Dette er filmene og bøkene du bør benytte deg av byttelappen for
Du fikk ikke boka som du ønsket deg. Facts! Men du fikk kanskje byttelapp? I så fall er dette bøkene og filmene du vil bytte inn mot.
Ja, da, Jesus ble født og så videre, men romjulen er høytid for mer enn bare det. Nemlig varereturneringen og angreretten også. Hurra!
De dårlige bøkene og filmene, som du får av tanter og onkler i julen – om ikke bare den samme tittelen i flertall – er alle gode grunner for å bruke romjulen til å stå i kø for å returnere varene mot et gavekort eller en annen vare.
Ofte må returneringsretten benyttes innen kort tid, hvis du er så heldig at du har fått den. For, til orientering, så er man prisgitt butikkens egne bytteregler når man handler i en vanlig butikk. Man har kun angrerett når man handler utenfor fast utsalgssted, slik som internett og dørsalg, ifølge Forbrukerrådet.
Moralen er: Oppfør deg. Kjøp færre ting.
Likevel er mange butikker greie i julen. Det er tross alt et salgstriks å etterstrebe gode kundeforhold. Derfor tilbys byttelappen, som ofte er klistret over prislappen på for eksempel boka eller filmen du fikk av tante eller onkel til jul, slik at du kan bytte den til Subjektredaksjonens anbefalte i stedet.
Ida Madsen Hestman
Anbefaling om kjønn, forbilder og råskap
Årets film: «Matangi/MAYA/M.I.A» av Steve Loveridge.
– Dette er en av årets viktigste dokumentarer. Filmen handler om hvorfor man i blant skal følge sine drømmer, at det ikke alltid kun handler om å bare lage noe for sin egen del, bare for å bli kjent i seg selv.
– Inspirerende og rørende er det å se en ung og smått eksistensiell M.I.A dra tilbake til sine røtter i Sri Lanka, oppsøke slekt og Tamiltigrene, og se at det som faktisk drev og fortsatt driver henne som artist, er en radikal tankegang og ikke minst handling; og et brennende hjerte for rettferdighet på verdensbasis.
– M.I.A. har aldri vært fake, og hun har alltid gjort alt selv. Her er kjønn et poeng, som det selvgående forbildet hun er på verensbasis, der det er manko på slike kvinnelige artister som også får en så enorm suksess. Fordi suksessen fikk hun av å gå en totalt uortodoks vei enn de fleste andre største kvinnelige artistene i verden i dag. Hun spilte aldri på sex, og har alltid vært drevet av ideer.
Årets bok: «Kinderwhore» av Maria Kjos Fonn
– Råskap, destruktivitet og sårbarhet møtes i en forferdelig gryte, ispedd en god dose sunn og beleilig mørk humor, der alle momentene som kaller på ulike følelser, kommer posjonert, i en godt timet flyt. Samtidig viser «Kinderwhore» at ofre for voldshandlinger kan være hvem som helst av oss. Kanskje spesielt de som gjør onde ting selv.
Mats Norbeck
Skrekkfilm og hip hop
Årets film: «You were never really here» av Lynne Ramsey
– Lynne Ramsey lever en film som er både grumsete og dyster, men også usedvanlig nyansert og velfortalt. Her følger regissøren opp sin egen klassiker fra 2011, «Vi må snakke om Kevin», med en bekmørk fortelling om traumer, angst og vold.
– Joaquin Phoenix spiller rollen som vår svært forstyrrede protagonist. Det er hans forvirrede og sårbare sinn som geleider oss gjennom historien, og som etterlater publikum like forstyrret og sårbar i den andre enden.
– «You Were Never Really Here» er en unik audiovisuell opplevelse, som holder publikum i sin hule hånd fra start til slutt. Ramsay leker med våre forventninger til vold, og avdekker i prosessen vår bisarre fascinasjon for den. Hun har forstått at hennes publikum ikke trenger støttehjul og holder eksposisjonen til et minimum.
– Det er en film som krever mye, men den har mye mer å gi tilbake.
Årets bok: «Nye hiphophoder» av Øyvind Holen
– Har ikke vært så mye lesing av nyere bøker i år, men jeg synes Øyvind Holen fortjener å bli trukket fram.
– I 2004 ga han ut boka «Hiphop-hoder – fra Beat Street til bygde-rap». Boka tok for seg det som den gang fremdeles var en subkultur i Norge. Dette gjorde den med en klar forståelse og kjærlighet for selve kulturen.
– I 2018 er historien en annen. Alle sammen og bestemoren deres har en mixtape på vei, og moren din synger med til Cezinando på vei til jobb om morgenen. Det er derfor ufattelig morsomt at Holen er tilbake på ballen og har tatt for seg tiden etter utgivelsen av den første boka.
– På den ene siden en av de kuleste bøkene å ha liggende, slik at vennene kan bla raskt gjennom den. På den andre et helhjertet dypdykk i en kultur som fortsetter å engasjere store og små i vårt lille land.
Anna Cipollini Hassel
Skeiv kultur i film og litteratur
Årets film: «Call Me By Your Name» av Luca Guadagnino
– Denne kom strengt tatt ut høsten 2017, men hadde ikke premiere i Norge før sent januar 2018. Da jeg ønsket å avstå fra ulovlig nedlastning og streaming ventet jeg noen lange måneder på at denne endelig skulle komme til Norge. Det var ikke forgjeves. Fin, morsom, melankolsk, rar.
– «Vakker» er det beste ordet til å beskrive denne filmen: Vakker historie, vakker estetikk, vakker location, vakker musikk, vakre mennesker.
– Jeg er en sucker for 80-tallet – sikkert fordi jeg ikke levde da – og denne filmen skildrer på vakkert vis kjærligheten mellom Elio og Oliver sommeren 1983 i Nord-Italia uten å falle i de store klisjefellene. Selv om aldersforskjellen mellom turtelduene er ganske problematisk er filmen så bra at i alle fall jeg klarte å ignorere det. Fersken blir nok aldri helt det samme igjen!
Årets bok: «Ny Amerikansk Poesi» redigert av Mathias R.Samuelsen og Rune F.Hjemås
– En antologi med åtte amerikanske samtidspoeter i starten av sitt forfatterskap som skildrer dagens USA. Viktige temaer er kjønn, rase, identitet, politikk, kjærlighet og sorg. Denne samlinga viser også at mange av de sentrale stemmene i amerikansk samtidspoesi kommer fra skeive miljøer og at poesi er en foretrukken kunstform innenfor skeiv aktivisme.
– Hver poet er gjendikta av en norsk forfatter som deler likheter med dem, noe som viser til en gjendikting der ikke bare språket, men også stemmen bak diktet blir tatt på alvor. Vil særlig anbefale Danez Smith sine dikt, gjendikta av Kristin Fridtun, som blant annet tar for seg rasistisk politivold og Black Lives Matter-bevegelsen.
– Bortsett fra at poesi er spennende – og veldig ofte gøy! – går det utrolig raskt å lese. Noe som passer fint i dagens samfunn der store deler av befolkningen, meg selv inkludert, sliter med konsentrasjonsevnen i en stadig mer skjermfokusert hverdag.
Cornelius Steinkjer
Perfekt balanse mellom politikk og kjærlighet
Årets film: «120 slag i minuttet» av Robin Campillo
– Filmen har noen av de best utførte sekvensene jeg har sett på film noen sinne. Seeren blir øyeblikkelig investert.
– «120 slag i minuttet» er en nydelig skildring av aidssmittedes kamp i Paris under midten av 1990-tallet.
– Med en perfekt politisk nerve og varm kjærliget evner filmen å være både tankevekkende og emosjonelt treffende.
Danby Choi
Hyllest til en av Norges beste kunstkritikere
Årets bok: «Kritikker» av Regine Stokstad og Lotte Sandberg.
– Med fare for å være redaksjonens største nerd, er dette, vel, noe så kjedelig som en kritikksamling av én kunstkritiker. Men ingen hvem som helst. Lotte Sandberg er en av de aller beste kunst- og arkitekturkritikerne vi har hatt i Norge, og som kunstkritiker i samme avisen selv, Aftenposten, og etter henne, har jeg lest boka med stor glede.
– Den innledes nydelig av bokas redaktør, Regine Stokstad, som er Lotte Sandbergs datter. Hun skildrer nært og personlig om sin egen mor, som har blitt alvorlig syk. Derfor har vi ikke hørt så mye fra henne på en stund, frem til nå.
– Sandberg var kritiker så vidt før min tid. Jeg har aldri lest noe av det hun har skrevet mens det har vært dagsaktuelt. Men det har vært interessant å lese kunstkritikk i nær fortid, og om hvordan den kunstsosiologiske konteksten har vært rundt henne og hennes tid. Hun var uredd og sassy, og hadde et godt øye og en skarp penn, slik en kunstkritiker skal og bør. Boka er et kresent utvalg av Lotte Sandbergs viktigste og beste kritikker, men presterer også å belyse kritikerens betydning i offentligheten.
Ingrid Tellefsen Relling
Fra søt romantikk til Thriller
Årets film: «Sjarmøren» av Milad Alami
Filmen dreier seg rundt den iranske flyktingen Esmail som desperat forsøker å få oppholdstillatelse ved å sjarmere unge, danske kvinner inn i ekteskap.
Den inneholder alt fra søt romantikk til thriller-aktige scener, og gir oss en nyansert bilde på hvordan livet som asylsøker i et rikt og lukket samfunn kan være.
Una Mathiesen Gjerde
Treffende satire
Årets film: «Sorry to bother you» av Boots Riley
2018 har vært et utrolig sterkt filmår, men om jeg skal trekke frem bare én må det bli debutfilmen til Boots Riley. «Sorry to bother you» er både teknisk og narrativt nyskapende.
Riley har en bakgrunn innen hiphop, noe som manifesterer seg inndirekte flere steder gjennom filmen som etter min mening har en særegen rytme. Det er vanskelig å se «Sorry to bother you» uten at tankene vandre hen til musikkvideo-sjangeren, og da kanskje særlig Childish Gambinos «This is America» som var en skikkelig snakkis tidligere i år.
Utover det tekniske er filmen også utrolig fengsende og ikke minst underholdende. Den er imidlertid også veldig relevant i måten den portretterer USA på – et land som på mange måter befinner seg i en total krise. Klassereise, rase og kjønn er tema som belyses på en original og tankevekkende måte.
Årets bok: «Ruller nedover skråningen i en tønne av gull» av Håkon Hoffart
Allkunstneren Håkon Hoffart debuterte som forfatter i år med «Ruller nedover skråningen i en tønne av gull». Som tittelen indikerer er dette en bok skrevet med en god dose humor. Det er imidlertid ikke slik at det bekker over til ren komedie. I den utradisjonelle romanen møter vi en jeg-person som gjennom fortellingen blottlegger seg selv og sin familie.
Boka bærer preg av å være skrevet i oppstykkede deler, hvor hovedkarakteren forteller historien som en slags bevissthetsstrøm. Denne oppdelingen gjør imidlertid også boka lett og lese, hver enkelt bestanddel kan både leses som del av den helhetlige konteksten og som en selvstendig drøfting.
Hoffart selv skildrer det som en selvhjelpsbok, men det er kanskje først og fremst en oppvekstroman. For meg, som elsker Karl Ove Knausgårds «Min Kamp» og Åsa Linderborgs «Meg eier ingen», falt dette veldig godt i smak.
Truls Berg-Hansen
Subjekts markedsansvarlig gir deg filmtips om om soundscore og aliens.
Årets film: «Anhilation» av Alex Garland
Den er urovekkende og spennende. Lite forutsigbar. Man blir dratt inn i fortellingen og lurer hele tiden på hva som skal skje. Dessuten er soundscoren helt rå, som støpt for den noe alien-aktige tematikken, med et klimaks alle kommer til å kjenne igjen om de hører det i en ambient sammenheng. Man sitter også igjen med en del spørsmål som ikke besvares, dette åpner for videre fundering etter slutten, det liker jeg.
Bassel Hatoum
Kjærlighet, håp og hjertebank
Årets bok: «Jonathan og sailor j.» av Jonathan August Lengali
Jeg syns denne diktsamilingen har en utrolig gripende feel. Jeg tror jeg leste hele fra marg til marg samme kveld som jeg kjøpte den, fordi jeg ikke kunne stoppe.
Den er rytmisk og kildrer ung forelskelse og hjertebank på beste måte. De homoerotiske metaforene og samspillet mellom maskulinitet og feminitet er helt unike og langt fra avslørende og vulgære.
Årets film: «The Oslo Diaries» av Mor Loushy og Daniel Sivan
Dette er en dokumentar som handler om forholdet mellom partene rundt forhandlingsbordet til Oslo-avtalen. En dokumentar som fikk meg til å le, gråte, hate menneskeheten og å elske menneskeheten.
Jeg syntes det var utrolig interessant å se hvordan menneskelige forhold kan være så viktige i store internasjonale forhandlingssammarbeid. Filmen er full av kjærlighet og håp, men også det motsatte av det.