Jeg blir i stuss over NRK-kommentatorens mangel på faktakunnskap og respekt for demokratiske prosesser, skriver arkitekt Bjørn Cappelen.
Det synes å råde en del misforståelser om hvorfor bystyret enstemmig sluttet seg til forslaget fra en bystyrerepresentant om å stanse planprosessen til Dødshuset på Kikutkollen. Prosessen hadde til formål å bygge bolig og atelier for kunstneren Bjarne Melgaard.
Som en av de som har fulgt saken tett og har bidratt til avklaringer av hva som har vært de arealplanmessige forhold for kollen, blir jeg i stuss over medienes og deres medarbeideres mangel på faktakunnskap og respekt for demokratiske prosesser.
Denne mangelen har blant annet ført til at NRK, ved sin kulturkommentator Agnes Moxnes, ubegrunnet har spredt påstander om skittent spill mot prosjektet generelt og Melgaard spesielt.
Men nei. Dødsdommen for «Dødshuset» var verken ulvejakt eller nedverdigende hetsing mot Melgaard som person. En bedre beskrivelse er at dødsdommen var et resultat av en demokratisk prosess der allmenheten vant over den ressurssterke kultureliten.
Kommenterer uten fakta
I radioprogrammet Kulturnytt på NRK sa samme kulturkommentator Agnes Moxnes i januar om saken at den aldri kom opp til en politisk behandling i Bystyret i Oslo:
«Det ble stoppet av en blanding av Fremskrittspartiet og det sittende Byrådet. Det er under en hver kritikk, så jeg skjønner godt at Olav Selvaag reagerer på det.»
Men saken skulle aldri behandles i Byrådet. Derimot ble saken behandlet i Bystyret 5. september 2018. Her ble det enstemmig besluttet å stanse tilrettelegging for å privatisere tomten til boligformål i et område som er regulert til natur- og friområde for allmenheten.
Moxnes har også tidligere fremstilt prosessen som en kampanje mot personen Bjarne Melgaard.
Det er ikke riktig. Bystyrets vedtak handlet kun om konsekvensene av å bygge en bolig i et friområde, som det i dag er regulert til.
Det sitter nå igjen et inntrykk av at naboene (les: kunstnerne på Ekely) har drevet et skittent spill mot Melgaards person for å hindre bygget på Kikutkollen. Om slikt spill kan leses av enkelte trolls Facebookaksjoner bør ikke føres tilbake til kunstnerne på Ekely.
Flere tyr til denne oppfatningen når de ønsker å beskrive beslutningene om Dødshuset. Sist ute i så måte er Knut Faldbakken i Klassekampen forrige fredag, i sin sammenligning med Rosemonumentet til Vebjørn Sand.
At kunstnere i Ekely borettslag blir slått i hartkorn med enkeltpersoner som krenkende uttaler seg om Melgaard, må oppleves som svært stigmatiserende. Men all dokumentasjon bak beslutningen om Melgaards nederlag viser at Ekely borettslag har holdt seg saklig til Kikutkollen som friområde og Riksantikvarens vurdering av hvor grensen for Munchs historiske tilstedeværelse går.
Les også: Ny strid om Melgaards omstridte kunstnerbolig
Forutsett nederlag for Selvaag
Selv er undertegnede arkitekt med spesiell interesse for planprosesser i kommunene. Jeg er opptatt av at alle parter i plansaker behandles likt og med respekt, på tross av svært ulike ressurser til å føre sin sak.
At Kikutkollen inngår i et område sterkt preget av Munchs historiske tilstedeværelse bekreftes av Riksantikvarens ønske fra 1997 om å frede hele kollen. Fredningen ble gjennom rettsak imidlertid begrenset til å gjelde bare den siden av kollen som vender mot Munchs atelier.
Gjennom en ny reguleringsprosess og påfølgende utbygging valgte Oslo bystyre i 2005 å regulere resten av kollen til natur- og friområde.
Selvaag søkte likevel ved flere anledninger å få bebygge kollen med en større villa, sist i 2009 og 2011. Dette ble etter massive protester avslått fordi det berørte både fredningen og friområdet.
Da Selvaag i 2013 igjen fremmet et planinitiativ med formål å legge til rette for bygging av en bolig med atelier, denne gang for Melgaard, kommer nye protester. Fra privatpersoner, barnehage og boliglag.
Det er ikke rart. Formålet privat bolig i friområde provoserer sterkt i hele Skøyenområdet i Oslo, som er under et stort utbyggingspress.
Som oppfølging tok en gruppe av enkeltpersoner kontakt med en rekke medier og politiske partier, for å påvirke for sitt syn på omreguleringen, slik også utbygger Selvaag gjorde. Ved bruk av demokratiske rettigheter, vant allmennheten, men gjennom rettferdige og demokratiske prosesser.
Ingen behøver heller å være i tvil om at Melgaard ville være kvalifisert til klausulert bolig og atelier i Ekely borettslag, om han ville søke.
