Midt-Norges egne musikkbransjefestival skal være et springbrett for nye norske musikere. Disse hoppet høyest blant de vi fikk med oss.
Nettene er lange og energiske som en Vodka Red Bull-snurr i musikkhjertet Trondheim, selv om kranene stenger klokka to.
Enkelte bransje- og partytryner vil ha det til at det var kulere i fjor. Men hva vet jeg, som er her for første gang i år. Festen blir ikke bedre enn du gjør det til selv, som det heter.
Trondheim Calling føles som 80 prosent sosialisering, konserter og fest, og 20 prosent fagprat, visittkortudeling og bransjehoreri. Eller. Det får en annen svare for, men i sju minus koker altså Midt-Norges sentrum som en gigantisk bakteriefylt sauna i sammentrykte konsertbinger, på klubber og større scener som Moskus, Olavshallen, Byscenen, og de forholdsvis nyere stedene Tyven og friskusen Lokal (bar/klubb/scene). Det er et herlig sted å være, og med god energi.
Les også: Vi dro på et Trondheim Calling-seminar for å lære at alt er som før
Undertegnede fikk ikke maks ut av seminarene som ble overvært i år som stort sett pensla temaene på overflaten, uten å gå i dybden, noe som er vanskelig med 30 minutter til rådighet. Men her er noen artister som satte seg i hjernebarken og snakka til hjertet, for videre lytting, inspirasjon og eventuell ekstase:
Takomaha
Med bakgrunn fra det tidligere så genierklærte, men dessverre oppløste Tremoro Tarantura, samt Ykoii og Solstorm, er resultatet i Takomaha et interessant energisk fenomen, eller flerhodet troll, som det står i presseteksten. Med sitt eksperimentelle og kosmiske sound, prydet med samples, gitarer, suggererende bass, og en sterkt visuell estetikk som speiler det gjennomførte lydbildet, appellerer Takomaha til flere deler av persepsjonsanlegget og sansesystemet. Etter å ha spilt for et stappfullt Revolver under Øyas klubbdag i fjor, stusser jeg over at de ikke har fått mer oppmerksomhet, for på Tyven lørdag kveld er det ikke vanskelig å se Takomahas appell. Intenst og melodisk-hypnotisk støy fylte Tyven med tjukk eim av energi og en heftig laserlysfest lørdag kveld, med en sterk ettersmak som ga meg lyst på mer.
Spielbergs
Spielbergs har vært en selvskreven forhåndsfavoritt – også internasjonalt, og har for lengst vært snappet opp av den internasjonale pressen for sin unike appell. Så har Oslobandet lang fartistid i gamet, hver for seg og sammen – og ikke minst live. En tight og trygg pakke medlemmer med bakgrunn fra kritikerroste band som blant annet Team Me, Lukestar og Truls & The Trees. Det hører med til historien at Spielbergs ble oppdaga av to briter under Trondheim Calling i fjor, og debutalbumet «This Is Not The End» som kom ut før helga, er det første albumslippet på deres engelske nystarta label By The Time It Gets Dark.
Mall Girl
«Nå er det mye bransje her», sa noen like før konsertstart. Det må aldri være noen som helst indikator for kvalitet, men likevel skal det innrømmes at det gjør noe med forventningene. Stedet føles lada. Men det ganske så ferske Oslobaserte Mall Girl hadde heller ikke kalde føtter. Kvartetten har etter hvert blitt omtalt som et lovende band, sammenligna med andre mer Trondheims-baserte indieband som Pom Poko og Broen, og besetninga leverte også et sett med rivende futt og driv. Så kan man ikke unngå å ikke merke seg låttitler som «Slay Queen» og bandnavnet i seg selv, som glir godt inn med deres komplekse lydkonstellasjoner, i landskapet mellom søt pop og hardtslående indierock. Flere ting som smaker godt på samme tid. Ikke for enkelt, ikke for ambisiøst.
Aiming for Enrike
Med tanke på at musikken de produserer har null vokal, skulle en kanskje tro Tobias og Simen i Aiming for Enrike hadde gjort det noe vanskelig for seg selv, men et folksomt antall lydtrente ører på Byscenen lørdag, som virket å sette stor pris duoens stemningsskapende sound, beviste det motsatte. Det er alltid like fascinerende å se og høre at to stykker kan høres ut som ti, selv om man har sett og hørt de før. Ikke minst er det fint å erfare at repetitivt uttrykk er svært tilfredstillende, men også spennende. En overveldende, energisk opplevelse.
Hederlig omtale
Et høydepunkt i miksen av band og godt etablerte artister, var rapperen Sara fra duoen Sara & Arash som kom som et friskt innslag og et habilt tilskudd til den forholdvis lave kvinneandelen i norsk rap. Det er noe av det tighteste jeg har sett fra en kvinnelig norsk rapper live på en stund, med sin distinkte flow og utstråling – og et uttrykk som kanskje kunne passet godt i et mer råere format.
