Privat
Sexarbeider og feminist, ja visst!

Radikalfeministen vil være uenig, men sexarbeidernes kamp er også kvinnekamp

Det er like viktig å støtte kvinners rett til å si ja, som det er å støtte deres rett til å si nei. Kvinners rett til selvbestemmelse må også gjelde sexarbeidere, skriver Astrid Renland.

Det var de glade 1990-årene. Forberedelsene til den internasjonale kvinnedagen, 8. mars, var i full gang. De to kvinnene som fikk unngjelde var sexarbeidere og gründere av den da nyetablerte organisasjonen PION – Prostituertes interesseorganisasjon i Norge. De mente at «horer og madonnaer» kjemper felles kamp mot undertrykkelse og diskriminering.

Astrid Renland er daglig leder i PION – Sexarbeidernes interesseorganisasjon, og var nominert til Subjektprisen 2018 i kategorien «årets stemme». Artikkelen er skrevet på oppdrag fra redaksjonen. (Foto: PION.)

Jeg himlet med øynene mot talerstolen og tenkte: Jøss, lykkelige horer. Hva blir det neste?

Det falt ikke i god jord, og jeg var ikke den eneste som himlet med øynene den gangen. Vi feminister kjempet nemlig mot skjønnhetstyranniet, toppløsservering, seksualisert vold og sist, men ikke minst bordellene. Sistnevnte aksjoner gikk under navnet «bordellknusing», som også innbefattet, bokstavelig talt, steining av bordeller.

Parolen «Horer er også madonnaer» ble derfor ikke bare stemt nedenom og hjem; kvinnene fikk beskjed om at de var uønsket, og en hån mot ofre for prostitusjon. Det er ikke langt fra virkeligheten i dag; i forfjor ble PIONs parole fysisk angrepet av en vakt ved 8. mars-komitéen.

Flere av oss forsto etter hvert at steining av bordeller ikke var en løsning. Vi forsto også at det var antifeministisk. Dessuten ga det en sterk eim av ubehag å agere som patriarkatets fotsoldater og steine kvinner fordi de brøt med tradisjonelle kjønns- og seksualitetsnormen.

Les også: Jeg trodde feminisme handlet om likestilling, skriver Danby Choi

PION og Fri Oslo/Akershus’ parole i fjor: «Sex Workers’ and Trans’ Rights = Feminism». (Foto: Astrid Renland.)

Rett til selvbestemmelse

– Det er et under at ikke noen ble skadet, fortalte Norges mest kjente sexarbeider, Janni Wintherbauer, meg mange år senere; plutselig singlet det i glass og glassbråtene lå strødd over sofa og stoler der vi brukte å sitte.

Nesten 30 år senere, på parolemøtet 31. januar 2019 på Chateau Neuf, stilles vi spørsmål om sexarbeidere ikke kan ha selvbestemmelsesrett, noe feministbevegelsen klart og tydelig krever i abortspørsmålet, men som får et rungende nei fra feministsalen når det handler om sexarbeidere.

Solberg-regjeringens politiske hestehandel; salg av kvinners råderett over egen kropp, mot å sikre egen maktposisjon, var utgangspunktet som førte til at årets hovedparole ble vedtatt: «Forsvar selvbestemt abort. Fjern nemndene.»

Selvbestemmelsesrett er som kjent en grunnleggende menneskerett. Det betyr frihet til å gjøre valg av betydning for eget liv og helse. Og var det noe kvinnen, som kjempet fram retten til fri abort, kjente på kroppen, så var det konsekvensene av manglende selvbestemmelsesrett. Et nei i nemnda ville være et overtramp på kvinnens rett til å bestemme over egen kropp, der alternativet var, og kanskje i verste fall blir, å ty til strikkepinnene. Det er en debatt fra 60-tallet som har kommet til overflaten igjen.

Sexarbeiderne møter ikke bare nemnd, men jages av politi, er fratatt retten til privatliv og er uten rettsbeskyttelse. De vet hvordan det er å være målgruppe for kriminelle og voldsforbrytere, opplever at både politi og kriminelle utgir seg for å være kunder, blir utsatt for trusler og stalking, må betale tredobbel husleie, blir jaget fra hoteller, fra byer, kastet ut av leiligheter, må stå alene i en mørk bakgate og hoppe inn i en fremmed bil uten noen form for sikkerhetsnett, oppleve random raid på hotellrommet, blir deportert, og må hele tiden ta hensyn til kundens behov for diskresjon, ikke egen sikkerhet. 

Ja, sexarbeidere må sette egne sikkerhetsstrategier til sides, for å beskytte kunder mot politiet, og har blitt avhengig av et stadig større kobbel med tredjepart, for å organisere virksomheten.

Ekte feminister støtter sexarbeidere

Det er kanskje ikke en allment kjent sak, men sexarbeidere anses av mange feminister, radikalfeminister, vel å merke, som streikebrytere av kvinnefellesskapet.

Radikalfeminister hevder de kjemper en kamp for alle kvinner, men konsekvensene av å ikke tilslutte seg rekken av radikalfeministenes paroler, som at sexarbeid ikke er forenelig med feminisme, er ekskludering. Sexarbeidere blir ikke lenger steinet, men steinene har blitt erstattet med statens mektigste maktapparat; politi og langkøller.

Er sexarbeid uforenelig med feminisme? Nei, ikke for alle feminister.

Den franske kvinnebevegelsen støttet landets sexarbeidere, som i 1975 okkuperte kirken i Lyon, i protest mot vold og overgrep fra politi og kunder. I mange land sloss fortsatt feminister, sexarbeidere og LHBTQ-personer en felles kamp for frigjøring, seksuelle og reproduktive rettigheter, og mot undertrykkelse og diskriminering. Men for radikalfeminismen er det å jobbe som sexarbeidere uforenelig med å være feminist. 

– For radikalfeministen er sexarbeid et metonym for patriarkatets synder og kan bare føre oss en vei, og det er bort fra likestilling, skriver kjønnsforsker ved Universitetet i Melbourne, Lauren Rosewarn i The Conversation.

Tar man på de radikalfeministiske brillene, er sexarbeid en kommersiell transaksjon der mannen kjøper seg rett til å misbruke kvinnen. For radikalfeministene er det blodpenger, skriver Rosewarn.

Det ideologiske rammeverket for kjønnsmaktsystemet hviler på menns soleklare rett til kvinners kropp. Salg av sex underbygger og legitimerer derfor en samfunnsorden der kvinner er underordnet mannen. 

Kvinner som selger sex er enten passive ofre for patriarkatet, eller forført av kjønnsmaktsystemet og tror at det skal være sånn.  Mens førstnevnte er inkludert i det radikalfeministiske fellesskap, anses sistnevnte for være kollaboratør og søsterskapets fiende.

Bortsett fra transkvinner som ikke tilgodeses med offerroller, men er å forstå som menns vendetta mot kvinner; menn som kler seg i kvinneklær og krever offerstatus.

– Om søsterskapet kan støtte min beslutning om å spise p-piller eller ta abort, er det en plikt å støtte mitt valg om å bruke min seksualitet som jeg vil, også om jeg velger å sette en prislapp på den, skriver Rosewarn.

Det er kroppslig autonomi og selvbestemmelse det handler om.

Kampen fortsetter

Det er like viktig å støtte kvinners rett til å si ja, som det er å støtte deres rett til å si nei.

– Ja, det er feministers fordømte plikt å kjempe for alle kvinners rett til å selv velge hvordan de bruker kropp og seksualitet, gjør de ikke det er det anti-feminisme, skriver Rosewarn. 

Sexarbeidere er også feminister. Sexarbeiderbevegelsen sprang ut av det radikale samfunnsopprøret på slutten av 1960-tallet, og står fortsatt med beina godt plantet i feministbevegelsen.

Kampen for retten til selvbestemmelse fortsetter. Gratulerer med kvinnedagen!