Han var det største prateemnet under Oslo Runway, for sine brudd på kjønnsnormer. 18 år gamle Inti Wang har blitt en såkalt influencer – eller greit, da, Språkrådet, vi bruker heretter påvirker – med sterke meninger om kjønn og skjønnhet.
I kveld debuterer videregåendeeleven fra Ås i Akershus som kurator, når den omfattende gruppeutstillingen «Concoction of Confusion» avdukes på Galleri Golsa. Store norske og internasjonale kunstnere skal bli vist.
Kvelden før kvelden
Det er en torsdag kveld på Golsa, og vi møter kuratoren midt under en regissert selfie. Han er i ferd med å ta noen bilder av seg selv, splitter naken, med et speilreflekskamera plassert på en tripod instruert med selvutløser.
– Mitt første kunstverk, sier han. Om sin selfie som snart skal bli en del av utstillingen.
På gulvet ligger et verk av den Berlinbiennalen-utsolgte norske kunstneren Herman Mbamba. Instagramfavoritten Charlie Roberts maler og høvler på en eller annen skulptur, mens i det innerste lille rommet, som var tiltenkt noe merch Inti skulle lage for Roberts, har blitt dekket av klær, foreløpig – eller kanskje endelig – på gulvet.
Et vaskeekte Golsa-øyeblikk, liker vi å tenke, om galleriet som ble nominert til Subjektprisen 2018 i kategorien «årets galleri». Men det ligner ikke en fullstendig utstilling helt enda, og langt fra nært noe som skal åpne opp for offentligheten om snaue 14 timer.
Opptatt som vi er, av å plassere folk i bås, så tenkte vi vel at vi ikke kunne vente oss noe annet. Det er tross alt tid for debut på et relativt nyoppstartet galleri, med en kurator som enda ikke har fullført videregående. Det kan neppe bli en suksess, tenker vi, men så feil kan man ta.
Født sånn
For å forstå denne utstillingen bedre, så må man gå litt tilbake i tid. Ikke så langt, fordi vi tross alt snakker om å gå tilbake i den 18 år gamle kuratorens liv.
Inti Wang er født av to svært aktive kunstnerforeldre – Olga Robayo og Marius Wang – som har tatt begge sønnene med seg til Colombia tre ganger; alle gangene for å bosette seg der.
Dette, i tillegg til noen år i både Mexico, Brazil og Israel, har ikke gjort påvirkeren Inti Wang til bare et barn av samtiden, men også av verden.
– Kulturen i Norge og Colombia er svært ulik. Jeg har sett ordentlig fattigdom, mens også møtt et varmt folkeslag i Colombia. I Norge er vi bare rike. Utover det: Innesluttede, sier Wang.
Han presiserer at det er klart det har gjort noe med ham.
– Og så er begge foreldrene dine kunstnere. Hva har det gjort med deg?
– Nå står jeg her og kuraterer en utstilling. Jeg er oppvokst i et kunstmiljø. Folk blir alltid sjokkert over alle disse kunstnerne som jeg kjenner, men det er livet mitt. Familien vi har bygget opp. De nærmeste jeg har.
Men oppvekst er ikke det han klarer å fokusere på akkurat nå. Først snakker han om friåret etter videregående, som han skal bruke på å reise til hjemlandene til sine nærmeste venner: Colombia, Hong Kong, Jordan og Kenya venter.
Me, myself and Inti
– Hvordan har det vært å arbeide med utstillingen?
– Folk ser på meg som for eksempel veldig androgyn. Folk forstår meg ikke, og det forvirrer dem. Det er så mange som spør om jeg er jente eller gutt, og dersom man ikke vet dette, så er du liksom «lost». Forvirret, sier han.
– Kan vi snakke litt om utstillingen?
– Ja, men det handler jo mye om meg og min familie. Utstillingen viser min historie og oppvekst gjennom verkene jeg velger ut. Alle verkene er noe jeg forbinder med forvirring, som til slutt viser min «life path», sier Wang.
Vi prøver å lede an et intervju her, men det er ikke engang mulig.
– Skal vi gå kjapt gjennom verkene, eller?
– Ja, okay. Alle her har på en måte en forbindelse da.
– Til deg?
– Til meg og min barndom, ja.
– Du snakker en del om forvirring. Tittelen på utstillingen er forvirrende nok «Concoction of Confusion». Hva betyr engang det?
– En salig blanding av forvirring.
Nære relasjoner
Det er kanskje ham det skal handle om, når en påvirker får det prestisjefylte oppdraget om å kuratere. Litt som Knausgårds utstilling om Munch, bare at Wang om mang en annen.
– Men verkene har også forbindelser til hverandre. For eksempel har vi Nadia Granados, en kunstner som bor i Colombia. Hun er en god venn av mamma, og jeg syntes alltid at hun var så morsom! Granados har liksom alltid vært der i livet mitt. Og så har vi Juan Pelaez, som er bestevennen til Adriana Martinez, som også er en del av utstillingen.
Inti Wangs mor, Olga Robayo, har vært med å assistere Inti i arbeidet. Hennes kunstnerforbindelser har også styrket den omfattende listen over kunstnere som deltar:
– Adriana Martinez sine verk i utstillingen er veldig spesielle for meg, fordi jeg husker en gang mamma og jeg skulle ut og handle mat i Colombia, da moren min tilfeldigvis møtte to kunstnerstudenter utenfor galleriet der. Vi visste ikke hva som foregikk, men begynte å spørre de to. Over tid, har dette utartet seg som et godt vennskap, og Adriana og mamma ble også kollegaer i perioder.
– I tillegg er verket i seg selv spennende, fordi det ser ut som to halvfulle søppelsekker, men så blir man lurt fordi de er laget av betong, og dermed har en annen vekt enn man kanskje skulle tro. Det hele blir en illusjon, liksom.
Full av selvtillit
Vi får ham til slutt på kroken. Han viser oss endelig rundt. Akkurat nå om faren sin, Marius Wang, som er en del av utstillingen. Videre om Matias Faldbakken og Matias Kiil. Tori Wrånes. Det stopper opp når han ber Ida Ekblad finnet et annet verk, fordi han ikke var fornøyd med det første.
Det er først nå som vi går rundt med kuratoren selv, at det slår oss hvor viktig hans oppvekst har vært for denne utstillingen, og hvordan hans tette bånd med Norges kunstelite gjør at nettopp Inti Wang med en selvfølge er mannen til å snakke om disse temaene gjennom verkene, noe kuratorer studerer i menger for å få til.
– Ja. Altså, jeg syntes det er så spennende å snakke om temaer gjennom verk. Det å få velge verk av kunstnere som igjen kan belyse et tema. Det funker så sykt bra for meg! Det gir meg også en mulighet til å være et forbilde for andre, og til vise at alle kan gjøre noe. Alle kan få til noe, hvis de bare vil.
– Haha, okay?
– Jeg fikk litt veiledning av Stina Högkvist, avdelingsdirektør for samling på Nasjonalmuseet. Hun sa bare «tenk stort, Inti! Kanskje blir det ikke så stort som du tenker, men du må starte med å tenke stort».
– Wow, okay. Når vi først er inne på utdannede kuratorer og kunstvitere. Du føler ikke du tråkker noen på tærne ved å gjøre jobben til noen som er utdannet for å gjøre denne jobben?
– Altså, det er jo så deilig å gjøre dette uten utdanning? Man trenger ikke utdanning for å utdype seg selv. Vet du hva, så lenge du gjør det du gjør bra og er interessert i det du driver med, så er det nok. Og det har jeg allerede gjort og bevist nå.
Gikk med BH og rumpeshorts i syvende
Det er helt sant. Wang sitter fortsatt i de dekonstruerte klærne han skal vise, og snakker om det kompliserte forholdet han har til at alt må settes i bås. Kanskje gjelder dette utdanning også? Kuratordebutanten kaller det for et unødig press vi setter på oss selv, men er det i like stor grad en bås vi setter oss selv i?
– Klart det, alle føler på et press. Det har jeg også gjort. Man vil jo passe inn. Men jeg vet ikke. På avslutningen i syvende klasse hadde jeg på meg BH og booty-shorts og levde mitt beste liv, så jeg har på en eller annen måte alltid klart å være meg selv.
– Vil du si at du har veldig tykk hud?
– Hva mener du?
– At du kanskje har følt på litt usikkerhet og et behov for å passe inn, men likevel klart å ikke ta det så inn over deg?
– Vet du, jeg føler det er en ny generasjon nå. Det er enklere å være den man er, noe litt eldre folk kanskje ikke har opplevd. Man er ikke så usikker lengre. Dette tror jeg vi kan takke sosiale medier for.
Det blir litt stille. Wang, som har holdt blikket på meg under hele intervjuet, og ikke engang da Ida Ekblad ringte trakk han seg unna. Han er her, med på det som er viktig for ham i øyeblikket.
Alle nye undersøkelser viser at sosiale medier øker psykiske problemer for unge mennesker, men Wang har bevist overfor meg, og nå sagt, at sosiale medier gjør ting enklere også, som om det var en selvfølge:
– Ja, man kan liksom bli ordentlig kjent med mennesker. Jeg føler man kommer enda nærmere dem gjennom deling av bilder og videoer. I tillegg kan man bruke det til å vise sin egen kunst. Feeden kan være et eget lite galleri.
– Men hva med spørsmål rundt å vise det ekte livet?
– At alt blir litt sånn overflate på sosiale medier?
– Ja?
– Haha, altså jeg har ikke tid til å vise dårlige dager. Jeg viser masse tull, og ting er litt selektivt, men jeg har et bra liv, så jeg vet ikke. Og uansett, hva er grunnen til å poste masse dårlige bilder?
Det blir litt stille igjen. For sannelig vet jeg ikke lengre. Hva er grunnen til det? Inti Wang har nettopp vist oss en hel generasjon tror vi. Noen som har muligheten til å bruke det de har fått, og gjør det. Han gjorde det da han ble kjent med Elise by Olsen, verdens yngste redaktør, og han fortsetter å gjøre det.
– Selv om man er ung, så kan man gjøre ting. Jeg vet godt hvem jeg er, så det er ikke noe problem.
Han ler litt av seg selv. Holder seg selv litt tilbake. Han klarer nesten ikke ta sine egen klisjeer på alvor og blir litt flau. Han føler seg dum som sier disse tingene, men samtidig er dette det han har. Sosiale medier, et stort nettverk av kunstnere og litt tykk hud i en generasjon som har det enklere.
– Innflytelsen jeg har, er god
– Du har tidligere gått litt ut og snakket om de «nye» påvirkerne. Som kanskje selger seg selv litt, eller er i noen situasjoner kun på grunn av antall følgere på instagram?
– Ja gud, de der greiene for MinMote? Haha.
– Ja.
– Ja, nei, jeg vet ikke. Etter en viss suksess blir man jo automatisk en påvirker, og jeg har selv blitt kjent gjennom moteverden og hadde ikke hatt de mulighetene jeg har uten.
Det inrømmer han. At han ikke bare er født sånn.
– Så ja, jeg har jo deltatt i dette, men jeg synes ikke det trenger være noe negativt.
Han fortsetter:
– Jeg ser jo at man tror at det å ha innflytelse på noen betyr at man hele tiden prøver å selge dem noe, men jeg mener den innflytelsen jeg har på folk er god. Jeg viser at man kan være den man vil. Jeg prøver å gi næring til hjernen.
– Og nå er du plutselig en påvirker inne i et kunstmiljø?
– Å være influencer, eller påvirker, er nesten som et lite byrå. Du kan fylle det med hva som helst. Så vi kan ha en liknende effekt på kunsten som på moten, men det første jeg tenker på da er bildeserien Juergen Teller hadde med Kim Kardashian. Hvem hjalp det? Hvem var det sitt? Det gir liksom ikke så mye.
– Vi kan godt snakke om det. Kim hadde ikke fått den muligheten dersom hun ikke var en influencer. Hadde du vært i denne situasjonen uten å være en influencer?
– Vet du, dette faller meg helt naturlig. Alle som stilles ut her er som nær familie for meg. Det er det samme for meg som å spørre en kusine om jeg kan låne en blender til å sminke meg med liksom. Så å låne verk til dette lille eventet er ikke noe stort for meg. Og dette nettverket hadde jeg jo hatt uten å være influencer, så ja.
Full forvirring
– En siste lille ting. Du lager en utstilling om det du egentlig beskriver som ikke noe problem for deg?
– Folk vet ikke hvordan de skal forholde seg til meg. Jeg deltok i en undersøkelse på trikken en gang, og da jeg skulle fylle i kjønn sa at fyren at jeg så ut som en jente, men hørtes ut som en gutt, og jeg bare «ok, det er helt i orden liksom». Folk skal liksom vite alt om alle, og det er ikke alltid man gjør det, og det er et tema jeg syntes er kjempeviktig. Man skal ikke alltid vite, for det finnes ingen fasit.
– Hva vil du at folk skal sitte igjen med etter utstillingen?
– De skal være forvirret og ha en masse jobb foran seg. You better work, bitch.
