De norske artistfotografene

Norske paparazzier har selv blitt popstjerner

De flyr privatfly, har titusenvis av følgere, gratuleres av store artister på bursdagene sine og gir ut bøker. De norske artistfotografene har det bedre enn noensinne, men synes fortsatt det er vanskelig å snakke om penger.

For de som har for vane å krige seg frem til første rad på festival, er de kjente fjes allerede: Artistfotografene, som får stå i den såkalte pitten, for andre kjent som fotograven, altså det området foran sikkerhetsgjerdet mellom publikum og scene.

De står fremst, men uten å kjempe om plassen. Hvem er denne eliten, og hvem jobber de for?

Skillet blir stadig vanskeligere å beskrive. Pressens bilder blir brukt av festivalene, og vice versa: Kommersielle «pressebilder» blir brukt i avisene. Det som derimot er klart, er at fotografiet blir stadig mer verdifullt for både offentlighet og bransje, og midt oppi dette har fotografene plutselig fått superstjernestatus.

Anne Valeur har blitt en av Norges mest ettertraktede pressebildefotografer, Jonathan Vivaas Kise blir gratulert av hele musikknorge på bursdagen sin, Olav Stubberud turnerer med noen av verdens største popstjerner, Michael «AkaM1k3» Ray Vera Cruz Angeles gir ut artistfotobok med Karpe Diem og Siri Granheim har blitt en norsk Instagramfavoritt. Hvordan skjedde det at paparazziene selv ble superstjerner?

Jonathan Vivaas Kise ble festivalfotograf for å få innpass. Nå fotograferer han for de største plateselskapene. (Foto: Mats Bakken.)

På gjesteliste

– Det begynte med at jeg egentlig ville ha inngang til steder. Jeg ville på festival og likte å vise fram bildene mine. Det var ingen klare intensjoner og mål bak det, men det var festivaler som startet det hele.

Slik startet en hel fotografkarriere for Jonathan Vivaas Kise (25).

25-åringen fra Stavern er lett gjenkjennelig med sin bart og sorte hettegenser, og har bilder av Sigrid, Sondre Justad, Anne of the North og Lemaitre på minnebrikken.

– Så hva var det første steget?

– Jeg jobbet frivillig som fotograf for Stavernfestivalen og Slottsfjell.

Siden flyttet han til England for å studere kunstfotografi, men det er helt klart i den kommersielle retningen han har blitt kjent. Siden har han fått en hel del oppdrag via sosiale medier, helst Instagram.

– Ting har blitt veldig strømlinjeformet der, og jeg får mange jobber via DMs. Jeg hadde nok ikke vært der jeg er nå uten, Vivaas Kise.

Michael «Mike» Ray Vera Cruz Angeles (30), også kjent som «Akam1k3», har gitt ut fotobok med Karpe. Han har fotodokumentert den norske rapduoens reise siden innspillingen av albumet «Kors på halsen, ti kniver i hjertet, mor og far i døden» i 2012. (Foto: Aksel Carlson.)

Mens for Michael «Mike» Ray Vera Cruz Angeles (30) startet lidenskapen med en idé. En idé om å fryse øyeblikk som bragte ham glede.

– Jeg bestemte meg for å starte en blogg. Bare fordi jeg ville holde alle oppdatert på hva som skjedde med meg og deres nærmeste. Og da begynte jeg å ta bilder, men først handlet det bare om livet mitt som fysioterapistudent og med jobb i en skobutikk.

Jobben fikk han til å innse at det var noe annet han vil bruke tiden sin på. Det geleidet ham inn i fotografverden, et sted han har holdt ut i i over et tiår, og de siste sju (!) som offisiell Karpe-fotograf:

– Jeg ble spurt av Chirag om jeg ville være med i studio under innspillingen av albumet «Kors på halsen, ti kniver i hjertet, mor og far i døden» (2012).

Videre spurte de om han ville knipse bilder fra de større konsertene:

– Da sa jeg nei.

– Nei?

– Jeg ville være med på alt. Alle visste at Karpe spilte store konserter, men det er de små øyeblikkene bak scenen som er interessante. Konsertbilder ville ikke bety noe for fansen, og jeg ville ta bilder av det virkelige livet. Dette var i 2012, og jeg har ikke jobbet som fysioterapeut siden.

For begge fotografer virker alt som det har skjedd veldig fort, den ene jobben utløste et snøskred av flere muligheter. Begge virker takknemlige for å gjøre det de når gjør – og tjener penger på det.

– Å få fryse disse øyeblikkene, som går så raskt unna, slik at vi kan se tilbake på dem, det er en gave, sier Mike.

Anne Valeur. (Foto: Privat.)

Får møte gode mennesker

Det er 2019. Alle kan ta bilder i god oppløsning, og det skal ikke et eneste kurs til for å kunne kalle seg fotograf. Har de bare spisse albuer?

– Det finnes enklere jobber og det finnes kjedeligere jobber, sier Anne Valeur (29).

Hun er fotograf for Dagens Næringsliv, blant mye annet. Ved å bidra til magasinredaksjonens visuelle historier, har hun fotografert en rekke norske artister.

– Hva motiverer deg?

– Jeg tror de fleste som frilanser ikke ønsker seg ni-til-fem-tilværelsen, sier hun, og fortsetter:

– Jeg liker mennesker og får møte veldig mange gode eksemplarer gjennom å være fotograf.

De myke og valeurske portrettbildene har blitt ettertraktede i pressen. Nylig «skjøt» hun blant annet pressebildene for Oslo-bandet No.4. Men det er forskjell på pressebilde og pressebilde: Dokumentariske fotografier har en rekke etiske retningslinjer, skal ikke retusjeres utenfor «det mørke rom» og så videre. De kommersielle pressebildene, ofte initiert av plateselskapene selv, har en helt annen hensikt.

– Hva tenker du om etikken bak det å jobbe både redaksjonelt og kommersielt i samme felt?

– Jeg har ingen problemer med å blande redaksjonelle og kommersielle jobber. For det første så ser jeg ikke på meg selv som en dokumentarfotograf, og jobber ikke med å dekke saker som er avhengig av å vise den «objektive virkeligheten», om det i det hele tatt finnes noe slikt. Jeg ser verden gjennom min linse, og hvem som betaler for bruken av det er ikke så viktig for meg.

Hun forholder seg til egne etiske retningslinjer.

– Ja, innenfor rimelighetens grenser, så klart. Så har det også noe med lønna å gjøre, det skal jeg ikke legge skjul på. Et par gode kommersielle jobber dekker fort mange måneder med redaksjonelt arbeid, så det er kanskje ikke så rart at mange gjør begge?

Besnærende argumentasjon. Redaksjonene kutter.

Men for Jonathan Vivaas Kise er det ikke så viktig, disse pengene:

– Jeg ønsker meg bedre fotoutstyr og har lyst til å kunne spise sånn som jeg vil. Og reise. Da må man gjøre noe faste jobber i måneden, for da har jeg nok til husleien, utstyr og litt ålreit mat. I starten var det også sånn at jeg bare måtte ta skatt og moms når den tid kom. Å leve fra honorar til honorar.

Heldigvis går det bedre for ham nå:

– Men motivasjonen er at jeg bare er veldig glad i musikk. Det er gøy å være en del av et fototeam, og ifjor sommer tok jeg mange bilder på festivalturné, hvor jeg ikke bare fokuserte på det som skjedde på scenen, men alt som skjer rundt. Dokumentering, rett og slett.

Slik mener han at artistfotografene gjør en viktig jobb for historien og arkivet, slik som andre journalister.

Olav Stubberud. (Foto: )

Superstjerne selv

– Vi dokumenterer popkulturen i samtiden. Det synes jeg er fett, sier Olav Stubberud (26).

Han har nærmere 100.000 følgere på Instagram, en del av lillebrorens «Prettyboi»-clique og turnerer med artister som er aktuelle i hele verden. På minnebrikken: Justin Bieber, The Chainsmokers og G-Eazy og langt flere.

– Jeg lever på en måte det samme livet som de jeg reiser med, men uten den samme berømmelsen, pengene og problemene, sier han.

Tja. Den modellignende fotografen dokumenterer eget liv via Instagram og kan skrive hjem om blant annet privatflyturer og sitt eget liv, som ganske kjent.

26-åringen fra Rykkin kan videre fortelle om en veldig sprikende kalender:

– Det er jævlig gøy, og forbanna slitsomt. Det er ikke så gøy å gå rundt og tenke at «åh, det blir godt å bli ferdig med dette året i januar», sier Olav.

For Vivaas Kise, som bruker gradvis litt mindre tid i fotopiten byr sommeren på litt mer dødtid.

– På sommeren har jeg lite å gjøre, fordi at sommeren er … vel, sommer, for mange andre. På høsten er det, som du vet, veldig mange albumslipp og låter og annet som kommer. Da går det i pressebilder, albumcovere og annet artwork. Da er det veldig hektisk.

Mens for de som jobber som festivalfotografer, kan historien være en helt annen, og at det finnes et mangfold blant artistfotografer også, kan bekreftes.

Jonathan Vivaas Kise. (Foto: Privat.)

Vanskelig å snakke om penger

Hva tjener disse artistfotografene? Vi skal ikke sjekke skattelistene, det ville være frekt med tanke på at det ikke spesifiseres hvor mye av dette som handler om artistfotovirket. Men samtlige kan bekrefte at det er vanskelig å sette en prislapp på sitt eget arbeid.

– Alltid, sier Olav Stubberud, og fortsetter:

– Som regel så er det en blanding av egen vilje til å strekke seg, for en kul jobb, for eksempel, og for sin egen visjon om hva du selv skal være verdt som fotograf.

At det er vanskelig å sette prislappen på eget arbeid, er et problem for ikke bare fotografen, men for hele bransjen, sier han:

– Det skjer mange ganger i form av at folk ikke bare ødelegger for seg selv, men også en hel bransje, ved å prissette seg feil. Bransjen kan begynne å sette lav standard. Hvis unge fotografer ikke kjenner sin egen verdi og senker prisene, så vil det si at kunden blir vant med å betale mindre og mindre. Og da ødelegger for de som faktisk kjenner sin verdi, som da må fighte unødvendig hardt, sier han.

Mike, på sin side, synes også at det er vanskelig å snakke fotopris, men legger til at det ikke er det økonomiske som motiverer ham til å ta en jobb. Det må ha egenverdi – selv om han forstår at det kan være vanskelig for fotografer å få de prisene de vil ha.

– Siden jeg aldri egentlig har gjort dette for pengene, blir det spesielt når folk spør meg hva jeg skal ta for å ha det gøy. Samtidig er det jo en jobb, da. Jeg priser meg så godt jeg kan, men for meg så må jeg kunne gjøre jobbene jeg vil mer enn at jeg bare skal følge pengene.

Han tenker seg om.

– Holdningen til livet mitt og de jeg møter er litt sånn: Hva har du? Hva har du å rutte med, liksom.

Han fortsetter:

– For en stund siden så spurte rapperen Safario meg om jeg ville ta bilder av ham. En rå kid, liksom. Han sa: «Ja … Kan du komme på konserten min og ta bilder?». Jeg sa at det gikk fint. Han svarte: «Ja, det er ikke noe spenn, liksom, men jeg tror vi får tre pizzaer backstage, så kan gi deg mat.»

– Det var nok for meg, da.

Jonathan syns det er vanskelig å vite hvor mye ting skal være verdt, men han har også konkrete rammer han opererer ut ifra.

– Det er vanskelig å vite hvor mye ting skal være verdt. Det er også fordi det er så vanskelig som fotograf å vite hvor mye man trenger og hvor mye man sitter igjen med. Det er ikke nødvendigvis så mye penger i musikkbransjen. Kanskje i det store bildet, men ikke nødvendigvis for indiebandet. Så da må du gjøre det fordi du digger dem og musikken, sier Jonathan Vivaas Kise.

– Men det er veldig vanskelig å prissette seg. I starten så tok jeg halvparten av det jeg hørte andre jeg kjente tok, bare fordi jeg ikke visste.

Så hvis unge artistfotografer kan ødelegge for en hel bransje. Hvordan bør man gå frem?

– En fremgangsmåte er å være klar fra start, sier Vivaas Kise, og presiserer:

– Du kan si at «denne shooten koster 8.000,- for en dag». Det er så mye jeg koster inkludert studio og utstyr for arbeid i en dag, i tillegg til rettighetene på bildene som blir tatt denne dagen – i et år. Etter det må du kjøpe opp rettighetene på nytt for en gitt pris. Og i tillegg får du ti bilder, disse koster 350 kroner per bilde. Alt avhengig. Hvis de vil ha mer så koster det så og så mye for flere bilder. Da skriver man en kontrakt på det og opererer med de rammene.

– Snakker dere sammen om dette?

– Jeg blir spurt ganske ofte av kollegaer, og da svarer jeg veldig ærlig.

(Foto: Privat.)

Verre for damene

Siri Granheim er enig i at det er vanskelig å snakke om pris, og at bransjen selv bør ha mye av skylden for dette.

– Det er vanskelig å kjenne sin egenverdi som en outsider i fotograven, og når man ikke er like etablert som de kjente artistfotografene mer «high up».

Det er mulig hun selv anser seg slik, men på sin Instagramkonto @photographybysiri har hun i skrivende stund hele 35 tusen følgere. Likevel, føler hun seg ikke helt som en del av bransjen.

– Folk vil ha deg til å gjøre jobben gratis. Enda verre blir det når de sier at du er en bitch fordi du forteller dem at det ikke kommer på tale.

Granheim forteller også at hun gjerne møter kommentarer som påpeker at hun er en liten blond og dum jente som tar bilder «for å se bra ut».

– Jeg tror ingen vet hvor mye tid, energi og penger som går med til dette, og da gjør det vondt å få høre noe sånt.

– Men heldigvis vet jeg selv at det ikke er sant, legger Granheim til.

Det gjør oss oppmerksomme på fraværet av kvinner i fotografen på konserter og festivaler.

– Ikke sant. Det er noe sånn latterlig høyt tall på hvor mange bilder du har sett som er tatt av menn. Og jeg har egentlig ikke en veldig god forklaring på hvorfor. Men jeg vil si det har blitt mye bedre, sier hun.

I sommer så hun en forbedring: Endelig en del kvinner som tar med seg kvinnelige fotografer.

– Men i de alle fleste tilfeller er jeg den eneste jenta i fotograven, omringet av menn. Jeg har absolutt ikke noe i mot det, men jeg synes det er litt merkelig. Jeg elsker jo det jeg gjør, men det er jo kanskje en litt nerdete ting å drive med, sier Granheim.

Merker mennene det selv?

– Jeg synes det er vanskelig, men tipper det blir bedre. De fleste godt synlige fotografene som jeg kjenner, som er kvinner, jobber innen mote og dokumentar, sier Vivaas Kise.

– Menn er som regel litt mer brautende enn damer, og det kan ha noe med saken å gjøre. Det holder ikke å sitte i et hjørne heller, så min oppfordring blir at flere damer også krever sin plass, sier Olav Stubberud.

– Og fakk alle gutta som sier at de ikke kan.

Anne Valeur er en av dem. Hun bruker mye tid i studio, og har tatt bilde av mange kvinnelige musikere. Hun mener dette er et spørsmål man kan stille seg i mange yrker.

– Jeg tror det kan være skummelt å konkurrere med de gamle traverne med tre kameraer og lange linser. De baner veien sin med albuene.

Men til unge, vil hun gi særlig ett råd:

– Husk at det viktigste er øyet som ser!

Nyheter