Charlotte Wankel var både utskjelt og undervurdert i sin samtid. Nå har Galleri F 15 realisert en gunstig hyllest til den grepa dama som ikke lot seg sette i bås.
Den norske modernisten (sorry, Charlotte!) Charlotte Wankel (1888-1969) er kanskje godt kjent og mye omtalt blant de nerdete kunstkretsene, men historisk sett har hun ikke fått i nærheten av like mye eksponering som sine mannlige, samtidige kolleger. Hennes første – og eneste – separatutstilling mens hun levde, var i 1930.
Dette til tross for at Wankel var en nyskapende modernistisk kunstner som praktiserte fra begynnelsen av 1900-tallet og frem til midten av 1960-tallet. Dessverre er det ikke før i senere tid at hun endelig har fått den oppmerksomheten hun fortjener.
Wankels innovative og kraftfulle uttrykk oppleves som høyst aktuelle den dag i dag. Det viser utstillingen, og at det er på høy tid å presentere det viktige kunstnerskapet på en verdig måte.
Verdig måte som i at utstillingen gjennomgående preges av et solid og konsekvent utstillingsdesign, som omfavner verkene gunstig og lekent. Gallerirommene er malt i en lett og luftig koloritt som komplementerer de ulike maleriene, og det fantastiske bygget, på en særdeles god måte. En får inntrykk av at det er en tydelig gjennomtenkt utstilling – ned til hver minste detalj.
Klassisk, men ikke kjedelig
Når en først entrer utstillingen blir en møtt av et skjønt, lite maleri. «Portrett av Charlotte Wankel» fra 1915 illustrerer en ung og yndig Wankel som er malt av den norske billedkunstneren Henrik Sørensen. Det er et vakkert portrett, og selv om det sikkert kan fungere som en fin introduksjon, så er det ikke «menn som ser på kvinner» vi er her for å oppleve.
En herlig ro omfavner oss idet vi endelig trer inn i det respektfullt og delikat kuraterte utstillingsrommet. Verkene får plass til å puste, og som betrakter får en rom til å nyte og reflektere.
Den klassiske og kronologiske kurateringen leder oss gjennom Wankels tidligere verker som er vist lokalets første etasje. Disse ble malt i tidsrommet mellom 1906 og 1950, og preges av Wankels mer dempede og jordnære koloritt.
Vi får følge en tydelig utvikling fra et nærmest naturalistisk formspråk gjennom kubisme og avantgarde, frem til det mer særegne og noe mer vitale Wankel-uttrykket. Verk som «Violinspiller (Portrett av Johan Castberg)» fra 1930, som var en del av Wankel sin første, og eneste, separatutstilling bærer preg av denne tidlige, mer dempede paletten. Det er et lavmælt og varmt portrett, men ikke uten en viss intensitet.
Flere av rommene preges av livlige tapeter. Disse er laget på bakgrunn av små interiørskisser Wankel lagde, men som hun aldri fikk realisert i sin levetid. Når galleriet nå har satt opp disse tapetene, fremstår det ikke bare som et lekkert kuratorisk grep, men også en fin personlig hyllest.
Høyst aktuell
I utstillingens andre etasje er det noe mer friskt og vibrant. Charlotte Wankels kunstnerskap er blitt frekkere, koloritten sterkere – og vi er helt med. De deilige, luftige utstillingsrommene preges av fargesterke, abstrakte flater som viser oss en mer selvsikker og uredd Wankel.
Det er ikke mangel på interessante verk i denne etasjen, men «Kretsløp» fra 1957 utmerker seg nok aller mest. Det er slående hvor aktuelt Charlotte Wankel sitt kunstnerskap er den dag i dag. Ikke bare på bakgrunn av sitt spreke og særegne formspråk, men også fordi tematikken tar tak i noen veldig aktuelle problemstillinger.
Tittelen «Kretsløp» fremstår som særdeles passende. Verket fremviser det som kan minne om himmel, hav og trær. Alt som spirer, gror og forvitrer – hvilende på hodet til menneskelignende silhuetter. I en tid hvor det er viktigere enn noen sinne å bli påminnet om hvordan alt er koblet til hverandre, kan en ikke unngå å bli truffet av et verk som dette. Et verk som på sin ganske subtile måte minner oss om at alt i verden henger sammen. Wankels lille påminnelse oppleves som svært aktuell, selv nesten seksti år etter sin tilblivelse.
Gjennom hele utstillingen er det tydelig at Wankel var en kunstner som våget å gå sine egne veier. Det er en spennende reise, og selv om en i deler av utstillingen tydelig kan se inspirasjonen fra både kubismen, purismen og surrealismen, så er det noe helt eget over Wankels formspråk. Det er ganske imponerende å se, spesielt med tanke på at Wankel praktiserte i en tid da «ismene» sto såpass sterkt. Hun ble kanskje både undervurdert og uthengt i sin samtid, men «Charlotte Wankel og L’espirit Nouveau» på Galleri F 15 leverer. La deg rive med.
