Nettdating gjør flørting fjernt og fattet for betydning, men det er også et uttrykk for vårt fundamentale ønske om å bli elsket. «Algoritmeanekdoter» underbygger dette gjennom en konseptuell, kul og litt klissete utgivelse som forteller særegne personhistorier i jeg-perspektiv, skriver Subjekts anmelder.

Hvordan opplever vi kjærlighet på internett?

Karoline Hjorth (29) er ute med en bok om nettopp dette. Etter å ha overnattet hos 14 forskjellige personer, er hun nå aktuell med «Algoritmeanekdoter», ei bok som portretterer ulike menneskers opplevelser av kjærlighet på internett.

Hver og en reflekterer over nettdatingens utfoldelse gjennom idiosynkratiske (særegne, egenartede, unike) historier og fine portretter til.

På den måten består komposisjonen av både hjemlige bilder og personlige beretninger, som sammen utgjør et innblikk i en annens intime og sårbare liv. Hensikten er å utforske et fenomen som stadig blir mer akseptert og normalisert, nemlig dette søket etter et samvær gjennom internetts algoritmer.

Boka innledes av forfatterens egen anekdote om å skaffe seg bruker på en datingnettside. Tonen er lettsindig, og det settes opp til et relativt løst prosjekt hvor forfatteren skal finne ut mer av «hva det hele egentlig dreier seg om».

Ikke et litterært prosjekt

Innledningen er kort og underholdende, og vi får se konturene av forfatteren allerede her. Språket er dog noe klissete, noe vi forøvrig muligens må regne med av en bok som handler om Kjærligheten.

Vi forventer ikke å bli særlig imponert av det vi har i vente, men er interessert nok til å fortsette å lese.

Prosjektet kan ikke sies å forholde seg innenfor en litterær sfære. Det fremstår heller som et grundig redaksjonelt arbeid, en sammenveving av forholdsvis helt ulike narrativer.

Forfatterens tilstedeværelse er minimal, men i og med at persongalleriet er såpass rikt, er dette en nødvendighet. Hvert kapittel er formulert av og tilhører unike subjekter, jeg-perspektiver; idéene og språkbruket springer ut fra dem selv.

Deres varierte bakgrunn og livssituasjon gjør tekstene selvstendige, men til gjengjeld også utenfor forfatterens virksomhet. Det fragmentariske og anekdotiske formatet fungerer overraskende godt.

Utfordringen med et slikt format er å kunne veve tekstene sammen til et helhetlig verk. Her bidrar det billedmessige til å forsterke fortellingenes forbindelse med hverandre, men i motsetning til andre fotobøker, for eksempel Tomas Espedals roman «Mitt privatliv», er det ikke forfatterens egne ord som sørger for det tekstuelle. Boka får dermed et skinn av journalisering, noe som ikke er negativt i seg selv eller for bokas del, det er bare ikke litterært. 

Fremhevelsen av nærhet

I begynnelsen av hvert kapittel er fortelleren avbildet med et mysende og morragrettent ansikt. Den følgende teksten er sporadisk akkompagnert av bilder med en relativt liten tilknytning til det som sies.

Bildene skaper følelsen av å se bruddstykker av et menneskeliv – fra den intime blikkontakten med noen som nettopp har våknet, til fokuset på interiør og personlig skrot. Bildenes blikk kan sies å ligne ens eget når man besøker noen for første gang; man lar seg vandre fra mennesket som ligger der, til små detaljer i deres hjem. 

Vi beveger oss fra kjøleskapsdører med diverse avisutklipp, til plakater og annet veggpryd, inkludert en hvit parykk hengt ved døren – et tilsynelatende tilfeldig objekt, men som vi skjønner at bærer en spesiell historie. Morgenkaffen ved et vindu, omkransende planter. Et askebeger på en balkong. Sollys gjennom spisestuen, en skål med frokostblanding. 

Tekstene er svært kompakte, utformet som en såkalt stream of consciousness. I lesningen av disse personene opplever vi en nærmest intimiderende nærhet; deres væren lekker ut av sidene, så å si. Dette er bokas sterkeste side, nemlig dens krydderblanding av personligheter, konsentrert som en slags buljong. En smakfull plukk & miks av idiosynkratiske (egenartede) blikk – vi ser inn i dem på portrettbildet, og vi ser gjennom dem i deres fortellinger. 

Behov for tomrom 

Det finnes ingen kjærlighet som sådan i bildene. De er statiske, og viser først og fremst spor av et liv. Ved første øyekast kan det tenkes at bildene skal fungere som et rammeverk for fortellingene, at de skaper et vakuum som ordene skal fylle. Slik er det imidlertid ikke. 

Tekstene, fordi de er så voldsomt karakteristiske, vekker et behov for avbrekk seg imellom. Bildene inntrer deretter med en frigjørende funksjon. De skaper tomrom, en pustepause for leseren, men fungerer også som mentale knagger der personen knyttes opp mot bildene. Dette fører til en mer smidig bevegelse mellom fortellingene, som også blir enklere å skille fra hverandre. 

At det er bildene som sørger for tomrom, og dermed erstatter en viktig del av språkets fleksibilitet, stemmer overens med at prosjektet ikke er litterært. Men på denne måten unngår bildene å bli overflødige, og finner sin rettmessige plass i prosjektet. 

Tematisk og innholdsmessig sterk

Det er åpenbart at tankene formuleres gjennom et enveisperspektiv. Dette gir et sterkt inntrykk av hver enkelt person, som gjør at man kan se gjennom historiene samtidig som man blir overbevist. Meningene fremstår som nøye gjennomtenkte sannheter, men i retrospekt kan de gjennomskues som naive og litt vel på trass. Denne dobbelte tilnærmingen skaper en dynamisk og fruktbar bevegelse i leseraktiviteten.  

Kjærlighetshistoriene eksisterer i skjæringspunktet mellom det oppløftende og det håpløse. De viser oss frustrasjonen over et kjærlighetsliv som ikke fungerer, og desillusjonen etter å innse at den rette ikke kommer til å plutselig dukke opp på stamkaféen. Men det finnes også en anerkjennelse av at nettdating ikke trenger å være så ille. En slik ambivalens er realistisk, og gjør tekstene mindre endimensjonale.  

I tekstene møter vi flere velformulerte betraktninger, for eksempel at nettdating kan være et jevnt sig av håpet om kjærligheten, et sted hvor man blir sett og kan flørte uten forpliktelser. At søket etter kontakt på nett uttrykker et ønske om intimitet, seksuell så vel som ikke-seksuell, og at avstanden gir trygghet. Tinder er ikke ærlig, sier noen, men en måte å løsrive seg fra livet ellers. 

Vi blir også påmint nettdatingens negative sider: distansen ved å bla gjennom utallige profiler, at det er mindre ekte, og at vanen får pasjonen og engasjementet til å slukne. Man slutter å anse profilene som individer, det blir overfladisk og systematisert. Algoritmer er matematikk, og det algebraiserende er upersonlig. Nettdating er et usunt tidsfordriv, og kan bli destruktivt hvis man man har lav selvtillit, fordi det er en så tilgjengelig kilde til bekreftelse.

Betraktningene om kjærlighet går etter hvert over til å omfatte samfunnet generelt, og om hvordan menneskelige relasjoner har utviklet seg. Nettdating gjør flørting fjernt og fattet for betydning, sier noen, men det er også bare et uttrykk for vårt fundamentale ønske om å bli elsket – en forflyttelse fra den tradisjonelle virkeligheten til internettet. 

Er det interessant? 

I en tid med stor produksjon av enten faglitterære eller bloggersensasjonelle bøker, er «Algoritmeanekdoter» mer jordnær og relevant for oss i mellom. Fremdeles ikke litterært, men konseptuelt og godt gjennomført.  

Boka har et smalt fokus, men dekker over et helt spekter innenfor temaet. Selv om diskusjonsemnet virker som en enkel sak, kjærlighet på internett, sørger personenes idiosynkrasi for at hver tekst blir unik – både i språkbruk, drivkraft og innhold. Og det er alltid en tilstedeværelse av denne bevisstgjørende ettertenksomheten, som uunngåelig smitter over på leseren, og får oss til å reflektere.