Jo David Meyer Lysne unngår Spotify, bruker fortsatt CD-er og spiller på gitaren sin med en sprettball. Nå er han aktuell med andrealbumet som er nøyaktig like sært som ham selv.
– Det har vært mange parallelle prosesser med materialet. Flere ledd med rekonstruksjon og komposisjon. Likevel synes jeg at bandets cinematiske utgangspunkt skinner igjennom på hele skiva.
Jo David Meyer Lysne snakker ut om sitt nye soloalbum, som han i disse dager er aktuell med. Men den 24 år gamle komponisten er ikke ny i gamet, og har samarbeidet tett med andre norske musikere som Bendik Baksaas.
Historien bak «Henger i luften» startet med at Meyer Lysne for noen år siden fikk et tilbud om å lage musikk til en filmvisning på Cinema Neuf. En 20-talls stumfilm ved navn «Mother».
– Jeg så for meg både instrumenter og musikere å samarbeide med i forbindelse med filmen. Etter en vellykket fremføring, spurte jeg om de ville være med i studio, omlag et halvt år senere. Og videre fikk albumet også utvikle seg i studioproduksjonen.
Cinematisk lydbilde
Ballen ruller. Og enkelte spor som han skrev til stumfilmen, har også kommet med i det aktuelle albumet. Eksempelvis låta «-».
– Det er bare for å bryte opp, at jeg kalte den «bindestrek».
Slik skaper han slags tittelsporpoesi:
– For å kunne skape en slags musikalsk form også ved bruk av tekst, lyder forklaringen.
Til forskjell fra debuten, «Meander» fra 2017, der musikken er inspirert av området rundt hans egen hytte, har andrealbumet langt flere lag, og en større historie. Han beskriver det nærmest malerisk:
– Det starta med det cinematiske lydbildet, og så har jeg hatt litt annerledes arbeidsprosess hele året. Jeg lot materialet ligge lenge, tok det opp og lot det ligge igjen. Det har påvirket meg veldig mye, i hvert fall i studioarbeidet, forteller han.
I hovedtrekk er «Henger i luften» en samling av forskjellige inntrykk fra det siste året, som har vært «helt sykt», ifølge ham selv.
– Titlene er litt basert på forskjellige inntrykk jeg har hatt, mens materialet er blitt til. Fragmenter av ting man husker. Den første låten er om et sted som kjæresten min er fra, og så er jeg tilbake til glatte gater i Oslo, uten feste.
Så fikk han en datter i februar, dermed ble denne måneden tittelen på avslutningssporet.
Lag på lag
Det har vært mye eksperimentering for å få klart albumet, både i samspillet mellom elektronisk og fysisk.
– Utover våren brettet de elektroniske lydene seg litt utover albumet. På et tidspunkt ønsket jeg også å jobbe med flyten og sammenhengen på platen. Egentlig har låtene hatt sine egne prosesser. Jeg dekomponerte veldig mye etter innspilling i studio. Jeg har kanskje tatt utgangspunkt fra idé, til komposisjon, lagt på lag, og klippet. Det er komposisjon i mange ledd, og i mange faser.
Så kom han over Jo Berge Myhres album «The Third Script». Han sendte ham en melding: «Hvem hadde produsert dette?». Det var ham selv.
– Han hadde interesse for materialet mitt, og jeg fikk ham med på å produsere og mikse. Jeg fikk veldig kick av å jobbe med ham. Så ble det også en egen prosess. Jeg er i en posisjon der jeg kan jobbe mye med egen musikk, og elsker albumformatet.
– Hvorfor er albumformatet så viktig?
– Pappa hørte sykt mye på skiver. Han skrudde forsterkeren på fullt og gikk og lagde mat, og så satt jeg igjen i stuen og hørte på. Også er det noe med det som utøver, at jeg er veldig rastløs musikalsk. Jeg har tusen ideer, og vil bare lukke det kapittelet. Det er så mye jeg vil gjøre, sier den stadig CD-kjøpende komponisten.
– Og som lytter klarer jeg ikke høre på Spotify, jeg blir rastløs av det, og må bare skifter låter hele tiden, fordi du ser noe annet hele tiden, blir distrahert, ting jeg vil sjekke ut. Jeg tenkte resette det der, heller gå hjem og høre på noe, lytte.
Malekost og gitar
Det er alltid en grunnlyd i hver låt som gjør utgangspunktet for komponeringen. Han har en klar favoritt:
– Det er veldig gitarorientert, forteller han.
Men det er lite vanlig gitarspill. På «Saktere dager» spilte han gitar med sprettballer på, knyttet til en pinne – så man får en kontrollert spretting, og skygget så lyden med strykere i ulikt tempo parallellt. Han er også veldig glad i et perlebrett han bruker og en malekost. Han har også brukt lekesynthen til datteren sin, og spilte på den med gitarplektrene sine.
– Gitaren kommer fra rock-perioden min fra ungdomsskolen. Senere har jeg bare spilt kassegitar. Det er noe deilig med det, som om man lager en boble rundt seg selv, at lyden blir annerledes i alle rom, menn grunnlyden vil alltid være på samme nivå. Det responderer alltid likt på dynamikken.
– Det er mye lyder på gitaren jeg lager med de ulike teknikkene, og det synes jeg er gøy, å jobbe med de elektroniske rommene. Det er som du føler at bitene faller på plass. Og sånn kan jeg sette sounden. Det er som man plutselig finner den plassen, til å sette lydelementet inn i bildet på. Den kommer av rommet jeg er i. Det er mye som er inspirerende med et rom.
Lytt til «Henger i luften» her:
