Nordisk Film
Estetisk, men innholdsløs

Det er sjeldent å se en film med så enorme svakheter uten et snev av ironisk distanse

Alt lå til rette for at «Ut og stjæle hester» skulle bli en stor film. Men den er gjennomgående innholdsløs, skriver Subjekts anmelder.

★ ★ ☆ ☆ ☆ ☆

Oscar Wilde skrev i forordet til romanen «Bildet av Dorian Grey» (1890) at kunstneren er skaperen av nydelige ting, mens kritikeren er han som gjenskaper dette og dermed gir en ny form og innsikt til det vakre.

Vi kan jo håpe. Men der Hans-Petter Moland er en som har skapt noe nydelig med «Ut og stjæle hester» (det har knapt vært filmer som skildrer natur og sommerminner med så klare farger og fortryllende bilder siden Tarkovskij) gjør han kritikerens jobb vanskelig, for det er lite å bygge videre på i en så estetisk, men innholdsløs film.

Regissøren har både oppskriften og råvarene til å lage en stor film, men det har blitt en forglemmelig kalkun. Filmen får det den gir: Svært lite ettertanke.

Stellan på gjengrodde stier

«Ut og stjæle hester» er en forberedt storproduksjon, og regissøren sparer ikke på noe. De få norske skuespillerne som ikke har blitt gitt en rolle i denne filmen må føle seg som den eneste som ikke ble invitert på klassefest.

I rollebesetningen finner vi store navn som Tobias Santlemann, Gard Eidsvoll, Pål Sverre Hagen, Anders Baasmo Christiansen, Bjørn Floberg og selvfølgelig svensken i verdensklasse: Stellan Skarsgård.

Norgesvennen Skarsgård spiller Trond, en eldre mann som har trukket seg tilbake etter konas død. Elementer fra hverdagen minner ham på den siste sommeren han tilbragte med sin far, og det er her, i minnet av fordums prakt, at vi tilbringer mest tid. 

Brennesle og begravde hunder får ikke helt den samme effekten som Madeleine-kaken i te, men fungerer allikevel som et godt premiss for historien. Historien er liten, men episk på samme tid.

Svært lite til ettertanke, skriver Subjekts anmelder om «Ut og stjæle hester» (2019). (Foto: Nordisk Film.)

Svake skuespillerprestasjoner

«Ut og stjæle hester» (2019) er basert på Per Pettersons roman med samme navn. En roman mange har et nært forhold til, noe som har bidratt til store forventinger til filmatiseringen. Men regissør Hans Petter Moland har adaptert boken for kategorisk, uten å ta med seg romanens essens.

Romanen er fortalt gjennom mange tidshopp, uten noen kronologisk rekkefølge på minnene. Men det som fungerer i litteratur blir ikke nødvendigvis noen god oppskrift på å skrive film, og filmens første store svakhet er dens hakkede kronologi, ledet av Tronds aforismer, der hver av dem overgår den forrige i intetsigenhet. 

Som tidligere nevnt har Moland fått med et imponerende skuespiller-ensemble, desto mer sjokkerende er det, at det knapt finnes en god rolleprestasjon i filmen.

Tobias Santelmann leverer som vanlig, men stakkars Skarsgård har lite å spille på. Og voice-over-prestasjonen hans må være den minst engasjerte fortellerstemmen siden første kutt av «Blade Runner» (1982).

Pål Sverre Hagen spiller allikevel verst. Om vi skal skylde på talentløs instruksjon eller bare dårlig skuespill er vanskelig å si. Han har imponert oss tidligere, så det tryggeste blir å lande på første. 

Estetisk, men innholdsløs, skriver Subjekts anmelder. (Foto: Nordisk Film.)

Nydelig foto, men uferdig klipp

Det er fortsatt ingen tvil om at dette er Hans Petter Molands vakreste film, og fotografene Thomas Hardmeier og Rasmus Videbæk går ut av dette med stolthet: Fantastiske naturbilder og skildringer av blikk og dyr. Men det samme kan ikke sies om klippen.

Selv de overdådige naturbildene blir for mye når vi ser nærbilder av ugler og maur for ente gang.

Det ville ikke overrasket oss om klipperne Jens Christian Fodstad og Nicolaj Monberg hadde dårlig tid, for dette er en film så klønete satt sammen at en skulle tro den ennå var i starten av prosessen. Den er å sammenligne med Thomas Alfredsons «Snømannen» (2017), med lignende klipp og lim-estetikk.

Særlig rart er det når tatoveringer kommer til syne (som i resten av filmen har vært skjult) og en gutt som nettopp har vært påkledd ute i en elv kommer opp med vått hår, men tørr genser. 

Det savnes radikale grep for å gjøre historien til sin egen, i stedet for å slavisk følge romanens struktur.

Det er sjeldent å se filmer med så mange enorme svakheter, uten et snev av ironisk distanse. Særlig en scene der Moland utforsker den kvinnelige orgasmen, som kanskje er det pinligste vist på norsk film siden Aune Sands tid. Hvordan den scenen overlevde klippen er et mysterium på linje med Hitchcock.

«Ut og stjæle hester» utforsker den kvinnelige orgasmen. Den pinligste scenen på lenge, skriver Subjekts anmelder. (Foto: Nordisk Film.)

En maskulin fortelling

Filmen skal ikke berømmes for gode kvinneroller. Også der har Moland fått med store navn som Tone Beate Mostraum, Marie Blokkhus og Danica Curcic, men ingen av dem gjør stort annet enn å se pene ut. Det er en maskulin historie, og det får være greit. Dette er en historie om menn og en gutt som ser opp til sin far. Menn som feller trær i hvite linskjorter og rir hester som John Wayne.

Trefellingen utgjør en av filmens beste sekvenser. Musikken er sterk gjennom hele, og det som kanskje er filmens beste sekvens er der lyden og rytmen av tømring blir musikk. Scenen er formidabelt løst, både imponerende og innovativ, men så faller det sammen.

Scenens rytme avbrytes dramatisk av Pål Sverre Hagens dårligste scene til nå. Aldri et godt tegn da man får vanskeligheter for å ikke le i en scene som er ment for være intens og nervepinende. Om Moland hadde brukt mindre tid på å lete etter ugler å filme, og heller prioritert skuespillerne ville dette fort blitt en veldig mye bedre film. 

Moland har lykkes i å filmatisere romanen «Ut og stjæle hester», men ikke i å gjøre visjonen sin egen, skriver Subjekts anmelder. (Foto: Nordisk Film.)

Lykkes ikke

Du velger selv når det gjør vondt, sies det, og for oss virker det som Moland har valgt bort smerten. Valgt bort all følelse av levd liv og kjennelser. Det er trist når det er åpenbart at Moland vil si så mye, men ingenting kommer fram og filmen blir hul og tidvis elendig løst.

En estetisk nydelig film, men ikke mer nydelig enn de beste skrytebildene på Instagram. Moland har lykkes i å filmatisere «Ut og stjæle hester» og i å skape nydelige ting, men lykkes ikke i å gjøre visjonen sin egen. Om han har hatt for mye respekt for materialet, eller om han simpelthen ikke har følt seg nærme nok betyr lite når resultatet uansett skuffer.