Borgli i monitor

Halvhjertet fra «Drib»-regissøren

I sin nyeste film spiller Kristoffer Borgli (34) seg selv i hovedrollen. Den syv minutter lange kortfilmen kan tolkes som et selvportrett, skriver Subjekts anmelder. (Foto: Skjermdump fra «The Loser» [2019] avKristoffer Borgli.)
I sin nyeste film spiller Kristoffer Borgli (34) seg selv i hovedrollen. Den syv minutter lange kortfilmen kan tolkes som et selvportrett, skriver Subjekts anmelder. (Foto: Skjermdump fra «The Loser» [2019] avKristoffer Borgli.)
Kristoffer Borgli er tilbake med ny film i kjent stil, men «The Loser» (2019) tyder verken på nye idéer eller større mot.
Sjanger Dette er en nyhet. Artikkelen skal fortelle om noe som har hendt, og på en tilstrebet saklig og nøytral måte.
Saken er Det norske regissørhåpet er ute med ny kortfilm. Subjekts anmelder er ikke imponert.

Den snaut syv minutter lange kortfilmen «The Loser» (2019) er mer en sketsj enn noe annet. Litt mindre virker filmen som et slags halvhjertet blogginnlegg om hvordan den norske outsideren Kristoffer Borgli (34) har det om dagen, om man ikke heller skal tolke den som et selvportrett.

Nå har han plassert seg selv foran kamera og inntatt hovedrollen under eget kallenavn, for ikke å gi publikum noe veldig severdig, men kanskje en film med kunstnerisk substans.

I «The Loser» (2019) møter vi Kristoffer Borgli i rollen som seg selv. Kortfilmen fremstår, om noe, som et halvhjertet blogginnlegg om en stillestående karriere, men det er å gjøre vondt verre for seg selv, skriver Subjekts anmelder. (Foto: Skjermdump fra «The Loser» av Kristoffer Borgli.)

Seg selv i monitor

Filmen åpner på en amerikansk diner, hvor Borgli har satt opp en intervjuavtale mellom forfatteren David Shields og seg selv. Møtet med det som ser ut til å være en av Borglis store helter gir ham jernteppe. «Kris» evner ikke å stille et eneste spørsmål, og går fra en drøm om å finne seg selv gjennom forfatterintervjuet til febrilsk leting etter dempere for sin egne utilstrekkelighet. «La oss begynne med b-rullen» (innklippsbilder til videointervjuet), foreslår «Kris». David Shields virker sympatisk, går med på det meste og gjør handlingene kjedelige. Filmen ville vært bedre, i det minste morsommere, dersom «Kris» hadde turt å spille samme rollen uten å informere birollene. Både etisk og skuespillermessig utfordrende, regimessig vanskelig å forutsi, men som en sketsj ville resultatet virket morsommere og mer ekte.

Historien formidles gjennom et hektisk og virkelighetsnært foto, ikke ulikt hans forrige kortfilm, «A Place We Call Reality» (2018). Formspråket virker å være en fortsettelse av repertoaret, men uten utvikling i verken dybde eller utforskning. Dokumentariske grep og voice-over med Borglis egne følelser rundt situasjonen, vist gjennom en overlagt tankestrøm, gir filmen noe form og farge.

Annonse

Der «A Place We Call Reality» var presentert som en ettertanke på hendelser som alt hadde funnet sted, tar «The Loser» sted i øyeblikket. Det gjør den nyeste filmen hakket mer umiddelbar og fengende, men samtidig bidrar den med mindre til ettertanke.

Ikke overraskende er også «The Loser» i grenseland mellom fiksjon og virkelighet, men ikke like flytende som tidligere prosjekter. Både «Drib» og «A Place We Call Reality» søkte dybden i LA-eksistensialismen. «The Loser» gis en mer overfladisk tilnærming, men har fortsatt noen fine elementer ved seg.

«The Loser» er verken hysterisk eller pinlig. Men om Kristoffer Borgli-filmen skal formidle livet som nettopp det, burde han kanskje spart birollene for tiden, skriver Subjekts anmelder. (Foto: Skjermdump fra «The Loser» av Kristoffer Borgli.)

Troll i englenes by

Det er mulig å se dette som en naturlig oppfølger til tidligere produksjoner, en film som utforsker noe av den samme hule ærefrykten til de kreative skaperne. Helt sentralt står ønsket om å være allsidig og på samme tid unik. Det er på så måte en fin skildring av nervøsitet overfor mennesker man beundrer, men «The Loser» er ikke dermed en god film. Den baserer seg ikke på noen original idé, og som satire burde den vært smertefullt pinlig å se på.

Med den selvutleverende filmen bekrefter Kristoffer Borgli på en måte seg selv som konsekvent i sin mangel på selvsikkerhet. «The Loser» kan oppleves som en litt for kjapp replikk til et utsagn, i dette tilfellet om å være en regissørspire i drømmenes by. Å se alt som en mulig dør inn til noe større, kan virke for godt til å være sant. Borgli kommenterer dette spydig, men også betimelig.

I lys av hans forrige film vil man fortsatt kunne se en fascinerende skildring av englenes by. Det er få andre land det er vanskeligere å definere enn USA. Enhver kan påpeke hva som kjennetegner supermakten, men kjernen forblir på et vis gjemt mellom total frihet og nervøs fasade. I dette oppleves nordmannen i Los Angeles’ ironiske og ofte også sarkastiske gjengivelser av megabyen som herlige pusterom.

Filmen oppleves fortsatt som en halvhjertet utlevering som forteller om hvorfor Kristoffer Borgli ikke har noe bedre å komme med om dagen. Er det ærefrykt, idétørke eller mangel på gjennomslag? «The Loser» blir en selvironisk skildring, uten at filmens bevisstgjøring hjelper på resultatet.

Se filmen:

Overflødig namedropping

En av de som har brukt sine kreative evner til å bryte ned de amerikanske fasadene, er nettopp Brett Easton Ellis. Han er mest kjent for boken «American Psycho» (1991), men har blitt en Hollywood-kjendisers kjendis ved å bygge en rekke utgivelser mellom hyllene for kult og senere kitsch. Storparten av kortfilmen handler om et mislykket intervju, men mot slutten trekkes også Easton Ellis inn, noe som oppleves som en heller hul cameo, og gjør ingenting for å løfte filmens potensiale. Her har en bransjekompis snarere hjulpet til bak kameraet, snarere enn foran. For oss som ser på, oppleves castingen som overflødig og substansløs.

«The Loser» konkluderer ikke med noe som helst, men det er nok bare ment som en slags sketsj. Det virker ikke som om «Drib»-regissøren vil noe enormt med sin nye kortfilm. At det er denne som blir en «Vimeo Staff Pick» kan snarere virke skadende for regissørhåpets hittil stadig overraskende gode verk. Den nyeste filmen virker heller som en god øvelse, både i sjanger og form.

Om Borgli selv har fått noe ut av denne innspillingen så er det vel og bra, men for oss publikum blir dette litt snaut å bygge tanker på. Vi får følelsen av subtil skryt, skryt av at han får med forfatterne David Shields og Brett Easton Ellis med i filmen sin.

Som satire er «The Loser» svak. Dersom dette er et slags filmatisk selvportrett, bør det legges til side som en skisse. Som en øvelse, kan den være god, men ikke likefullt en severdighet for andre enn regissøren selv.

Liker du det du leser?

Da kommer du til å elske Subjekt Pluss!
Det er ingen bindingstid.

Bli abonnent!
Ervin Kohn
– Jeg abonnerer på Subjekt fordi avisen publiserer tankevekkende innlegg i samfunnsdebatten, og fordi jeg bryr meg om de som leser avisen.


Ervin Kohn
Jødisk tenker
Adrian Eilertsen

– Jeg abonnerer på Subjekt fordi vi trenger flere aviser som står utenfor de store mediekonserne.



Adrian Eilertsen
King Skurk One
Benedikte Høgberg
– Jeg abonnerer på Subjekt fordi det er viktig for meg personlig å lese et bredt spekter med nyheter og meninger for å gjøre de gode samfunnsanalysene.


Benedikte Høgberg
Trym Ruud

– Jeg abonnerer på Subjekt fordi de er en av de få virkelig frie avisene i Norge. De dekker kunst, kultur og samfunn med integritet, uten å bøye seg for staten eller kommersielt press. De skriver ærlig, modig og ufiltrert, og gir rom til stemmer og kunstnere som ellers ikke blir sett. Det er derfor Subjekt vokser, og derfor jeg støtter dem.



Trym Ruud
Kunstner
Amrit Kaur
– Jeg abonnerer på Subjekt fordi de utfordrer dagsordenen. Selv om jeg ikke alltid er enig, så er det forfriskende å lese meninger som utfordrer status quo.


Amrit Kaur
Leder i Rød ungdom
Mímir Kristjánsson
– Jeg abonnerer på Subjekt fordi de har vist en sjokkerende evne til å være først på ballen med nyheter i mange av de viktigste og mest brennbare kulturpolitiske debattene i vår tid.


Mímir Kristjánsson
Stortingsrepresentant (R)
Anine Kierulf
– Mangfold i de redigerte medier er en demokratisk forutsetning. Jeg leser kulturavisen Subjekt fordi kulturkrig også er kultur. Anbefales særlig for folk med lavt blodtrykk.


Anine Kierulf
Jurist
Agnes Moxnes
– Jeg abonnerer på Subjekt fordi de tar samtiden på pulsen, våger å utfordre kulturlivets indre maktkonstellasjoner og dermed til gagns viser at heller ikke kultur er noen søndagsskole.


Agnes Moxnes
Presseveteran
Morten Traavik

– Jeg abonnerer på Subjekt fordi de tør der andre tier.



Morten Traavik
Kunstner
Hadle Bjuland

– Jeg abonnerer på Subjekt fordi det er en avis som setter mangfold høyt, og som mener det. Subjekt våger å ta inn flere perspektiver.



Hadle Bjuland
Leder i KRFU
Alexander Tenvik
– Jeg abonnerer på Subjekt fordi jeg er interessert i kultur, og fordi de har en stor bredde i dekningen sin.


Alexander Tenvik
Kunstner
Mohammad Usman Rana
– Jeg abonnerer på Subjekt fordi avisen skiller seg ut med skarpe analyser, intellektuell friksjon, ekte meningsmangfold og mot til å stille spørsmål ved zeitgeist. Som muslimsk tenker har jeg opplevd slike medier som anti-islamske, men ikke Subjekt.


Mohammad Usman Rana
Muslimsk tenker
Sarah Gaulin
– Jeg abonnerer på Subjekt fordi avisen tar opp mange interessante temaer, og som leser får jeg bedre innblikk i hva som skjer på kunst- og kulturfeltet.


Sarah Gaulin
Generalsekretær i LIM
Trine Skei Grande
– Jeg abonnerer på Subjekt fordi de er uredde og dedikerte i dekningen av kunst og kultur. Leser jeg Subjekt, vet jeg hva som skjer.


Trine Skei Grande
Direktør i Forleggerforeningen
Susanne Kaluza

– Jeg abonnerer på Subjekt fordi vi trenger mer, ikke mindre  kulturjournalistikk i Norge. Og så synes jeg det er viktig å følge med på tendenser, nyheter og meninger på tvers av det politiske spekteret, både saker jeg er enige i og saker jeg er uenige i.



Susanne Kaluza
Litteraturhussjef i Oslo
Einar Øverenget
Jeg abonnerer på Subjekt fordi det inviterer meg til å tenke.


Einar Øverenget
Filosof
Hedvig Montgomery

– Jeg abonnerer på Subjekt fordi kultur og politikk trenger flere stemmer og plattformer i Norge. På Subjekt blir jeg orientert og irritert, opplyst og engasjert. Og kjeder meg i hvert fall ikke!



Hedvig Montgomery
Psykolog
Janne Wilberg
– Jeg abonnerer på Subjekt fordi de har utviklet seg til å bli en kulturaktør å regne med. Avisen holder deg oppdatert på kulturfeltet, og er en verdifull kanal for publisering.


Janne Wilberg
Oslos byantikvar
Snorre Klanderud
– Jeg abonnerer på Subjekt fordi det er avisen som virkelig forstår samtiden. De er seriøse og lesverdige på kultur og politikk, men uten å bli jålete, sånn at alle kan være med og forstå den kompliserte virkeligheten.


Snorre Klanderud
Influenser
Anette Trettebergstuen
– Jeg abonnerer på Subjekt fordi avisen fyrer opp feeden min nesten ukentlig, og jeg må selvsagt følge med der det skjer. Og de skriver om kulturstoff andre har sluttet å dekke.


Anette Trettebergstuen
Stortingsrepresentant (AP)
Simen Velle

– Jeg abonnerer på Subjekt fordi de tør å løfte prinsipielle debatter, og stå i dem når det stormer. Medie-Norge hadde vært fattigere uten Subjekts aktive bidrag til samfunnsdebatten.



Simen Velle
Leder i FPU
Asle Toje
– Jeg abonnerer på Subjekt fordi avisen er maktkritisk og uredd. Det er forfriskende.


Asle Toje
Nestleder i Nobelkomitéen