Et dystopisk bilde av vår tid

Vanessa Baird og Mette Hellenes på KODE: I realiteten to helt forskjellige utstillinger

KODE
KODE
Sjanger Dette er en nyhet. Artikkelen skal fortelle om noe som har hendt, og på en tilstrebet saklig og nøytral måte.

Vår tid møter hard kritikk i Vanessa Baird og Mette Hellenes utstilling på KODE. Men er vennskapet mellom de to kunstnerne nok til å kalle dette én utstilling, heller enn to?

Vi forstår at vennskapet mellom de to kunstnerne er bærebjelken for kombinasjonsutstillingen som vises i Stenersensalen på Kode 2, denne vinteren. Likevel kan dette oppfattes som det eneste konkrete å holde fast i, når man går fra det ene til det andre.

Dette har sammenheng med selve organiseringen av utstillingen: Baird opptar hele førsteetasjen av Stenersensalen, og Hellenes akvarellbilder tar opp rommet i nivået over. Det er vanskelig å se verkene i en innholdsmessig sammenheng. I og med at Bairds hovedverk tar mye av fokuset, oppleves Hellenes akvarellbilder mer avsides og noe blekere i forhold.

På en side kan det virke sunt å få Hellenes akvareller inn i utstillingen, som oppleves som et overkommelig oppgjør med nattemørket, i kontrast til Bairds håpløse univers.

Vanessa Bairds «You Are Something Else» er å regne som utstillingens hovedverk. (Foto: KODE).

Lidelse og likegyldighet

Gjennom erigerte peniser og avføring, skildrer Vanessa Baird vår dobbeltmoralske levemåte. Det er lite håp å spore i de fargesprakende pastellremsene som utgjør utstillingens hovedverk. «You Are Something Else» blir som en karikatur eller en dystopisk framstilling av nåtiden. Kaoset bærer preg av at ting er ute av kontroll. Ulike papirer flyter rundt i flere av remsene som i en slags byråkratiets apokalypse.

Annonse

Flere av remsene vier også til stormfulle hav, full av hjelpeløse mennesker med en Munch-aktig fortvilelse i ansiktene sine. Disse er omgitt av oransje livbøyer som flyter rundt dem i vannet, der noen er døde og andre virker å febrilsk lete etter hjelp. Det dreier seg opplagt om flyktningkrisen, et sentralt tema i fortellingen om vår tid.

Lidelse og likegyldighet er to stikkord som går igjen når vi står overfor verket: Vi ser mennesker som har hengt seg selv, og at personer ligger døde uten at noen rundt ser ut til å reagere på det.

På en av remsene ser vi mennesker på flukt over havet og et dødt barn i strandkanten, mens remsen ved siden av viser en kvinne liggende med ryggen vendt til og en mobiltelefon i hånden. Rundt henne er det halvtomme vinflasker. Rumpa er bar og rett bak henne foregår det en slags seksuell handling, der en mann har hele hodet sitt planta inn i rumpa til en annen kvinne.

Det er gjennomgående at egen tilfredsstillelse er årsaken i det overveldende groteske kaoset. Alkohol, piller og sex, blir en slags manisk form for handling som absorberer figurenes fokus på seg selv. Det selvsentrerte jeg-et er understrekes gjennom en referanse til Karl Ove Knausgårds «Min Kamp», som ligger henslengt ved siden av et monopolspill i noens stue.

Svampebob er blant barnetv-figurene som blir gjenstand for forfall i Vanessa Bairds massive pasteller. (Foto: KODE).

Grotesk satire

Svampebob Firkant setter merkelig nok en ganske satirisk og komisk tone til det ellers dystre verket. Sammen med flere kjente figurer fra en rekke tegneserier for barn og vestlige eventyrfortellinger, som Sesam Stasjon, Smurfene, Rødhette og Ulven og Gullhår, blir vi dratt inn i en slags selvrefleksiv analyse av oss selv som et samfunn.

Vi ser dem beruset og seksualiserte, de kaster opp og er omringet av avføring. Det er som om disse figurene, som vi har blitt kjent med fra barndommen av, har vendt seg mot oss. Kanskje har de forpestet oss, eller så er det kanskje vi som har forpestet dem. Det er med andre ord, som om ingenting i verket eier skam.

Utover remsene, omfatter verkene en skamløs serie av ulike rammebilder i en mer kitch sjanger, som har avføring sprutet over seg. Avføring og tarmer fungerer som en gjennomgående tråd i verket, og står som en slags kritikk på det dekadente livet. I tillegg til at det gir det hele en følelse av kroppslig nervøsitet og fordervelse.

«You are something else» formidler denne dramatiske, til tider groteske satiren av en fortelling med flere lag. Fra det større likegyldige forbrukersamfunnet til det hverdagslige og nære. Baird drar i tillegg fram situasjoner fra sitt eget hjem, med fotografier av sin egen familie, og framstillinger av moren sin som syk og forfallen. Slik fletter kunstneren inn seg selv, og sin familie i verket, som er gjennomsyret av individuelt og kollektivt forfall.

I motsetning til det verkets tittel indikerer, viser ikke Bairds verk at verken vi eller hun «er noe annet»: Vi er alle like grådige, og er like ansvarlige for det dystopiske bilde Baird maler frem.

I en egen del av utstillingen vises Vanessa Bairds selvportrett, hvor hun utforsker egen sykdom. (Foto: KODE).

Intime portretter

Forfall er også gjennomgående i den andre verksserien Baird viser i utstillingen. «Red Herring» er en serie portrettbilder med utviklingen av hennes opplevelse av sykdom gjennom flere år. Portrettene er enkle akvareller i rosa og brune fargenyanser, og fungerer som en god kontrast både visuelt og tematisk til hovedverket.

Rommet som portrettene er plassert i, virker mer dempet og balansert i forhold til hovedverket. Vi opplever det hele som et slags avbrekk fra det tragiske verdensbildet presentert i «You Are Something Else», gjennom at Baird retter fokuset mot seg selv. Her oppleves en større ro og intimitet.

På en måte kan det virke som om det kaotiske og overveldende som presenteres i pastellremsene, kulminerer i en forståelse av hva Baird selv har gått igjennom på et personlig plan. En sykdom som både har vært en tydelig psykisk og fysisk påkjennelse.

Mette Hellenes akvareller preges av motiver fra en kunstnerens hytte. (Foto: KODE).

Angstpreget hytteidyll

I sterk kontrast til Bairds forfallsskildringer finner vi Hellenes akvarellbilder fra en hyttetur alene i skogen. I de idylliske akvarellene dokumenteres døgnet til Hellenes, der hun plukker sopp og går tur med hunden. Hellnes drar oss inn i mikroperspektivet av sin hyttehverdag, med alt fra små observasjoner til tanker hun gjør seg imens hun vandrer i skogen.

Ettersom at Baird sine portrettbilder i førsteetasje tar rollen som et slags bakteppe for hovedverket, kan hytteturen til Hellenes oppfattes som en slags utflukt fra Bairds dystopiske verdensbilde.

Likevel har også Hellenes’ bilder en slags bittersøt ettersmak i seg. Det dystre, som ulmer i bakgrunnen, kommer blant annet fram gjennom kunstnerens framstilling av å være mørkredd. Nattemørket brer seg over hytten hennes i form av en vampyrliknende skikkelse i et av bildene. I et annet ser det ut som om en fremmed observerer Hellenes gjennom vinduet, fra den mørke skogen.

Kombinasjonen av tekst og barnlige illustrasjoner får imidlertid bildene til å ligne satisriske tegneserier. Det hele oppleves veldig humoristisk, og til dels lett og subtilt i forhold til det tunge materialet i Bairds verk. Til tross for dette er det vanskelig å forsvare at Mette Hellenes akvareller tåler å stå mot et så overveldende og symbolsterkt verk som det Vanessa Baird presenterer i «You Are Something Else».

Tekst og bilde flettes sammen i flere av Mette Hellenes’ arbeider. (Foto: KODE).

Ikke nok med vennskap

Kombinasjonsutstillingen med Baird og Hellenes savner et helhetlig kuratorisk narrativ. Ikke i form av at kurator nødvendigvis trenger å skape en rammefortelling hvor verkene flettes inn, men snarere at man forventer en eller annen form for kommunikasjon mellom to kunstnere som inngår i en og samme utstilling.

Det hadde kanskje ikke vært et bedre alternativ å henge Hellenes arbeider i samme rom som «You Are Something Else», men kanskje man kunne ha skapt tydeligere dialog i andre deler av utstillingen. Hellenes sine akvareller og Bairds selvportretter, bærer flere likhetstrekk både teknisk og innholdsmessig: De sirkler begge rundt frykt og angst, noe som kanskje ville kommet tydeligere frem om disse arbeidene ikke befant seg i to forskjellige rom.

Baird og Hellenes vennskap fungerer ikke godt nok som en rød tråd. Selv om kunstnerne hver for seg viser sterke verksserier, er det vanskelig å ikke sitte igjen med følelsen av at dette først og fremst er en Vanessa Baird utstilling, hvor Mette Hellenes spiller en sterk, men likevel tydelig birolle.

Liker du det du leser?

Da kommer du til å elske Subjekt Pluss!
Det er ingen bindingstid.

Bli abonnent!
– Jeg abonnerer på Subjekt fordi de er uredde og dedikerte i dekningen av kunst og kultur. Leser jeg Subjekt, vet jeg hva som skjer.


Trine Skei Grande
Tidl. kulturminister (V)
– Jeg abonnerer på Subjekt fordi de tar opp ting jeg ikke visste at jeg var interessert i. Dessuten er det et nydelig sted å holde seg oppdatert på hva som foregår i kulturnorge.


Jonis Josef
Komiker
– Jeg abonnerer på Subjekt fordi de tar samtiden på pulsen, våger å utfordre kulturlivets indre maktkonstellasjoner og dermed til gagns viser at heller ikke kultur er noen søndagsskole.


Agnes Moxnes
Presseveteran
– Jeg abonnerer på Subjekt fordi jeg ble rasende hver gang de sakene jeg ville lese var bak betalingsmur. Som abonnent ble jeg kvitt det raseriet, men ble til gjengjeld rammet av et nytt raseri. Over norsk kulturliv.


Harald Eia
Sosiolog
– Jeg abonnerer på Subjekt fordi de har vist en sjokkerende evne til å være først på ballen med nyheter i mange av de viktigste og mest brennbare kulturpolitiske debattene i vår tid.


Mímir Kristjánsson
Stortingsrepresentant (R)
– Jeg abonnerer på Subjekt fordi avisen tar opp mange interessante temaer, og som leser får jeg bedre innblikk i hva som skjer på kunst- og kulturfeltet.


Sarah Gaulin
Generalsekretær i LIM
– Jeg abonnerer på Subjekt fordi de har utviklet seg til å bli en kulturaktør å regne med. Avisen holder deg oppdatert på kulturfeltet, og er en verdifull kanal for publisering.


Janne Wilberg
Oslos byantikvar