Populærvitenskapelig utstilling

Farlig bred, men også fascinerende dyp

Den nye gruppeutstillingen på OSL Contemporary spenner farlig bredt, men evner likevel å være en av årets mest fascinerende utstillinger, skriver Subjekts kunstredaktør.

Når en gruppeutstilling omfatter skulptur, foto, tegning, kollasje og videoverk, i ett og samme rom, er det lett å se for seg et kaotisk resultat. Når den i tillegg har hele verdensrommet som tematikk, og hvordan alt henger sammen, virker det så ambisiøst og altomfattende at mange kanskje forventer seg noe helt slapt.

«The Future Stands Still but We Move in Infinite Space» er et fascinerende bevis på det motsatte. Den nye gruppeutstillingen på OSL Contemporary fungerer rett og slett på alle plan: Bemerkelsesverdig velkomponert fra den helhetlige opplevelsen, til i nærstudiene av hvert enkelt kunstverk.

Alvorspreget og vakker

Tematikken bygger på tanken om at vi alle er en del av et større nettverk. Ikke bare med andre mennesker, men med alle elementene som verden består av. Det kan tolkes filosofisk, men utstillingstittelen viser til et utsagn av den amerikanske astrofysikeren Neil deGrasse Tyson.

Ja, han fra Netflix. At inspirasjonskilden er populærevitenskapelig, gjør utstillingen også nettopp det. Men ikke uten å være treffsikker på den kunstneriske presentasjonen i tillegg.

I følge Neil deGrasse Tyson kan atomene i kroppene våre spores tilbake til stjerner som produserte dem i kjernene sine, før de en gang eksploderte og gjorde plass til hele vår galakse for milliarder av år siden. Slik mener han at vi alle er biologisk knyttet til alle andre levende ting i verden, og forbundet til alle atomene i universet.

Utover tematikken, er dette også en vakker, om ikke like vakker utstilling, hvor de ulike arbeidene samspiller med sine organiske uttrykk. Samtidig bærer alle preg av et alvor som får oss til å reflektere over hvordan vi forholder oss til tingene rundt oss.

«The Future Stands Still but We Move in Infinite Space» er en godt komponert utstilling til tross for mangfoldige uttrykk. (Foto: OSL Contemporary).

Uttrykk for en posthumanistisk tendens

Selv om utstillingen er velkomponert og godt gjennomtenkt, oppsto dens tematikk noe mer tilfeldig. I utgangspunktet var fellesnevneren at kuratoren, Randi Grov Berger, hadde samarbeidet med alle kunstnerne tidligere. Ikke det mest interessante utgangspunktet, men underveis i planleggingen oppstod visst en felles referanse blant de ulike arbeidene: Alle utfordrer vår oppfatning av hvordan verden henger sammen.

Slik ble en av årets hittil mest interessante utstillinger til. Litt tilfeldig. Men at tematikken til utstillingen er noe som har dukket opp i arbeidsprosessen, er kanskje også grunnen til at den føles så lite påtvunget, heller naturlig.

Det er heller ikke så veldig overraskende at nettopp astrofysikken var den felles referansen som oppstod hos de ulike kunstnerne. Den posthumanistiske tankegangen, hvor man ønsker å endre vårt syn på mennesket som tingenes målestokk, antropocen, er noe som blir stadig mer synlig på kunstscenen.

Blant annet så vi dette i Norsk Billedhoggerforening sin utstilling «Bare mennesket lager rette linjer» tidligere i år, hvor gjennomgående tema var en slags lengsel mot naturen, om ikke bare en fornyet respekt for den.

Her ser vi Marjolijn Dijkman & Toril Johannessen sitt verk «Aberrations III» (2018) (Foto: OSL Contemporary).

Fra galaktisk til mikroskopisk

De mest iøynefallende verkene er de tre fotografiene til kunstnerduoen Marjolijn Doijkman & Toril Johannessen, med sin mer kraftige fargepalett, sammenlignet med arbeidene i resten av utstillingen.

Det er ikke åpenbart hva vi ser se på, som med abstrakte arbeider, normalt sett.

Tankene dras mot alt fra dyp skog til noe intergalaktisk, og nettopp her er eksempler på verk som underbygger tematikken sterkt.

Det vi ser, er ikke et bilde fra – eller av – verdensrommet, men et fotografi tatt gjennom mikroskop, og som viser ulike mikroorganismer funnet i brakkvannet der Akerselva møter Oslofjorden, iscenesatt og regissert, spilt av alger dyrket fram i et laboratorium.

Fotografiene er en del av det større prosjektet «Reclaiming Vision», som er en eksperimentell naturfilm. Den viser ulike prosesser som foregår i det vannet vi så ofte beveger oss rundt, men som vi sjeldent tenker over at inneholder et helt økosystem.

Fotografiene tar oss med tett innpå en verden vi ellers ikke kan se med det blotte øye, men som vi i aller høyeste grad har satt vårt preg på.

For blant de levende organismene finnes det også mikroplast, som er et økende miljøproblem. Ved å gjøre dette synlig for oss, evner kunstnerduoen å både gjøre oss oppmerksom på at det finnes mye mer liv der ute enn det vi selv oppfatter, og samtidig vise hvordan vi påvirker og ødelegger økosystemet med måten vi lever på.

God kuratering gir de ulike arbeidene pusterom. (Foto: OSL Contemporary).

Hinsides detaljrik

Felles for alle arbeidene er at de er høyst detaljrike, og at det ligger mange mer eller mindre skjulte referanser som venter på å bli avdekket. Derfor er det et godt kuratorisk grep å la store deler av de hvite veggene få stå frie, slik at de også kan studeres som enkeltstående kunstverk.

Et eksempel er Ane Graff sin tegning «Moth on Bark» (2008), som ved første øyekast ser ut som en enkel tegning av et insekt. Ser man nærmere, oppdager man at detaljnivået er helt hinsides detaljrik.

I et rom der tegningen får puste, kan det oppleves fra både fjernt og nært. Det gir verket mulighet til å oppdages for seg selv, til tross for dets svake blyantstreker og hvite ramme som går i ett med veggen.

En poetisk detalj, som kanskje er lett å overse, er Kamilla Langeland sitt fotografi «Lyra» (2017). Svart-hvitt-bildet viser atomstrukturer, planter, planeter og nakne mennesker, og underbygger ideen om at alt henger sammen i et stort nettverk. På en beskjeden måte oppsummerer det på et vis hele utstillingen, der det henger noe ensomt på veggen.

Kamilla Langeland sitt verk «Lyra» (2017) oppsummerer utstillingens tematikk. (Foto: OSL Contemporary).

Altomfattende, men fint

Denne oppsummeringen av utstillingen, i ett enkeltverk kan virke noe banal. Det samme kan man kanskje si om utstillingens tematikk også. Så altomfattende og altoppslukende at det kanskje grenser mot det enkle, igjen. Universet og dets sammenheng gir på den måten en mildt sagt stor bane å spille på.

Men for store spillere, kan den faktisk det.

Dessuten er tematikkens dystopiske, men enkle fremstilling av hvordan verden henger sammen, en nødvendighet. Den bidrar til kunnskap, slik at vi kan forstå verden bedre, og ikke minst begynne å ta den på alvor.

På samme måte som vi tror at verden trenger å se en hval full av plast før vi roer ned på bæreposeforbruket, trenger vi å gjøres oppmerksom på hvordan alt vi foretar oss påvirker resten av verden.

Alt henger sammen i et eneste stort økosystem, uansett hvor mye vi ønsker å distansere oss fra det. Som Neil deGrasse Tyson ville sagt det: Vi er alle stjernestøv.

Nyheter

Om Subjekt

Subjekt er et tidsskrift og nettsted for etikk og estetikk i kunst og kultur. De fysiske utgavene er riksdistribuert gjennom Interpress og kommer plutselig. Magasinet ble først lansert som et subjektivt papirmagasinformat med redaktøren som eneste bidragsyter i 2012. I 2014 kom den vanskelige andreutgaven på over 240 sider, med 30 bidragsytere. I 2017 ble Subjekt.no lansert, med papirmagasinet som ryggrad. Subjekt er utgitt med støtte fra Stiftelsen Fritt Ord.

Bidra? · Annonsere? · Ris/ros/kontakt? · Les mer om Subjekt.

2019 © Alle rettigheter reservert Subjekt, utgitt av Perfektum Partisipp AS. Redaktør og ansvarlig utgiver: Danby Choi.