Hun så aldri noen som lignet på seg selv på tv-skjermen. Men enda verre var møtet med musikkbransjen. Godt Chika Dole fant både Knutsen og Ludvigsen og Fela Kuti.
– Jeg satt i et møte der folk snakket om at musikken ikke var urban nok. Da var jeg den eneste mørke personen i rommet.
Men Chika Dole lager R&B og neo-soul. Med et hint av pop, hvis hun kunne beskrevet seg selv. Musikk som har medførte at nykommeren ble nominert til Juryens Utvalgte under Bylarm tidligere denne måneden.
Chika Dole vokste opp i Oslo, men familien hennes har senere flyttet til Stange. Uten henne selv, da, som befinner seg i Oslo akkurat nå. Subjekt er på besøk hos nykommeren og kritikerfavoritten, i en AirBnB på Carl Berner. Hun har nettopp geleida oss gjennom en gang som har den type lys som sykehus ofte har i skrekkfilm. Men inne er det intimt og husvarmt, med et keyboard og notestativ stående ute i stua.
– Jeg spiser knekkebrød med brunost, men jeg går også med «hot sauce in my bag», forteller Egbeocha.
– Og lenge før Beyoncé putta det i en sang, okay?
– Swag, ler hun.
Vanskelig og tabu
– Hvor er Chika Dole på vei?
– Jeg vil lage musikk som er smakelig for veldig mange, men tekster som er relevante. Jeg vil snakke om ting som er vanskelig, men også tabu, som for eksempel hva er samtykke? Hvordan skal man oppføre seg når man opplever noe rasistisk?
Hun fortsetter:
– Jeg har ikke så veldig lyst til å lage musikk om typ partydop og alkohol og penger. Alt det der har jeg ikke så mye av uansett, ler hun igjen.
Chika Dole henter inspirasjon fra mange forskjellige kilder, men alt bunner i det virkeligheten. Chika Doles virkelighet:
– Musikken min kommer fra relasjoner og samtaler jeg har hatt. So don’t be surprised if this ends up in a song, sier hun.
Dette intervjuet, altså. Vi kan ikke annet enn å glede oss.
Og siden det fort ble temaet, handler hennes første singel, «You Do You», som kom i slutten av februar, om å sette grenser. Låta er gjort i samarbeid med produsenten Skimmed Milk. Det var han som tok kontakt med Chika Dole for et samarbeid, og koblet henne opp med North Of, og som fiksa spillejobb på Bylarm tidligere denne måneden.
– Grunnen til at det aldri blir spesifisert om den låta er siktet til én person, er fordi det kan være om hvem som helst. Det er derfor refrenget går «You do you, I’ll do me too». Du må gjøre det som er best for deg og jeg kommer til å gjøre det som er best for meg.
Fra Knutsen og Ludvigsen til Fela Kuti
– Jeg hører mye på musikk fra hele verden, jeg skal ikke lyve. Det går mye i nigeriansk og generelt afrobeats. Afrikanske trommer i bakgrunnen, slik at man kan legge nesten hva som helst av melodi oppå. Jeg er bare veldig glad i de rytmene, og så ble det spilt mye hjemme. Det var litt sånn «Kanskje kommer kongen» tett etterfulgt av Fela Kuti.
– Har du noen favoritter blant dagens nigerianske artister?
– Jeg må nesten si Fela Kuti som er et cop out-svar, men også fordi han er en legende.
– Hvis man tar utgangspunkt i det nigerianske – hvordan kommer det frem i musikken din, livssynet ditt?
– Det er lettere å svare på hvordan Nigeria ikke kan være en del av meg. Jeg er for eksempel veldig glad i spicy mat. Jeg er så glad i sterk mat, og at jeg smaker mye av maten jeg spiser. I was born that way. Mamma prøvde å få meg til å være glad i fiskeboller og yoghurt og sånn, men it does not work for me.
– Og jeg husker dagen jeg ble fortalt at jeg var annerledes. Jeg husker at jeg så huden min, og så huden til noen andre og så sa jeg at «oi, vi har den samme!» og de sa «nei». De mente det ikke negativt, men det var likevel en voksen person som jobbet i vår barnehage som ikke sa noe, og da tenker jeg at det handler om alle de små tingene.
Hvite menn i møter
– Hva er dine tanker om norsk musikk slik det er i dag?
– Jeg tror du vet hva jeg kommer til å svare. Den norske musikkbransjen. Øh.
Hun tenker seg om.
– Jeg tror det har sittet et par mektige mennesker som har valgt ut hvem som er gode nok og viktige nok, og så tror jeg at disse menneskene kanskje ikke har vært de som burde stått alene i de valgene, sier hun.
– Slik jeg ser det, blir musikkverdenen mer og mer demokratisk, og jeg er alltid for at det skal bli bedre. Før syntes jeg det var kjipt å gå til møter, og jo høyere opp man kom, jo flere hvite menn. Og det er veldig få som ser ut som meg. Dermed ble det veldig weird da jeg satt i et møte der folk snakket om at musikken min ikke var urban nok, og da var jeg den eneste mørke personen i rommet. Og den eneste dama.
Sett i retrospekt, tenker hun at Musikk-Norge kanskje har sett seg selv i speilet, og begynner å snu litt på flisa.
– Representasjon er så viktig, nesten roper hun.
– Jeg hadde bare hvite Barbie-dukker med blå øyne og blondt hår da jeg var liten. De eneste mørke damene jeg kjente til, var Alicia Keys & Destiny’s Child, og Scary Spice fra Spice Girls. That’s crazy, right? Da jeg satte på norsk TV var det ingen som så ut som meg. Da jeg var liten, brukte jeg mye tid på å be til Gud om å få langt, blondt hår.
– Det er ikke en ny historie, Lupita Nyong’o har snakket så mye om dette på en veldig fin måte. Jeg bare synes det er viktig at vi har representasjon, og jeg akter å gjøre mitt beste som en aktør i musikkbransjen, avslutter hun.
