Von Triers bekjennelser

En verdig avslutning for vår tids kanskje aller største filmkunstner

Flere har avfeiet «The House That Jack Built» som både pretensiøs og selvhøytidelig. VG triller terningkast to, og det er liten tvil om at man bør kjenne sin Lars von Trier før man kaster seg ut i det som er hans makabre helvete, men også kanskje viktigste film.

★ ★ ★ ★ ★ ★

Da Lars von Trier ble bedt om å forsvare sin (atter) omstridte «Antichrist» (2009) i Cannes, svarte han seg med at journalistene var hans gjester, ikke omvendt. Han begrunnet det ytterligere selvhøytidelig: «Jeg er den beste regissøren i verden».

Slike utspill kan fort bli kjøtt for oss journalister: Kjøtt som må slaktes.

For tilhengerne kan det dog fremstå som en faktuell opplysning. Vi er blant dem, og ser på det som Lars von Trier nå annonserer som hans aller siste film (det har han gjort før!) med stor fascinasjon.

Om dette skal vise seg å bli von Triers siste film, kunne han ikke avsluttet karrieren mer verdig enn det han gjør med filmens epilog.

For selv om «The House That Jack Built» er fylt med svart humor, erkjennelser og sørgelige refleksjoner mange vil provoseres av, er filmen langt mer. Kanskje heller bare vanskelig å fordøye, slik katedralene gjemmer detaljer, bare for Gud til å se. Når den danske filmguden Lars von Trier har gjemt filmens følelsesliv, blir det lett å avfeie filmen som kynisk og ondsinnet.

Man kan si det at et kunstnerisk produkt bør tale for seg selv, men når kritikken hagler, mener vi det også er betimelig med en gjennomgang av von Triers både rike og dype terminologi. «The House That Jack Built» er nemlig nesten overdådig med sine referanser og refleksjoner, noe som også gir filmen stor gjensynsverdi.

Nå vil vi underbygge at dersom Lars von Trier i 2009 erklærte seg som verdens beste regissør, har han ingen grunn til å trekke påstanden tilbake.

Shots fired.

Fra filmen «The House That Jack Built». (Foto: Zentropa.)

Det siste rommet

Er det noe von Trier har bevist, er det at han er en kompleks karakter, og at «huset» hans har mange rom.

Disse «rommene» har en hel verden fått innsyn i, gjennom hans generøse invitasjoner til dem. Ja, fra det man kanskje kan kalle «stuen» i hans karriere (hvor han i smoking viste oss det han kalte venstrehåndsarbeid, «Riget», 1994) til den mer folkelige kontor-komedien «Direktøren for det hele» (2006). Men han har også eksperimentert med nye oppskrifter fra eget kjøkken (dogmefilmen «Idoterne», 1998) og den like innovative «Dogville» (2003).

Til manges overraskelse fulgte han oss ut til den ustelte hagen i «Antichrist», som ga oss en ny forståelse av huset. Med «Melancholia» tok han med oss til badet, uten lås på medisinskapet. Husets mest intime rom ble – for mange – soverommet, der vi tilbragte drøye fem timer med «Nymphomaniac».

For hver film Lars von Trier står bak, oppleves huset hans som stadig større. Etter den svært komplekse «Nymphomaniac» har det derfor vært vanskelig å se seg at det var flere dører å åpne.

Men ett rom hadde han riktignok klart å holde skjult for oss alle. For mens vi har blitt ledet rundt i resten av huset, eller bare Lars von Triers fantasi, har denne iskalde kjelleren blitt fylt opp med skjeletter og lik. Ingen går uberørte ut av von Triers kabinett.

Men nå som kjelleren er åpnet, må man nesten spørre: Burde døren forblitt låst?

Fra filmen «The House That Jack Built». (Foto: Zentropa.)

Forbrytelsens element

Noen vil nok svare ja. Selv mener vi at huset er blitt komplett. Med det menes igjen at en muligens bør kjenne sin von Trier for å få størst utbytte av «The House That Jack Built».

I 2013 kom Lars von Trier med en av hans mest innovative og velskapte filmer. «Nymphomaniac» introduserte oss for en ny sjanger, digresjonisme, en sjanger som han nå utforsker videre i «The House That Jack Built».

Strukturen er mye av den samme som i foregående film, der begge filmene ledes av samtaler mellom to personer, og der digresjonene råder. Dette er utvilsomt et av de mest effektive virkemidlene regissøren har bragt inn i filmografien sin.

Men ulikt ham selv, er filmen ledet av mannlige stemmer alene. Nå har von Trier forlatt Europa, til fordel for Washington, USA: «The Land of Opportunities». Der gjør han et dypdykk ned i ondskapens epidemi, hvor han søker selve kjernen i forbrytelsens element.

Og hvor ellers. Det starter i mørket, der Jack (spilt av Matt Dillon) æresfryktig spør Verge (spilt av Bruno Ganz) om det er regler for samtalen. Verge, hvis identitet elegant holdes skjult, sier at «det er få som klarer å forbli tause, men ikke alle forteller med retorisk begavelse».

Jack velger seg ut fem hendelser fra livet sitt som blir utgangspunkt for samtalen, og Verge viser seg å være en utfordrende samtalepartner for Jack i mørket.

Disse fem hendelsene foregår innen en 12-års-periode, og deler filmen inn i fem kapitler, der Verge og vi blir introdusert for Jacks liv som ingeniør, mislykket arkitekt og kunstner.

Filmen er lenge uten konkret handling, og er i all hovedsak et langt filmessay ledet av Jack og Verges samtaler.

Den er likevel høyst interessant: Den selverklærte kunstneren Jack er slags ytterste konsekvens av den undertrykte angsten Willem Dafoes rollefigur kjenner på i «Antichrist» (2009), og mannens hovmod og latente selvopptatthet er tatt til det ekstreme. Jack som rollefigur er ofte vanskeligere å vitne til enn selve volden von Trier viser.

De fem kapitelene tar for seg Jacks utvikling fra å være en klønete drapsmann til å bli en erfaren menneskeslakter, og hvert kapittel med et av Jacks kunstverk i fokus. Der maleren har sin pensel og forfatteren har sin penn, har Jack sine mord. Hvert liv han tar er til kunsten, noe Jack verdsetter høyere enn alt.

Fra filmen «The House That Jack Built». (Foto: Zentropa.)

Et usaltet måltid

Der «Nymphomaniac» handler om en middelaldrende kvinne som argumenterer for sin egen syndige natur, går «The House That Jack Built» i en annen retning, hvor begrepet synd er langt utenfor Jacks dagligdagse vokabular.

Lars von Trier har aldri laget film etter konvensjonell stil, og også denne gangen bryter han med bølgene. Han jobber videre på sitt selvskapte filmspråk som har det med å variere fra film til film.

Mange vil kalle dette et referanseverk i egen terminologi, og det er mulig å lokalisere hans kunstneriske arv gjennom filmens fem kapitler. Første kapittel er klønete, men med svært spennende tekniske grep, ikke ulikt Europa-triologien og andre kapitel viser en gradvis utvikling, slik von Trier selv viste til i Gullhjerte-triologien. For hver del blir han mer kontrollert og mordene blir mer spektakulære, helt til siste del der Jacks hovmod tar over, og han står i fare for å glemme kunstens essens. 

I et intervju med Mark Kermode (The Observer, BBC) i etterkant av den problematiske pressekonferansen i Cannes, 2011, sa Lars von Trier at melankoli i kunst er som salt man tilsetter i maten. «Melancholia» (2011) kunne sammenlignes med en flaske saltvann i ørkenen, og han sparte heller ikke på krydderet i forrige film.

Den samme melankolien er denne gangen bedre gjemt. Slik katedralene gjemmer detaljer, bare for Gud til å se, har von Trier gjemt filmens følelsesliv, og det blir lett å avfeie filmen som kynisk og ondsinnet.

Fra filmen «The House That Jack Built». (Foto: Zentropa.)

Et skifte i været 

Etter å ha regissert tre av filmhistoriens mest særegne filmer har man grunn, men ingen rett til å forvente samme storhet igjen. Von Trier har selv gitt utrykk for at det har vært en vanskelig innspilling for ham personlig.

«Nymphomaniac» viste seg å være en av hans mest optimistiske filmer, og ikke minst varmeste. Filmens regi sprudlet av overskudd og skaperglede, men nå er det som om kulden og fukten har vendt tilbake. Små tegn på tretthet har begynt å vise seg i hans ellers så solide og moderne regi. Han danser i mørket og gjør sitt beste for å ikke trå feil.  

Filmen føles allikevel overraskende kontrollert. Dette har mye med klippen å gjøre.

Det er ingen tilfeldig tittel heller. «The House That Jack Built» er nemlig er barnerim som blir oppramset i hans første film, «Element of Crime» (Forbrytelsens element, 1984). Filmen er som fortalt på rim og er mindre retorisk fortalt enn man skulle vente av von Trier.

«Nymphomaniac» tar form etter romankunsten, og «The House That Jack Built» tar etter den klassiske diktekunsten. Det er imponerende sammensatt, ennå det er vanskelig å fordøye alle tankene filmen mater oss med.

Både Jack og Verge er beleste og intellektuelle tenkere, noe som står i kontrast med Joe (spilt av Charlotte Gainsborough), som ble et forløsende element i samtalen med Seligman (spilt av Stellan Skarsgård). Denne filmen byr lite på forløsning, verken fra tankene eller de bestialske mordene Jack begår. 

Dette gjør ikke filmen like umiddelbar som flere av hans andre filmer, og med den ekstreme volden Jack begår, kan man spørre hvorvidt det faktisk er nødvendig, eller om han har gått over grensen til det spekulative.

Fra filmen «The House That Jack Built». (Foto: Zentropa.)

Uredd og navlebeskuende 

Flere har avskrevet «The House That Jack Built» som både pretensiøs og selvhøytidelig, og det liten tvil om at man bør kjenne sin von Trier før man kaster seg ut i dette makabre helvete fylt med svart humor, erkjennelser og sørgelige refleksjoner over kunst, jakt, vin og forråtnelse.

Han viser også klipp fra egne filmer, både de mer kjente som «Antichrist» og «Dogville», men også fra mindre kjente filmer som «Medea» (1988) og kortfilmen «Hvorfor flygte fra det du ved du ikke kan flygte fra? Fordi du er en kujon» (1970).

Dette bidrar til verkets personlige nerve, som gir filmen en sensitiv side, som ellers er vanskelig å spotte hos en så inhuman rollefigur som Jack. 

Filmen er som hans to foregående skutt av Manuel Alberto Claro, som gjør sin beste jobb til nå. Alle skuespillerne presterer, da særlig hovedrolleinnehaver Matt Dillon, som gjør sin livs rolle. Han er gitt en vanskelig jobb som ingen kunne gjort bedre.

Andre på rollelisten er Uma Thurman (Lady 1), Siobhan Fallon Hogan (Lady 2), Sofie Gråbøl (Lady 3) og det nye stjerneskuddet Riley Keogh (Simple) som alle får gjennomgå Jack sine grusomheter.

Fra filmen «The House That Jack Built». (Foto: Zentropa.)

Et kulturelt oppslagsverk

Lydsporet hyller flere av von Triers inspirasjoner, og da særlig multikunstner David Bowie, som også har vært til stede i promoteringen allerede fra annonseringen av filmen.

Von Trier har heller ikke glemt sin danske helt, Carl Th. Dreyer. Etter å ha gjort en fantastisk jobb med å sample russiske Andrei Tarkovskij som en filmatisk DJ i flere av sine prosjekter, er det nå forfriskende at han ser til Dreyers langt mer subtile, men like innholdsrike filmspråk. Det refereres til konkrete scener fra både «Jean D’Arc» (1928) og ikke overraskende «Vampyr» (1932), som von Trier selv anser som Dreyers hovedverk. 

I tillegg til Bowie og Dreyer er det utallige kunstnere og kunstverk han klarer å lure inn, samt en diskusjon om ikonstatus, som også Bowie prøvde å føre på midten av 70-tallet, som «The Thin White Duke». Det blir nesten overdådig med navn og refleksjoner, noe som gjør at filmen vil ha stor gjensynsverdi. 

Fra filmen «The House That Jack Built». (Foto: Zentropa.)

Direktørens siste høysang

Etter fem kapitler, som i stor grad reflekterer over regissørens liv og kunstneriske arv, følte vi oss utmattet av filmens tyngde og latente ondskap. Det er da, i kjent stil, von Trier gir oss befrielsesbilder med epilogen «Katabasis».

Her lar han porten til Riget åpnes på ny. På pressekonferansen i Cannes, 2009, i anledning «Antichrist», erklærte han seg som verdens beste regissør, og han ga oss ingen grunn til å tvile med både «Melancholia» og «Nymphomaniac». I «Antichrist» viste han oss en verden skapt av Satan, denne gangen fører han oss ned til sitt eget inferno.

Om han i 2009 erklærte seg som verdens beste regissør kan direktøren nå erklære seg som vår tids største kunstner. Om dette skal vise seg å bli von Triers siste film, kunne han ikke avsluttet mer verdig enn det han gjør med filmens epilog. Han overgår både seg selv og alt annet vist på film.

Det ville gitt mening om dette ble siste høysang. Det er en både tragisk og vond skildring av et følelsesliv man ikke trenger å være psykopat for å kjenne seg igjen i. En film tappet for humanisme og håp, altså ikke en film for den hudløse.

Von Trier er og vil forbli direktøren for det hele, og «The House That Jack Built» bekrefter nok en gang at von Triers hus aldri vil ende som glemte ruiner. Vi har har blitt introdusert til et av husets mørkeste rom, men vi håper og tror han har flere låste dører. 

Nyheter

Om Subjekt

Subjekt er et tidsskrift og nettsted for etikk og estetikk i kunst og kultur. De fysiske utgavene er riksdistribuert gjennom Interpress og kommer plutselig. Magasinet ble først lansert som et subjektivt papirmagasinformat med redaktøren som eneste bidragsyter i 2012. I 2014 kom den vanskelige andreutgaven på over 240 sider, med 30 bidragsytere. I 2017 ble Subjekt.no lansert, med papirmagasinet som ryggrad. Subjekt er utgitt med støtte fra Stiftelsen Fritt Ord.

Bidra? · Annonsere? · Ris/ros/kontakt? · Les mer om Subjekt.

2019 © Alle rettigheter reservert Subjekt, utgitt av Perfektum Partisipp AS. Redaktør og ansvarlig utgiver: Danby Choi.