Men Anne Katrine Dolven gjør betrakteren om til en del av utstillingen.
«Tiden kan man bare glemme ved å bruke den», skrev den franske poeten Charles Baudelaire (1821-1867).
Det er kanskje klisjéfylt å starte med et sitat av en død, fransk poet. Men sitatet sier mye om de refleksjonene som oppstår i A. K. Dolvens arbeider, og hennes nye utstilling på OSL Contemporary.
Hver dag erfarer vi hvor dynamisk tid oppleves, og hvordan det står i sterk kontrast til klokkens konstante og lineære angivelse. Som at det siste kvarteret av arbeidsdagen føles lengre sammenlignet med kvarteret før vekkeklokka ringer. Eller at livet føles som en karusell som bare går fortere og fortere, selv om årene består av like mange dager.
På harmonisk vis portretterer utstillingen ulike måter å tenke om tid på, som fremheves av et stille og tomt gallerirom. Å tørre å vise så få kunstverk som det gjøres her er både vågalt og selvsikkert – og i denne utstillingen helt essensielt.
Terapeutisk
Til tross for at tiden hele tiden omfavner oss, er det et fenomen som er vanskelig å sette ord på. Og selv om klokken og kalenderen bidrar til å sette tingene i system, kan det oppstå forvirring når opplevelsen av tid ikke korresponderer med sekunder, minutter og timer.
Disse tankene dukker opp mens vi sitter på en skulptur i fauskemarmor. Den er plassert midt i lokalet, og ser bort på en svart sekundpendel, som tikker og går på veggen.
Skulpturen, som er lekkert formet som en seng, er laget for at man skal kunne legge seg ned – og tillater oss å bli en del av kunstverket. Bortsett fra pendelen er veggene helt tomme. All oppmerksomhet trekkes mot sengen, klokken og en selv. Ja, til og med innover i en selv – nesten terapeutisk.
På så måte får utstillingslokalet en helt sentral rolle. Det tomme rommet fungerer som en forlengelse av kunstverkene. De hvite, nakne veggene fremhever og retter alt fokus mot de forholdsvis lavmælte kunstverkene, og man får tid og rom til å reflektere.
I de duse, varme fargene, som er særegent for fauskemarmor, ser man spor av tid i de mange lagene i skulpturen. Faktisk er den flere millioner år gammel.
Det oppleves litt kontrastfullt, å sitte på noe ble skapt lenge før det moderne mennesket, mens man ser på pendelen som var den mest presise tidtakingen i nesten 400 år, fram til 1930-tallet. Det naturlige settes opp mot det teknologiske – mennesket mot natur –som på hver sin måte forteller om tidens gang.
Tiden som modningsprosess
I galleriets siderom fortelles det om en annen egenskap som tiden har. En svart-hvitt film vises på en videomonitor, plassert på gulvet. Midt i bildet står ung jente på en hvit, rund hellesten.
Hun prøver seg fram med forsiktige gester. Jenta gjør noen typiske turnbevegelser, som å løfte opp den ene foten mens hun balanserer på den andre. Hun virker selvbevisst, men usikker på neste steg. Som jenta, forsvinner vi inn i hennes egen verden.
Filmen er fra 1994, og var en del av en utstilling i Sandes på samme tid som Dolven var en del av. Jenta fikk instrukser fra kunstneren om å stille seg på stenen, og gjøre det hun ville i åtte minutter.
Selv om det ikke er veldig tydelig, ser man hvordan jenta blir mindre selvbevisst ettersom tiden går. Som om oppmerksomheten hennes forflyttes fra minuttene, til omgivelsene. Kanskje er det akkurat som Baudelaire skrev? Hun har gått fra å være bevisst på tiden, til å bruke den – og dermed glemme den.
I fjor, 24 år etter at Dolven lagde videoverket, dro hun tilbake til den samme hellestenen, og fant den nedgrodd av mose. Verket «To you 1994-2018» består nå av en sammensetting av det gamle videoverket, og et fotografi av hellestenen som den ser ut i dag.
Akkurat som vi ser en slags modningsprosess i jentas bevegelser, ser vi en modningsprosess i selve stedet. Det er lavmælt, men vakkert. Og på en harmonisk måte evner A. K. Dolven å fortelle, om så bare en liten del, om hvor subjektivt tid oppleves – og kompleksiteten i det.
