Mennesker har beundret månen i flere tusen år. Nå kan Henie Onstad Kunstsenter by på et vitenskapelig møte med vår myteomspunnede nabo, for hvem sa at kunst ikke kan være vitenskap?
I år er det 50 år siden det første bemannede romfartøyet landet på månen. Dette feires med et mangfoldig portrett av den mystiske luna. For selv om månen kanskje ikke er så mystisk for oss den dag i dag, har den opp vært en kilde til fascinasjon, undring og historiefortelling opp gjennom.
Det er et jo et kult utgangspunkt for en kunstutstilling. Men ved første øyekast inn i utstillingsrommet kan en spørre seg om «Månen» burde funnet sted på et vitenskapsmuseum, heller enn et kunstsenter. Med store montre fylt med eldgamle bøker, og et gammelt teleskop plassert midt i rommet, legges det opp til en noe annerledes og mange hakk mer vitenskapelig enn det vi er vant med når vi oppsøker kunst.
Men hvem sa at kunst ikke er vitenskap? Kunstneres illustrasjoner og fargelegginger av det ytre rom har bidratt til vår forståelse av det hele veien. Der mennesker har latt seg fascinere av vår kjære nabo i tusener av år, er den nye utstillingen på Henie Onstad Kunstsenter en nostalgisk reise i vår fortolkning av månen opp gjennom. Litt som å være på en retrospektiv utstilling, men hvor månen er stjerna.
Kunst og vitenskap i skjønn forening
Etter en stor suksess på Louisiana, den arkitektoniske perlen av et moderne kunstmuseum i Danmark, har utstillingen «Månen» endelig kommet til Høvikodden.
Her fungerer kunsten som et slags alibi for ideen om at menneskeheten har ønsket seg til månen i alle tider, med den utvidede tittelen «Fra vår indre verden til det ytre rom».
Kunstsentret og utstillingen taler videre nærmest argumenterende for at de første som besøkte månen ikke var vitenskapsmenn, men kunstere.
Med alle sine beviser for dette, blir det å vandre rundt på Henie Onstad Kunstsenter i dag som en tidsreise. Og selv om det bare er månen man møter om og om igjen, viser utstillingen et mangfold som viser til en godt utforsket tematikk, og gjør det hele til en fryd å utforske og oppleve.
Halvparten av den første salen er malt sort, og en gammel kjenning blir projisert på veggen; George Méliès ikoniske eventyrfilm «Le voyage dans la lune», en reise til månen, fra 1902. Filmen antas å være en av de første innenfor science fiction-sjangeren, og følger en gruppe astronomer som reiser til månen for å utforske, men som jages bort av slemme måneboere. Med sin bruk av anti-imperalistisk satire, og nyskapende spesialeffekter for sin tid, står den seg som en klassiker som har inspirert og påvirket filmskapere i senere tid.
Mélièrs verk virker med andre ord som et naturlig, om ikke åpenbart utvalg i en utstilling som utforsker menneskers relasjon til månen.
Kjærlighetshistorier i månelys
Vi befinner oss fortsatt i den sortmalte delen av rommet, hvor et annet verk utmerker seg. På veggen henger det to avlange skjermer som interagerer med hverandre. Installasjonen “Io/I” (2015) er laget av Marie Kølbæk Iversen, og viser en fremstilling av planeten Jupiter og dens måne Io.
Io ble oppdaget av Galileo Galilei i 1610, og er oppkalt etter den mytologiske figuren Io – en av Jupiters (som i romersk mytologi var gudenes konge) mange amorøse erobringer.
Mytene sier at på grunn av sjalusien i Jupiters konse, ble Io straffet med at hun konstant hadde en klegg som bet henne hver gang hun prøvde å ta en pause for å hvile. Io var dermed dømt til å vandre rastløst over jorden – akkurat som månen sirkulerer rundt planten sin.
Kunstneren visualiserer denne tragiske kjærlighetshistorien ved å bruke bilder av Io fra NASA sine arkiver som kildemateriale for en serie med 3D-animerte looper av Io, og fremstilles som en oppblåst, sprekkeklar og oppløsende kropp. Den vannballong-aktige månen ser ut til å stadig endre form, og samsvarer med den konstante vulkanske aktiviteten på Io. Videoverket kan sees på som Kølbæk Iversens egen hyllest til kjærlighetshistorien, hvor Jupiter kan tenkes å være på den ene skjermen, mens Io befinner seg på den andre. De kan aldri nå hverandre, en utilgjengelig kjærlighet hvor Io lever et plaget liv gjennom en rekke vulkanske utbrudd.
Det noe surrealistiske uttrykket i animasjonene oppleves magisk, men bærer også preg av noe dystert. Den spektakulære bruken av vitenskap og animasjon i en spennende blanding er givende å observere. Det visuelle formspråket bidrar til å gi oss nye fantasier om det som finnes der ute i det store mørke.
Lyskasteren
Samleutstillingen rommer mange store navn, med hele 150 gjenstander og arbeider, og utfordrer grensene mellom kunst og vitenskap. Tidsspennet favner bredt, med alt fra originale litterære perler; fra Galileo Galilei til vår egen Morten Andesnæs sitt fotografi av månen.
Det er også interessant hvordan månens faktiske betydning for vår egen tilværelse har endret seg. Før elektrisiteten, var månen nemlig den eneste lyskilden vår på nattehimmelen. Den lyste opp for de som måtte befinne seg ute i murmelmørket. En noe glemt funksjonalitet kanskje, som kunstneren Darren Almond anvender i sine arbeider.
Ved å fotografere naturlandskaper med lang lukkertid, stativ og månelys, får vi oppleve månen som lyskaster. Fotografiene preges av en melankoli, og alt som har et snev av bevegelse i bildet får bløte kanter og tåkete former på grunn av den lange lukkertiden.
Også Rachel Rose sin videoinstallasjon «Everything is More» utmerker seg som et av de mer interessante. Her tar hun utgangspunkt i dokumentasjoner av astronauters tilvenning til jordens atmosfære, hvor tyngdekraftens sensasjon forklares. Man hører astronautene snakke om små detaljer som at man plutselig kan kjenne sin egen øreflipp, eller oppdagelsen av at armbåndsuret føles som et vektlodd. I visualiseringen til lyddokumentasjonen, bruker Rose særs poetiske bilder av farget veske, vann og oljer, som bobler og skiller seg og skaper psykedeliske mønstre. Ikke ulikt The Boyle Familys lysshow fra 60-70-tallet, som tidligere ble vist på Henie Onstad.
Noe amputert
En av de store forskjellene mellom utstillingen som befinner seg nå på Henie Onstad, og den som ble vist på Louisiana i fjor, er at vår versjon har blitt noe amputert.
Høvikkodden har fått en variant av måneutstillingen uten den interaktive astronautpersonlighetstesten av filminstruktør Michael Madsen, og en virtual reality-installasjon av den amerikanske avantgardekunstneren Laurie Anderson. To verk vi har lest oss opp til å se frem mot.
Anderson har i samarbeid med Hsin-Cheng Huangs skapt et VR-verk, hvor du får muligheten til å oppleve en slags variant av en psykedelisk måneferd. I VR-verdenen du trer inn i er du iført en romdrakt og kan gå rundt på månen med en skygge som til og med følger deg realistisk. Alt annet skal visst føles som en virtuell drøm, som å fly rundt i verdensrommet.
Det er jo nettopp slike verk som Henie Onstad-utstillingen mangler. Verkene som virkelig utfordrer forholdet mellom interaktiv kunst, deltakende teknologi og vitenskap. Verkene som utfordrer oss. For selv om dagens utstilling er god, er den i stor grad gjentakende for mye av det vi allerede vet.
