Nydelig og kjedelig

«Lykkelige Lazzaro» bygger på en god idé, men kunne trengt noen flere

Med et nydelig estetisk uttrykk er filmen verdt å se, på tross av et tidvis tamt manus, skriver Subjekts anmelder.

★ ★ ★ ★ ☆ ☆

Det er med høye forventninger vi går for å se «Lykkelige Lazzaro». Filmen vant pris for beste manus i Cannes i fjor, og prisen for beste film ved Tromsø internasjonale filmfestival tidligere i år. Men prisene ikke henger helt på greip, selv om filmen er prisverdig god på andre områder.

Grådigheten råder over den italienske landsbygda Inviolata. Men hovedrollen innehar de gode egenskapene som har råtnet bort blant de italienske arbeiderne i «Lykkelige Lazzaro», skriver Subjekts anmelder. (Foto: Presse.)

Den gode blant de grådige

Alice Rohrwachers nye, magiske og realistiske fabel reflekterer over Italia, landets utvikling og landets forhold til Europa de siste 20 årene. Filmen er et epos, som gjennom regissørens nyanserte blikk følger en rekke menneskeskjebner på en tobakksplantasje på landsbygda Inviolata, og hvordan deres liv blir formet av ytre faktorer. Filmens sånn sett utforskning av moderne slaveri gir et innblikk i noe som føles som både riktig og viktig. Enda filmen bruker Italia – helt særegent både kulturelt og politisk – som utgangspunkt, er det enkelt å se dagens Europa inn i dette, som gjør tematikken betent.

Plantasjen er eid av en rik familie, og arbeiderne må jobbe hardt for lite penger. Familien Lunas grådige oppførsel er lett å gjennomskue, men stopper ikke der: Pengene har fortært de rikeste av dem, og fattigdommen har gjort arbeiderne kyniske og mistroiske. Mellommennene streber selv for å få sitt. Grådigheten er å finne i dem alle, utenom én.

Lazzaro, spilt av Adriano Tardiolo, blir, med sine rene trekk og naive smil, et lett offer for utnytting. Unggutten er nemlig godheten selv, en egenskap som ser ut til å ha råtnet bort i resten av Italia. Protagonisten etableres tidlig, altså, og filmen sår aldri noen tvil om hvem vi skal sympatisere med.

Fra filmen «Lykkelige Lazzaro», hvor hovedrolleinnehaveren spiller en godhet som ser ut til å ha råtnet bort i landet filmen omhandler, Italia, skriver Subjekts anmelder. (Foto: Presse.)

Estetisk fengslende

Åpningsscenen, som er en forlovelse, setter stemningen og introduserer oss for atmosfæren vi skal oppholde oss i gjennom filmens første kapittel.

Skildringen av den italienske landsbygda, plantasjen og arbeidernes hverdag, er som utsnitt fra filmene til italiensk films fremste kunstner, Pier Paolo Pasolini. «Lykkelige Lazzaro» er nydelig skutt på 16 millimeter (16mm-film) med flere minneverdige bilder. Bildene alene gir filmen gjensynsverdi.

Men halvveis inn i filmen tar historien inn i en ny retning. Det blir vendepunkt for ikke bare plottet, men også for det estetiske uttrykket, som gjennomgår radikale endringer. Fra å vise sin respekt til en Pasolini, går regissør Alice Rohrwacher og fotograf Hélène Louvart opp Emir Kusturicas mer realistiske fotspor, og skildrer et midt-europeisk byliv, som på samme måte som landsbygda er sterkt preget av organisert kriminalitet, klasseforskjell og korrupsjon.

«Lykkelige Lazarro» har vunnet pris i Cannes for beste manus. Det henger ikke helt på greip, selv om filmen er god på andre områder, skriver Subjekts anmelder. (Foto: Presse.)

Subtil agenda

Fabelen, som denne filmen viser seg å være, er ikke uten agenda. Første halvdel byr på flere problemstillinger som forblir uforløst i filmens andre del. Slik manuset er oppdelt, føles det naturlig, men verket taper seg noe voldsomt etter vendepunktet slår inn. Det er nesten sørgelig, for filmen bega seg ut for å være et stort kunstverk av en film, men manusets kvalitet forholder seg ikke til rulleteksten. 

Det er mye å se inn i en film som denne. En fabel som sier mye om menneske, både universelt, men også lokalpolitisk. Der det reflekteres over grådighet, utnyttelse og godhet, blir det stilt spørsmål til EUs innflytelse og kapitalismens bakside.

Rohrwacher kunne brukt mer tid etter vendepunktet, for enda tempoet er sakte, virker arbeidet forhastet. Det er mulig idéene ikke strakk til under utviklingen av manuset, for til fabel å være blir det noe innholdsløst og tamt. At filmen vant beste manus i Cannes i fjor, har vi vansker for å forstå, der filmens to deler ikke samsvarer nok til hverandre, og konsekvensen av det blir at avslutningen føles noe tom og uviktig.

«Lykkelige Lazzaro bygger på en god idé, men kunne trengt noen flere, skriver Subjekts anmelder. (Foto: Presse.)

Savner nerve og harde tak

Vi savner nerve og en film som kunne gått hardere til verks for å vise et erfarent blikk på det fattige bylivet, noe som ville gitt disse scenene mer følelse, slik vi fikk på landsbygda i første del.

«Lykkelige Lazzaro» ble ikke et mesterverk, men fortsatt en god film som fortjener å bli sett. Med en fantastisk åpning, og en videre spennende utforskning av livet på Inviolata, kunne vi ønske filmen hadde fortsatt med samme kvalitet.

Fabelen blir finurlig oppsummert med avslutningsscenen som løfter filmen enda noen hakk. Dette er altså ikke et mislykket prosjekt med mangler, men heller savn av hva vi gjerne skulle sett mer av. «Lykkelige Lazzaro» bygger seg på en god idé, men filmen kunne trengt noen flere.

Nyheter