Surrealistisk og schizofrent, lidende og fandenivoldsk. Franska Trion låter vakrere enn Chopin og støggere enn alkoholisert trubadurisme på samme tid, som en svett fyllik med dandyjazz-gemytt, skriver Subjekts anmelder.
★ ★ ★ ★ ★ ★
Gøteborgbandet Franska Trion har holdt det gående siden 2002. I løpet av denne perioden har de gitt ut ni sterke album og opparbeidet seg en velfortjent kultstatus i Sverige.
Et svimlende antall konserter til tross, dette er første gang de spiller i Oslo, og med en smertefull bismak; trommisen Thommy Larsson gikk bort tidligere denne måneden, og dette er den første konserten etter hans død.
Postkontoret på Tøyen torg føles underlig lavmælt og glissent i kveld. De betalende gjestene utgjør et snodig sammensatt kollektiv; artsy pannelugg, moden kvinne med musebrunt chiffonsjal (jobber i fylkeskommunen?), et par tømmerhoggerskjorter og hipsterbarter, en rocker med svart skinnjakke, kulturtante med frodige krøller og en rekke skallede menn i førtiårene med markante briller. Det er få, eller ingen, ambisiøse energibunter under tredve her. Takk og pris.
Høyst dedikert publikum
På første rad sitter en fyr som til forveksling ligner multikunstner og alle psykiske lidelsers talsmann, Christopher Nielsen. La oss for symbolikkens skyld gå ut ifra at det faktisk er ham, og at han nå har tatt turen fra sin egen Misfornøyelsesbar og trukket inn i varmen av dette publikummets felles multiplum; nederlagets lugnande eld.
Med et stødig grep om kontrabassen står Viktor Turegård med litt for trang t-skjorte og langt bølgete blondt hår. Vikarierende bak trommene sitter Pontus Torstensson med et skjeggete mildt ansikt og bekymret blikk. Vokalist og tangentmester Matti Ollikainen har tatt plass ved Yamaha-orgelet.
«God kväll. Vi ska försöka underhålla en stund här. Så får vi se hur det går.»
Preget av en viss forsiktighet og lammelse, strømmer de første dystre tonene ut i lokalet og inn i et hundretalls forventningsfulle ører. Avslutningsstrofen på førstelåta, «det kommer gå åt helvete, men det kommer vara med kärlek i alla fall», etterfølges av rungende og varm applaus fra det høyst dedikerte publikummet.
Utpreget særegen
Allerede i andre låta markeres et vendepunkt; lammelsen omformes til lidenskapelig kunstnerisk desperasjon. Bassen dundrer i mellomgulvet, og fremførelsen gir frysninger på armene. Franska Trion har en utpreget særegen sound, et sjangerkakofonisk anarki. Med genmateriale fra et «Bob Hundsk» landskap, gjennom plingplongete femtitalls rock’n roll og blues noir, fødes lydbildet av en svett fyllik med dandyjazz-gemytt. Surrealistisk og schizofrent, lidende og fandenivoldsk:
«Allting går sönder igen och igen
varje år vid samma tid
det förebådar kaos
och ett ensamt liv
jag såg en död hund
och sen en till
så två dödar ska jag dö
en i Colombia vid vattenfallen
och en när jag skjuter mig själv i skallen»
(fra «Allting är sig likt»)
Bandets settliste er skrevet i versaler med blyant på en avrevet bit av en gammel Bob Hund-settliste, og rommer et representativt utvalg av bandets mangfoldige uttrykk.
Låtene er teatralske narrativ om ensomhet, mislykkethet og kjærlighet som formidles gjennom tekster vekslende mellom et poetisk, trivielt og eksistensielt språk.
Ollikainens hvesende nasale vokal borer seg inn i ryggmargen og blander seg med hans distinkte visuelle karakter, dirrende kroppsspråk og torturerte mimikk. Den slappe lange sleiken svinger mellom det dype hårfestet og de kantete kinnbeina. Orgelet rister. Spisse sko som rommer senete tynne ben trampes mot gulvet som om det gjelder livet. Det låter vakrere enn Chopin og støggere enn alkoholisert trubadurisme på samme tid. Fy fan vad skönt.
Suggererende nærvær
For de av oss som manisk har slukt hver eneste skive som om det var nybakt brød med brunost, er den en sann befrielse å få oppleve bandets innlevelse i liveformat. De er tro mot albumoriginalene, hvilket er bra. Ja, forbannet være konsertopptredener som tukler låtene vekk fra originalformen og mot det ugjenkjennelige.
Allikevel klemmer de til med suggererende nærvær og kunstnerisk variasjon i låtmaterialet, som gjør lytteropplevelsen berusende og intens.
«Nu kommer en lång monoton grej», advarer Ollikainen, før de pumper løs med en prisverdig og skrikende utgave av klagesangen «Kakor». PANG! <3
Maler bilder med låter
Til minne om trommisen gjøres en sterk solofremføring av «Månaderna». Ollikainen er tørr i munnen med øynene knipende lukket. Klirringen fra barglassene blir som klokkespill i bakgrunnen av piano og vokal, og komplementerer det som skjer på scenen.
Franska Trion maler bilder med sine låter. Bilder av deprimert alkoholisme på sitt aller mest ynkelige forsont med et visjonært intellektuelt vesen; den lille halvtjukke fyren i det bruneste hjørnet av lokalpuben som synger velformulert filosofi ned i sin fjortende halvliter, styrter den siste pilsen nøyaktig i samme øyeblikk som lysene blinker og forsvinner unnselig ut av lokalet. Den fyren males frem. Og den fyren er kanskje i kveld trommisen Thommy.
«Tillbaka i grått», vræles euforisk fra scenekanten. Lytterne står som limt til gulvet av føttenes tyngde, men buldringen fra vår felles mentale krigsdans svermer som en tjukk opak orkan i lokalet. I bandets avsluttende låt, «Inn i din famn», kulminerer gruppedynamikken på scenen i svulstig perfeksjon. Intensiteten i publikums siste applaus er et uforbeholdent krav om encore. Og slik blir det.
Bassisten og trommisen har enda ikke rukket tilbake opp på scenen før Ollikainen er i gang med å betjene låtønsket fra publikum. Skjørt, nakent, skingrende. Lidenskap i hvert fingerslag på pianoet. Publikumspusten stanser og tiden står stille.
Eksentrisk onkel
Låtene er dystopiske, groteske og ærlige. Mørk melankoli med snev av ironisk distanse og vage løfter om håp; som en eksentrisk onkel utbroderes helvetet i sin fulle størrelse, for så å følge opp med et skjevt smil og mjukt blikk. Til sammen har Franska Trion i løpet av en drøy time oppsummert alt det beste som kan bo i en musikalsk opplevelse; slamret i døren, revet i kroppen, strøket ømt over håret og hvisket i øret. Og videre ut i den kalde vårkvelden, promilleridd og uten hinne, kan de heldige publikummerne slepe etterdønningene av den som en beskyttende kappe bak seg.
