Utfordrer historiske narrativ

Nåtidens søppel – morgendagens fossiler

Premisset for «Common skins» er at selv de minste eller mest ubetydelige materialer gjennom tiden blir historiske. Det er et viktig budskap forklart gjennom en utstilling som vokser på en, skriver Subjekts anmelder.

Selv de minste eller mest ubetydelige materialer blir gjennom tiden historiske, og den rollen noe kommer til å spille er på ingen måte forutbestemt.

I forkant av den nye separatutstillingen «Common Skins» av den svenske kunstnerne Sofia Eliassons, pirret Norsk Billedhoggerforening sin Instagramkonto med et hvitmalt rom, hvor varmt rosa lys strømmer ut av en skråstilt døråpning.

Tekstfeltet var ikke mindre lokkende: «Om du er nysgjerrig på hva som lurer seg bak det vakre rosa lyset, kom på åpningen torsdag klokken 19.00!»

Vi satset friskt på at det rosa lysets hemmelighet var like verdig en oppdagelse fem dager senere.

Vinduene i utstillingslokalet er dekt med gjennomskinnelig rosa film. (Foto: Jason Havneraas.)

Diskret og kontemplativt

Utstillingen sto fremdeles som enigmatisk for oss da vi trasket opp den lille veien fra Carl Berners plass til Billedhoggerhuset, den ærverdige sveitservillaen Villa Furulund.

Vel inne i utstillingen viste det seg at besøkets tidspunkt ikke bare var godt, men ypperlig. Den mystiske lyskilden kommer nemlig fra vinduene i utstillingsrommet, kledd med en gjennomskinnelig rosa film. Dette, kombinert med intens sol fra en skyfri himmel, ga en varm glød over det hvitmalte rommet – en slags diskret brytning med den strenge formaliteten av den hvite kuben, det såkalt nøytrale utstillingsrommet nedarvet fra modernismen – og dannet en kledelig ramme rundt den Bergensbaserte kunstnerens skulpturelle installasjonsarbeider.

Billedhoggerhusets røkeverelse er fylt med syv beslektede, men samtidig distinkte, skulpturelle arbeider. Fem plassert utover gulvet, og to montert opp mot hver sin vegg – alle malt i duse sjatteringer med hvert sitt pigment spesifisert gjennom titler som «Burnt Umber Flat Pack».

Ved første øyekast kan de minne om store fragmenter av topografiske kart, men når man beveger blikket nærmere, fremtrer verkenes forhøyninger og fordypninger for det de er: Avstøpninger av dagligdagse gjenstander. Disse trer frem i varierende grad, noen mer tydelig, som sovemasken fra «Green Earth Eye Mask», mens andre holdes mer tvetydige og teksturelle. 

Skulpturene er avstøpninger av hverdagslige gjenstander funnet rundt Carl Berner. (Foto: Jason Havneraas.)

I brytningen mellom det stedsspesifikke og historiske

De avstøpte gjenstandene er etterlatte objekter, søppel, innhentet fra lokalområdet rundt Carl Berner, noe som gir et stedsspesifikt aspekt til utstillingen. Avstøpningene blir som moderne «fossiler». Men der fossiler er avtrykk av organisk materiale fra forhistorisk tid, behandles her etterlatenskaper fra i dag i utstillingens umiddelbare nærmiljø.

Det å gjøre avstøpningene i seg selv til kunstens gjenstand er ikke noe nytt. Kjente eksempler som Rachel Whitereads «House» (1993) bruker avstøpning som en fysisk kommentar til noe som ikke lenger er. Det interessante hos Eliasson er hvordan hun lar gjenstandene abstraheres og dermed gir betrakteren rom til å undre over avstøpingenes herkomst. Hvilke rester etterlates til kommende generasjoner, og hvilken rolle kommer disse så til å spille? For, som det uttrykkes i katalogteksten: «Selv de minste eller mest ubetydelige materialer blir gjennom tiden historiske», og den rollen noe kommer til å spille er på ingen måte forutbestemt. 

«Common Skins» utforsker brytningen i det stedsspesifikke og det historisk bevisste. (Foto: Jason Havneraas.)

Motsetter seg idealet

Tanken om uventet vridning av historisk materiale kommer også til syne gjennom den aktive bruken av pigment på hver av installasjonene. Dette er en referanse og motsvar til «hvitvaskingen» av antikkens marmorskulpturer som en gang var dekket i fargesprakende maling. Tidens tann slet bort disse fargene, og dermed, da antikkens idealer senere ble gjenopptatt, dannet det monokromt hvite presedens for det rene og ideelle. Eliasson setter eksplisitt fingeren på dette og motsetter seg aktivt dette kanoniserte idealet i utstillingen.

Grepet med de rosa vindusrutene kan også tenkes inn i en lignende motsetning til en hvitmalt normal. Dette er subtile virkemidler som bidrar til å gi utstillingen et helhetlig uttrykk, men hvis motivasjon ikke nødvendigvis er like selvsagte ved første øyekast.

De veggmonterte «Ultra Marine Blue og Burnt Sienna View» er de eneste arbeidene i utstillingen som utgår fra det stedsspesifikke aspektet, men viderefører til gjengjeld den historiske tematikken. Disse er to ulike avstøpninger av Henry de la Beches «Duria Antiquitor», den første illustrasjonen av en forhistorisk scene med basis i fossiler, og har opphav i studier av geologen Mary Anning. Eliasson setter her fokus på et motiv som har blitt reprodusert og kopiert talløse ganger, og hvordan dets reproduksjon og forståelsesrammer også har påvirket motivet i seg selv. 

Eliassons avstøpninger er abstraherte, og gir rom for fortolkning. (Foto: Jason Havneraas.)

Antydningens kunst

Eliassons kunstneriske uttrykk har en var og stillferdig karakter der det hviler mellom de klassiske veggene i Villa Furulund. Ved å behandle tematikk gjennom diskrete hentydninger, evner hun å åpne opp verkene for tolkning og inviterer betrakteren til bidra med egne assosiasjoner og perspektiver. Dette gir økt frihet, men også ansvar hos betrakteren. Det krever mer. Mye nevnes i utstillingsteksten, men kan kjennes noe utilgjengelig om man møter verkene uten inngående kunsthistorisk bevissthet. Også utstillingens tittel «Common Skins» kjennes tvetydig. Dette til tross er Eliassons utstilling en uredd, delikat og visuelt tiltalende utforskning av materialer og teksturer, som utfordrer historiske narrativ og åpner opp for, snarere enn å foreslå egne, historier.

På vei ut igjen i solskinnet tar vi oss i å tenke at dette virker som en utstilling som vokser på en. Istedenfor å slå hardt i bordet med ferdigtygde idéer, kommer konseptene til syne gjennom antydninger. Det blir opp til betrakteren å knytte dem sammen. Plutselig tar vi oss i å lengte etter nok et opphold i rosafarget sollys.

Nyheter