Kunstkritikerprisen-saken

Å kalle kritisk journalistikk for uviten konspirering er ikke kritikken verdig

Det mest oppsiktsvekkende ved André Galis kritikk av Subjekt nylig, er at han belager argumentene sine på at Subjekts lesere regelrett misforstår eller vrangleser det vi skriver, skriver Subjekts sjefredaktør.

«Høythengende kritikerpris går til kunstprosjekt hvor sentral kunstner er jurymedlems kjæreste», skriver Subjekts kunstredaktør Ingrid Tellefsen Relling.

Tittelen er altfor lang og omstendelig, reagerte jeg. Men Subjekts kunstredaktør stod meg imot, og mente det var viktig å være nøysom. Klart det.

Det samme gjorde hun også da jeg i utgangspunktet ga nyhetssaken en dag. Artikkelen ble ikke publisert før en hel uke senere, fordi at Subjekts kunstredaktør var raus overfor den kritiserte parten i artikkelen,  med både samtidig imøtegåelse (mulighet til å imøtegå kritikk man utsettes for, i den samme artikkelen) og sitatsjekk (intervjuobjektets mulighet til å lese over egne sitater før artikkelen publiseres.)

Nyheten er i det hele tatt et glimrende journalistisk håndverk. Derfor kan ikke André Gali påpeke feil av faktuell karakter ved saken vi publiserte. Men han er ikke redd for å føle, og skriver i en kritikk av Subjekt og artikkelen i går at «Subjekt utviser liten kunnskap», «Subjekt går seg vill i konspirasjonsteorier», «Subjekt kunne valgt en annen vinkling», «Subjekt ønsker å så tvil i prosjektets kvalitet», og så videre.

«Burde visst mer»

Heldigvis er det ikke samme mannen som er kunstredaktør i Subjekt, i det vi skal undersøke habilitetsforholdene i Kritikerlaget. For der er André Gali tidligere arbeidsutvalgsleder. Ingrid Tellefsen Relling har derimot jobbet med saken fra et uavhengig, kritisk og autonomt perspektiv. Derfor er det både uheldig og umusikalsk av Gali, en kritiker, å mene at Subjekt burde valgt en annen vinkling:

«Artikkelen kunne handlet om hvordan den visjonære kuratoren Nathalie Hope O’Donnell med dette prosjektet har endret reglene for hva kunst er og hvordan det vises og hvor og hvordan det kan løftes frem som del av både lokale og internasjonale samtaler. Men det gjør den ikke.»

Det er i det hele tatt vågalt av noen utenfor Subjekts redaksjon å legge seg opp i hvilke vinklinger vi som uavhengig medium skal velge. Vi takker for innspillet, men Subjekt vil fortsette arbeidet med den gravende og nyhetsorienterte kulturjournalistikken.

Det er også nærmest absurd når en kritiker med tilknytning til Kritikerlaget argumenterer mot Subjekt med følgende poeng: «Subjekt ønsker å så tvil om Kritikerlagets uavhengighet og prosjektets kvalitet.»

Inhabilitet gjør de merkeligste ting med en. Det er jo nettopp kritikkens mandat André Gali velger å kritisere min kunstredaktør for å ha utøvet. Kritikerlaget bør hegne om denne praksisen, som André Gali i årevis har vært beskyttet av.

Maler ikke inntrykk

André Gali skriver riktignok videre at det er prisverdig når journalister går makten i sømmene, men at det i dette tilfellet «males opp et inntrykk av at Breivik sitter på en avgjørende makt for å dele ut denne prisen til sin samboer.»

Vel. Vi i Subjekt maler ikke. Vi skriver. Og vi har aldri skrevet at Andreas Breivik hadde den avgjørende makten for å dele ut prisen til sin samboer.

Det mest oppsiktsvekkende ved André Galis kritikk av Subjekt nylig, er at han belager argumentene sine på at Subjekts lesere regelrett misforstår eller vrangleser det vi skriver, eller tolker harde fakta som abstrakte, tvetydige malerier.

Artikkelen problematiserer forholdet mellom jurymedlem og prismottaker. Det er ikke dermed sagt at arbeidsutvalget i Kunstkritikerlaget ikke evner å utøve kvalitativ juryering. Men habilitet er en prinsippsak.

Habilitet handler ikke om hvorvidt noen i et beslutningstakende verv evner å være objektiv. Det handler om tillit. Derfor handler habilitet om god ledelse, og å iverksette transparente og preventive tiltak for å unngå mistillit.

Tillit forholder seg ikke alltid til fakta. Så når jurymedlem og sentral kunstner i prismottakerprosjektet har såpass tette bånd som i dette tilfellet, utfordres denne tilliten, uavhengig av dømmekraftens faktiske karakter. Det er Subjekts plikt å ettergå dette. I journalistikken kaller vi det et spor. I naturvitenskapen kaller man det en hypotese. I Kritikerlaget kaller man det tilsynelatende for en konspirasjonsteori. Det tror jeg ikke Kritikerlaget er tjent med.

Det minst oppsiktsvekkende ved André Galis kritikk, er at selv han, en anerkjent kritiker, viser dårlig dømmekraft i saker han selv er involvert i.

Derfor slår vi ring om den habile dømmekraften. Den uavhengige kritikken. Den kritiske kulturjournalistikken.

Paradoksalt nok

På vegne av alle andre kunstprosjekter som ikke går av med Kunstkritikerprisen i år, er spørsmålene som stilles i Subjekts opprinnelige artikkel høyst betimelige. Faktisk ganske briljante.

De uavhengige medienes rett til å rette søkelys mot Kritikerlagets prosjekter gjelder ikke bare når man skal «skrive positivt» om Kritikerprisen. Det er påfallende at Kritikkens Mann, André Gali, ikke anerkjenner dette i sin kritikk av Subjekts artikkel.

Det er påfallende fordi at Kritikerlaget, kritikernes fagorganisasjon, er i søkelyset for habil juryering. Det ikke bare paradoksalt, men også kritikkverdig, når Kritikerlagets egne jury fremstår som inhabil. Og ikke uten god grunn: Selv Andreas Breivik, den kritiserte parten i artikkelen, uttaler i intervjuet at han selv erklærte seg som inhabil, men at ingen grep ble tatt for å sikre en habil juryering. Derfor tok Subjekts kunstredaktør videre kontakt med den daværende sjefen hans, Christer Dynna, som også siteres i artikkelen.

Som Ingrid Tellefsen Relling poengterte til Christer Dynna under det første epostintervjuet: Disse spørsmålene eksisterer allerede ute på gata. Men nå gis Kritikerlaget en mulighet til å rydde opp. Videre ble hun møtt med både hjelpsomhet og oppgitthet, men hun ga ikke etter for press, slik en glimrende journalist skal.

Ikke kritikken verdig

Når André Gali tyr til replikken for å kalle Subjekts uavhengige kunstredaktør for en konspirasjonsteoretiker, og ikke minst hele redaksjonen vår for å besitte «liten kunnskap», burde jo saken hans være ganske god. Uenig der, altså. For kan André Gali virkelig mene at Subjekts kunstredaktør ikke har gjort jobben sin?

Selv hadde jeg nok heller håpet, eller kanskje trodd, at Kritikerlaget skulle kalle egen praksis for uheldig i dette tilfellet. Det ser jo strengt tatt ikke noe bra ut, når jurymedlem og sentral kunstner i det prismottakende kunstprosjektet er kjærester.

Så kommer nyansene: Subjekt har aldri skrevet at Kunstkritikerprisen ikke ble juryert på kunstfaglige premisser. Det er ikke opp til nyhetsartikkelen å konkludere med. Men vi har avdekket forholdet mellom jury og prismottaker, og gitt Kritikerlagets egne talspersoner mulighet til å imøtegå problematikken i den samme artikkelen.

Hvis André Gali ikke er fornøyd med svarene som gis, eller enda synes at det lukter muffens ved saken, foreslår jeg å rette kritikken innover, og å foreta et internt møte i Kritikerlaget for å finne ut av hvor det kan ha gått galt.

Nyheter