mer akkord-fremmende toner, eller bruke instrumenter som ikke klinger helt likt. På alle låtene har jeg bruk både fysiske instrumenter og elektroniske, og samplet dem.

– Jeg synes det er gøy å sammensmelte noe organisk med noe digitalt. Den transformasjonen der synes jeg er interessant å jobbe med. 

Når Bendik HK ikke er oppslukt i musikkproduksjonen, må han bruke mesteparten av tida på å spille den. Han turnerer som DJ, trommis i band og nå også soloartist.

Slik har han fått sett og oppleve en god del av verdens konsertpublikummere, faktisk. Fra ulike scener, og for musikere innen ulike sjangre. Blant annet turnerte han med verdenskjente Pantha du Prince.

– Så hva kan man si om det norske publikummet?

– Festivalpublikummet er det verste man kan få i Norge, sier han tvert.

Men han tror det handler litt om sjanger, at det handler om at man lytter på en annen måte, enn med andre mer typiske festival-sjangre, som eksempelvis pop.

– Med jazz, ambient og techno, så føler jeg det handler mer om at du ikke trenger å kunne låtene fra før. Det er mye mer vanlig å komme for å høre noe du nettopp ikke har hørt før, for å få en annen opplevelse, sier han.

– Du trenger ingen godkjenning fra noen andre rundt deg. Jeg synes det er en annen måte å forbruke musikken på. Det handler om rytme og driv. Og samtidig er det en mer inadvendt lytting, kanskje. Selv om det er kan være tusen stykker i samme rom som lytter til det samme live-uttrykket, så har kanskje alle en individuell opplevelse. Mens en del av popmusikken som skrives, er litt mer laga som at «det er dette det er. Det er ikke noe annet». Det blir veldig kjedelig.

– Jeg føler elektronisk musikk som jeg hører på, kan variere litt mer etter hvor du hører på det og etter hvem du er.

Lytt til «Depot» her:

Nyheter