Energisk, ekspressiv, absurd og litt vimsete. De 20 masterstudentene har ingen planer om en stille og lavmælt avgang fra Kunstakademiet.
Etter å ha kjempet for sin mulighet for å stille ut i de ikoniske overlyssalene på Kunstnernes Hus, pryder nok en gang Kunstakademiets avgangsutstilling det tradisjonsrike visningsrommet. Utstillingen, som har fått tittelen «Plural PLUR», byr på en interessant, om noen ganger forvirrende, oppdagelsesreise i et mylder av uttrykk.
De romslige salene er enda fylt til randen og preges av de unge kunstnernes oppskalerte uttrykk. Gjennomgående karakteriseres utstillingen av en form for «more is more»-type innstilling, om ikke bare en kamp om oppmerksomheten. Mange verk krever mye plass – både rent fysisk, óg i en mer overført betydning – og et tilbakevendende virkemiddel er ytterligere bruken av store, taktile flater. Som om dette ikke var nok, innbyr flere av verkene til en form for interaksjon og egen utforsking. Skulle bare hatt plassen.
Herlig absurd
Det første som bemerker seg med denne utstillingen, er de ekspressive og store uttrykkene. Videre kommer det svært brede spennet i medievalg. Utstillingen favner alt fra nærmest naivistiske malerier og minimalistiske skulpturer til særdeles konseptuelle uttrykk og performancerekvisitter.
Avgangsutstillingen byr på så mangt, men ett verk utmerker seg umiddelbart. «Som en förlängning av din kropp» (2019), av Ina Porselius, er en herlig, yndig og noe absurd videoprojeksjon som viser oss svansende, badende kvinner i badedrakt og badehette. De utfører en kombinasjon av synkronsvømming og allsang. Videoen er projisert på en enorm flate som krever betrakterens oppmerksomhet, men det hadde den også fått i et mindre format.
Absurditeten er gjennomgående, og det er mye i utstillingen som balanserer på en line mellom det umiddelbart fattbare, og det en kanskje ikke trenger å fatte. Et av verkene som godt favner dette er «Dance Music For A Horse That Does Not Exist» (2019) av Jo Mikkel Sjaastad Huse.
Verket består blant annet av en gigantisk isoporhest utstyrt med en god og gammeldags boomblaster (den deilige turkise modellen fra JVC) som de fleste kan gjenkjenne fra klasserommet på ungdomsskolen. Fra denne strømmer det en stemme som beroligende forteller, om ikke forklarer, noe om miniatyrhester, eller noe sånt. Det er både vittig, litt absurd og ikke minst iøynefallende, og en kan ikke annet enn trekke på smilebåndet. Hva verket vil fortelle er ikke umiddelbart klart, men det er heller ikke så farlig. Noen ganger kan det være fint å få baske seg i det rare, underlige og absurde. Den lavmælte fortellerstemmen følger oss videre, nå som vi utforsker det omkringliggende i rommet.
Lykkelig leting
Utforsking blir et nøkkelord. Det er både mange og svært ulike ekspressive uttrykk å undersøke.
På forsiden av utstillingens katalog finner vi ordene «kart/los» og «lykkeleg leiting». Det viser seg tydelig helt fra første stund at både kart og los er ganske så nødvendig, men også at det noe hektiske utstillingsdesignet sannsynligvis er et bevisst grep.
Umiddelbart kan det hele oppfattes som noe uoversiktlig. Det er ingen verkstitler, veggtekster eller veiledende ord. Men dette virker også å være hensikten. Det blir som en skattejakt.
Og det er mye å oppdage. Lengst inne i den ene overlyssalen, etter å ha våget oss gjennom en bekmørk korridor, finner vi verket «Farm» (2019) av Eva Rosa Hollup og LEA (Ye Gyoung Choi). Verket fyller hele det mørklagte rommet og består av flere videoprojeksjoner akkompagnert av et narrativt lydspor. De ulike projeksjonene viser ulike klipp som utforsker livet under og rundt vann. Som eneste lyskilde til rommet, gode kuratoriske grep, blir det nærmest altoppslukende og vanskelig å la seg ikke hypnotisere av de glinsende stimene med fisk som bukter seg over rommet.
Overveldende
I årets avgangsutstilling på Kunstnernes Hus vil det være en nødvendighet at en tar seg tid til å utforske og undersøke. Utstillingen preges av mange grandiose og ekspressive uttrykk som krever ens oppmerksomhet. Å utforme det hele som en slags oppdagelsesreise er et fint grep, men til tider blir det altfor tett mellom slagene.
20 ulike kunstnere skal vise fruktene av et masterarbeid. Ingen forventet noe annet enn et salig kaos. Derimot, har masterkullet evnet å presentere noe som til en viss grad minner om helhet. Igjen, muligens i for stor grad, der det ikke engang er lett å si hvor et verk slutter og et annet begynner.
Det som mangler i struktur og pusterom tas igjen med engasjement og ekspressivitet, og mange av verkene kommuniserer godt seg imellom.
Man kan bruke mange adjektiver om denne helhetlige opplevelsen. Fellestrekkene er vimsete, absurd og energisk. Stort, ekspressivt og fullspekket av ulike teknikker, konsept og uttrykk. Men i mylderet kjennes et avgangskull som har meget på hjertet, og mye å si.
