Harmony Korine er et kjent navn for mange. Ikke bare er han mannen bak klassikere å regne, som «Gummo» (1997) og «Spring Breakers» (2012), men var også med på å skrive manuset til «Kids» (1995). Med andre ord så er Harmony Korine et navn vi følger med på, spent ventende på hans nyeste film, «The Beach Bum», som premierte på Oslo Pix tirsdag kveld.
Men Korine leverer dessverre en til de grader unødvendig film.
Film uten retningssans
Som i «Spring Breakers», befinner vi oss i Florida, et slags skrekkparadis for alle dem med alternativ livsstil. Der Californias strender har vært dominert av prektige Wilson-brødre, har Florida vært smeltepunktet av immigranter, smuglere, pensjonister og en hel del kjente fjes som i denne sammenhengen ikke gjør «The Beach Bum» noe bedre.
Filmen kan virke som oppfølger til «Spring Breakers». I alle fall geografisk og visuelt. I begge filmene har han forsøkt å formidle energi fremfor et lineært handlingsforløp. Men i «The Beach Bum» har han i større grad hentet inspirasjon fra musikk enn film, som i seg selv ikke er noen dårlig idé, men når utførelsen blir en gjentakende rusodyssé, må man spørre seg om Korine ikke skulle jobbe gjennom en annen fremgangsmåte.
Vi følger hobbypoeten Moondog (spilt av Matthew McConaughey) som aldri har gjort noe stort ut av livet. Livet hans er en bonanza av rus, sex, latter og katter. Moondog har giftet seg rik, men etter en personlig tragedie står han uten penger. Det eneste som kan hjelpe ham ut av dette er å fullføre livsløgnen, og faktisk skrive boken han alltid har sagt han har i seg.
Historien er, om noe, løs. Hver gang den begynner å ta form, svinger Moondog unna. Han rømmer vekk fra et hvert vendepunkt, noe som om han skriver filmen mens den screenes. Fast bestemt på å leve livet slik han alltid har levd det, ut på en rekke eventyr, men alle like intetsigende.
«The Beach Bum» er som en lang rus lagt til varmere strøk. Vi skjønner fort at det ikke vil åpenbare seg en dypere mening, for dette kunne knapt vært grunnere.
I det minste så er filmen gjennomført i sin smakløshet. Men dessverre også så uinteressant at det må sies å være en trist ting å kaste bort penger og talent på. Filmen er ikke helt tappet for underholdningsverdi, men de iherdige forsøkene på å få publikum til å le blir nesten pinlige, så lenge samme oppskrift benyttes fra den ene sekvensen til den neste.
Utarbeidet estetikk
Moondog blir alltid usannsynlig høy med en kjendisvenn, enten om det er Snoop Dog, George Clinton eller – og verst av alle – Zac Efron som gjør nok et desperat forsøk på å fjerne seg fra Disney-merkelappen ved å forsøksvis sjokkere oss med forutsigbare vendinger.
Mye av humoren baserer seg på nettopp valg av skuespillere, der kjente navn stadig dukker opp. Noen bidrar i lengre sekvenser, der de strengt tatt spiller halvhjertet parodier av seg selv, mens andre viser seg bare kort, som nikk til eventuelle fans, ikke ulikt Korines egen opptreden i Jonah Hills regidebut «Mid90’s» (2018).
Om «The Beach Bum» er tappet for substans, er det likevel en tydelig estetikk i filmens utførelse. Fotograf Benoît Debie, som er vant til å skildre rus i Gaspar Noés filmer, prøver også her å fange mildt psykedeliske øyeblikk, men han imponerer ikke ytterligere. Fotograf og klipper har i samarbeid med Korine prøvd å simulere den frihetsfølelsen som forbindes med alkohol og andre russubstanser. Jo lenger ut i filmen vi kommer, jo mer ekstremt blir det. Mot slutten skulle man tro man var vitne til en dårlig løst tegnefilm, men nei. Dessverre.
«The Beach Bum» er unaturlig sammensydd og et skrekkeksempel på hva som kan skje når kunstneren får for mye frihet. Filmen blir alt annet enn inviterende. Som publikummer får man fornemmelsen av å være med på en fest der du er den eneste som ikke kjenner noen, ikke forstår noen av de interne vitsene og generelt føler deg smartere enn de andre gjestene. «The Beach Bum» er en altfor lang vits, uten oppbygning eller punchline.
Ingenting å lykkes med
Korine kunne så lett gitt oss mer å tygge på. Han er en sjelden gang i nærheten av å reflektere rundt det amerikanske frihetsidealet, og en tydeligere vilje til å drøfte konsekvensene av det å melde seg ut av samfunnet kunne løftet verket. Vi får små hint om en fortid, og visse tegn på skolering innenfor den klassiske diktningen, men når det er sagt kan enhver memorere noen strofer fra litteraturens mestre, og for Moondogs berusede vennekrets er det ikke mer som skal til for å imponere.
Moondog er McConaughey på sitt mest typete. Han gjør minimal innsats for å finne rollefigurens dybder, og skraper knapt under overflaten. Flere av menneskene rundt ham ser ut til å kjenne en dragning til Moondog, en viss kjærlighet og beundring for den frie livsnyteren som kaller seg poet. Hvor magnetismen hans ligger er umulig å forstå, for Moondog er selvopptatt, fjern og hensynsløs. Livet hans kan oppsummeres med samme ord som oppsummerer filmen: Repetitivt, blodharry, intetsigende og unødvendig.
Korines film skildrer verken godt eller ondt. Det vi sitter igjen med er en flatpakket karakterutforskning som ikke makter å provosere, heller ikke fascinere. Det finnes filmer man ønsker å like, men ikke klarer når innholdet er dårlig løst. Det finnes filmer man hater for spekulative bilder eller hatske ytringer, men «The Beach Bum» er ingen av delene. Den er bare selvopptatt og pubertal, et verk helt uten nerve.
