Med tittelen «Lansering av åpningsutstillingen i det nye Nasjonalmuseet», var det med stor nysgjerrighet en norsk kunstelite pluss venner møtte opp på Vestbanen i dag. Subjekt inkludert.
Samlingsdirektøren i Nasjonalmuseet, Stina Högkvist, åpnet seansen for det spente publikummet:
– Dette er en stor begivenhet for oss.
Klart det. I 2020 åpner Norges dyreste kulturbygg ever, til den nette sum av seks milliarder. NOK 6.000.000.000,-. Begivenheten er å lansere hvilken utstilling som for alltid vil huskes som den første. Åpningsutstillingen i det nye Nasjonalmuseet.
Og ikke bare det. Det hele skal foregå i den mildt sagt omstridte alabasthallen, som ikke lenger blir bygget i alabast, men kanskje marmor, kanskje glass. Hvem vet.
Det vi vet er at tak-hallens 2.400 kvadratmeter skal fylles med kunstutstilling slik at folk helst ønsker å komme tilbake, eller kanskje overbevise om at dette, som trolig er Norges mest debatterte visningsrom noensinne, var verdt det.
Er du spent?
Vi også. Nasjonalmuseet også.
Norsk gruppeutstilling
Norsk gruppeutstilling.
Det er det vi vet, etter en time på lansering. Noe vi for så vidt visste fra før, gjennom hemmelige kilder.
Nei, Nasjonalmuseet har ikke turt å ta noen beslutning helt enda. Ja, hvilket betyr at de nesten ikke lanserte noe som helst i dag. Man kan nok heller kalle dagens arrangement for en teaser, og at vi er blitt lurt til Vestbanen for å komme med innspill.
På en måte, i alle fall, med mindre vi velger å se fint på det:
– Vi ønsker å være åpne i den mest sårbare fasen, sier kurator Randi Godø.
Vi som håpet på en liste over kunstnernavn å lansere i dag, kan drømme videre. Nasjonalmuseet er altså der hvor de (velger) å åpne opp for publikums innspill i selve prosessen.
Det er i utgangspunktet en fin ting, men at dagens arrangement har blitt gitt helt feil tittel er en annen sak. For etter en time på «lansering», vet vi enda ganske lite.
Men heldigvis noe.
– Vi kommer ikke til å invitere kunstnere som allerede er representert i samlingen, sier Geir Haraldseth.
Han er en av de to kuratorene bak utstillingen, og forteller videre at de skal fokusere på «den norske sokkelen»: Kunstnere som både lever og arbeider i Norge.
Så, når vi ikke vet hva det blir, kan vi jo bruke elimineringsmetoden for å luke ut hva det ikke blir: Internasjonalt, eller norske kunstnere som bor og arbeider i utlandet.
– Tanken er å utfordre hierarkiet som eksisterer i kunstverdenen, og åpne for nye stemmer på det norske kunstfeltet, sier Haraldseth.
Leter med lupe
– Dette er første gang vi letter på sløret, og gir innblikk i åpningsutstillingen i marmorhallen, fortsetter Högkvist.
Og hun har jo helt rett, men det er bare litt kjedelig, når det er alt vi får.
Videre bekrefter samlingsdirektøren at det blir en norsk samtidskunstutstilling og bruker tiden på å vise noen snutter: Kunstnere og kuratorer i samtale om kunstverk. Særlig klokere blir vi likevel ikke.
Men de lanserer arbeidstittelen, som virker som det modigste valget hittil. «Lupe og speil». I 1:1-forhold med følgende sitat:
– Vi har sett på kunstverdenen i Norge med et forstørret blikk det siste året, sier Randi Godø.
Slik starter en omfattende gjennomgang av Nasjonalmuseets inkluderende praksis. Alldeles flott og uangripelig fredagstaco med mild Santa Maria-saus om at Nasjonalmuseet har vært opptatt av å møte norske kunstnere i sine egne omgivelser, for å kartlegge situasjon og status for norsk samtidskunst:
– Vi har allerede møtt 180 kunstnere i blant annet Kristiansand, Stavanger, Sandnes, Trondheim og Kautokeino. Tromsø og Øst-Finnmark står for tur, sier Gøve.
De regner med å ha møtt godt over 200 kunstnere når researchfasen er ferdig.
– Vår metode er å være oppsøkende og inviterende. Derfor lanserer vi før lista over kunstnere er klar.
Vakkert. Veldig nasjonalmuseumsk. Nå gleder vi oss til å lanseringen av åpningsutstillingen i det nye Nasjonalmuseet.
