Når lederen for Rødt Grünerløkka argumenterer mot bydelens uteliv med at Hasle er et område for barnefamilier, hevder hun at barn gjerne går 45 minutter på nattestid for kanskje å bli plaget, skriver Mario Bøckman.
Da høyreekstremisten Katie Hopkins kom til Oslo og spydde ut sitt muslimhat og forvridde inntrykk av Grønland nylig, trodde jeg det ville være den siste bydelsmisforståelsen offentligheten ville høre om på en stund. Men til felles med henne, utviser Rødt-politiker Linnéa Lewella Schmedling, i et innlegg i Dagsavisen, liten forståelse for hvilke positive karakteristikker som bydelene i sentrum-øst tilbyr både beboere og gjester.
Over stokk og stein
Først vil jeg påpeke at jeg støtter mye av Rødts politikk. De tar viktige kamper for arbeiderklassen og miljøet. Men når det kommer til næringslivet, tar de naturligvis feil på sin vei for å legge det ned.
I sin Dagsavisen-artikkel tar Schmedling nemlig rennafart over stokk og stein for å stenge utelivet. Eller, for å bruke hennes presisering: Ikke en kamp mot utelivet, men for en strengere skjenkepolitikk, som i praksis er to sider av samme sak for mange av aktørene i utelivet.
I samme artikkel går hun hardt ut mot «de groteske markedskreftene». Hun bruker den nylig nedlagte Maritabutikken som eksempel, og som et offer for Olav Thons ubarmhjertighet. Dermed legger hun også ord i munnen på noen som åpenbart ikke vil identifisere seg i Rødt-politikerens argumentasjon.
Det vet jeg fordi jeg tidligere har intervjuet både arbeiderne og ledelsen i Maritabutikken for å skrive en sak om nedleggelsen. På spørsmål om dette, var arbeidsleder Nils Rune Kind helt klar på at Schmeldings linje var en slutning flere hadde trukket før, og at det var provoserende:
«Jeg vil gjøre det klart at dette er en endring vi tar på strak arm. Huseieren har vært unormalt raus med oss i flere år, og det er grunnen til at vi har holdt butikken gående så lenge som vi har. Vi har ikke råd til markedsprisen til dette lokalet, men er glade for den tiden vi har hatt her i Markveien.»
Schmedling sier nemlig at det er de stakkarslige og små som må gå. Men Kind:
«Dette er én av flere butikker vi har, og selv om det blir trist å stenge butikken, har vi fremdeles mulighet til å fortsette arbeidet vårt og sysselsettingen vi allerede har gjort. Dette er ikke et tap for Maritastiftelsen som sådan, men heller en utvikling vi tar på strak arm.»
Dersom Linnéa Lewella Schmedling mener at sosiale krefter skal bestemme hvilke butikker som får bli, må hun gjerne mene dette fullt ut. Men det blir enda mer urettferdig når hun foreslår å stenge kranene for andre typer næring.
Mildt sagt søkt
Schmedling argumenterer nemlig i praksis for nedleggelse av støyende uteliv på Grünerløkka. Hun mener at Grünerløkka skal være for alle, og skriver at: «I Hasle-Løren-området er andelen barn under skolepliktig alder 33 prosent høyere enn Oslo-snittet.» Dette kan i motsetning til ovennevnte faktisk stemme, og at Hasle er en del av Grünerløkka bydel.
Når det er sagt, er argumentasjonen både fjern og mildt sagt søkt, fordi at utelivet hun kritiserer for støy og alkoholbruk befinner seg i Grünerløkka sentrum, hvor barn på Hasle og Løren først må ta ut på en lang ferd over mange trafikkerte veier, nærmere 45 minutter gående, om de ikke hiver seg i en taxi i 12 minutter, på nattestid, for kanskje å bli forstyrret av et yrende uteliv på Løkka.
«Bydelens mangfoldige befolkning må kunne ha muligheten til å bo her og samtidig leve et rolig familieliv», skriver hun videre. Men da er det vel i mangfoldets navn snart på tide å åpne flere utesteder på Hasle og Løren.
Jeg har selv familie ved både Hasle og Frydenberg, og har derfor vært mye i området hele livet. Men jeg har aldri hørt at disse områdene berøres av et slikt støyhelvete. Det finnes knapt serveringssteder her. Men jeg er ikke helt ukjent for at noen, som har bodd i området lenge, frykter utviklingen generelt. Det er, for guds skyld, helt greit, men betyr likevel ikke at utviklingen kan eller bør føye seg etter det.
Det handler om prioriteringer. For med Grünerløkkas kulturblomstring kommer også så mye kunst, kultur og arrangementer som er fantastiske for barn og ungdom. Der Rødt gjerne og ellers er et parti som snakker om at ungdom har behov for samlingssteder, og samtidig kritiserer andre partier for å legge ned fritidsklubber i lokalområdene, er utspillene kontraintuitive. For likevel skal partiet motarbeide en utvikling av samlingssteder som er skapt av og for ungdom og unge voksne.
Det finnes bare ett Grünerløkka
Og nå er det enda ikke sagt at Oslo har et utall bydeler og områder som ikke påvirkes av støy. Steder som grenser til skog og flott natur, som er perfekt for familier og barn. Grünerløkka har vi bare ett av.
Utelivet er kommet hit for å bli. Og det er fantastisk å se Oslos uteliv blomstre slik det har gjort de siste årene. Noen av verdens beste og mest anerkjente DJ-er kommer til byen, som mange andre byer bare kan drømme om. Det gjør byen bedre, og gir mindre reiselyst. Fordi vi har ildsjeler og et sunt næringsliv som har stått og kjempet for en fruktbar og levende technoscene i vår egen hovedstad, for å nevne noe.
Oslo er en ung, levende, spennende by, og det tror jeg Oslo-borgere flest er stolte av. Mange av oss, meg inkludert, er bekymret for gentrifisering. At store markedskrefter tar over store deler av utelivet er og kan bli et større problem, men Rødts metode er like problematisk. Mange av Grünerløkkas utviklere gjør jobben sin klokt og med stil. Å tvinge Maritabutikker til å bli, synes å være minst like trøblete.
Politikerne bør tenke som utviklerne. De burde ha et teft for hvordan mennesker utvikler seg, og lytte til folket. Man kan gi skatteletter og støtte fra bydelen til visse aktører. Løft heller de lokale næringenes mulighet til å overleve, i stedet for å gå til angrep på utelivet.
Uteliv er ikke ukultur
I sitt innlegg i Dagsavisen reduserer Schmedling Grünerløkkas uteliv til å handle om alkohol og støy. Ingen er blinde for argumentene, men mange ser bare verdien som kommer ut av dette i tillegg.
Både Oslo og mange andre storbyer blomstrer nettopp på grunn av sitt uteliv. De defineres som hipsterske, om ikke boheme, før de blir trendy og gjør nabolagene attraktive. Det bidrar til prisvekster og endringer, men også økt livskvalitet. Levende bydeler er ikke bare et onde.
Utelivets utvikling er ikke statisk, og det er vanskelig å skulle avgrense spesifikke geografiske områder i byen fordi det er familier som bor der. For det bor nemlig også andre typer folk der. Schmedling snakker om lokalmiljøet som om det ikke inkluderer de menneskene som tilhører og skaper utelivet i den lokale bydelen.
Unge og ungvoksnes kultur blir ofte nedprioritert, og sjeldent satt på dagsorden som en nødvendighet. Men ingen har spurt oss, som faktisk bruker det. Utelivet skaper et trengt og herlig avbrekk fra hverdagen, det mobiliserer til møter fra hele Oslo, blir samlingssted for folk med forskjellig sosioøkonomisk bakgrunn og er i det hele tatt en av få fungerende drivere for å få folk vekk fra skjermene og opp fra stolene.
At hun kaller dette for å minne om Danskebåten, får hun ta på sin egen kappe. Utspillet har ikke bare en bismak av elitisme, men viser dessuten at lederen i Rødt Grünerløkka ikke følger med på sin egen bydel.
