– Jeg må bare svare kjapt på denne.

Det er en varm dag rett før påske i Oslo, en mulig pekepinn på en kommende tropesommer i Tigerstaden. Helt innerst i et kontorfellesskap på Lille Grensen sitter den kommende sjefen for Oslo Jazzfestival og svarer på innkommende e-poster. Han rekker så vidt å introdusere seg selv, før vi avbrytes av enda en notification.

– Vi holder på å sette sammen noen vaktlister, skjønner du.

Skjerven Larsen er fagansvarlig for Oslo Jazzforum, og det er kanskje naturlig at kontoret hans befinner seg på Grensen i Oslo. Bare et par hundre meter unna huses den kombinerte plateforretningen, scenen og baren Bare Jazz. Og rett nedi høgget: Victoria Nasjonal Jazzscene og den noe brunere jazzinstitusjonen Herr Nilsen.

Kulturarbeid over militærtjeneste

Nå er han på flyttefot. Men han skal ikke så langt, i alle fall ikke tematisk. Fra fagansvarlig i Oslo Jazzforum, beveges det mot festivalsjef i Oslo Jazzfestival. Det er bokstavelig talt, og da bokstavelig talt, nesten samme jobben.

På 90-tallet var ferden lengre, da Skjerven Larsen, mellom det unge og det voksne livet, flyttet fra Sunnmøre til Oslo. Dialekten sitter igjen, men har med årene blitt utvannet. For siden har han jobbet med musikk, og mer spesifikt med jazz. Det universelle språket, noe han fikk innføring i under siviltjenesten på Norsk Jazzskole i 1996 og 1997.

– På papiret var jeg pasifist og militærnekter. Jeg var kanskje ikke en typisk pasifist, men jeg tok siviltjeneste fordi jeg hadde lyst til å jobbe med jazzmusikk og organisasjonsbiten av det, sier han.

Den gangen var kulturarbeid noe som kunne erstatte militærtjenesten. Pasifister var plutselig blitt redaktører, festivalsjefer og det som verre er. For sunnmøringen var valget enkelt. Siviltjenesten på Oslo Jazzskole neste, og siden har det gått trommeslag i trommeslag med organisasjonsarbeid i musikkbransjen. 44-åringen kommer nå fra tidligere ansettelser på Blå, Universal Music og Music Export Norway.

Selvuttalt attpåklatt

I en søskenflokk på fire, var Skjerven Larsen en selvuttalt attpåklatt. Han fant venner fra hele bygda og fikk som regel alltid viljen sin fordi han var minst. Den påtroppende jazzkongen kan også fortelle om en mildere versjon av foreldrene enn det de eldre søsknene måtte tåle.

– Jeg har tidlige minner fra barndommen om at jeg ville jobbe med noe musikkrelatert, men jeg visste ikke hva det skulle være på det tidspunktet. Da var jeg mest interessert i å finne ut hva musikk var, og hva min rolle kunne være i det, enten om det var foran kassettspilleren eller et annet sted, sier han.

Da var han ikke mer enn «ti-tolv år gammel». Noen år senere spilte han også i band, både lokalt på Sunnmøre og i Oslo.

– På et tidspunkt var jeg nysgjerrig på å prøve musikeryrket. Men så innså jeg hvor høyt nivået var hos norske jazzmusikere, og tenkte at det kanskje ikke var mitt kall. Men jeg spiller fortsatt gitar og litt forskjellige instrumenter.

Musikk uten regler

På spørsmål om hvorfor han falt for akkurat jazz, forteller Skjerven Larsen at han allerede på ungdomsskolen begynte å se etter alternative kilder til musikk. Han ville ikke konsumere bare det han ble servert på tv og radio. Jazzmusikken hadde en kraft han automatisk falt for. En frihet.

– Jazzen er litt regelløs. Så lenge man har en god idé, så kan formene, instrumentsammensetningene, eller grensene, endres. Alt kan tilbøyelig. En symfoni skal ha «de og de» satsene, en poplåt skal ha «a-b, hook og et refreng», men jazzmusikken er mer fri, sier han.

Skjerven Larsen tenker seg om.

– Highasakite, har jazzelementer i musikken sin. Det er en misforstått oppfatning at jazz er vanskelig å forstå. Den favner mer enn den sprer.

– Hvorfor tror du jazzen har dette ryktet?

– Man bestemmer jo bare selv, om man klarer å slappe av mens man opplever noe. Det gjelder alt fra kunst og mat til musikk. Noen ganger greier man ikke å koble seg på. Men sannheten er at den gjengse nordmann hører mye jazzmusikk, gjerne ubevisst, i løpet av et år. Spesielt i Norge, siden mange av musikerne våre har hatt en eller annen form for jazzutdanning, sier han.

Den favner kanskje mer enn den sprer. Men han innrømmer likevel at noen former for jazzmusikk kan være veldig krevende å høre på:

– Det kan være gnålete og inneholde mye informasjon. Den kommer kanskje ut uten en fast rytme å forholde seg til. Men det er bare en liten del av det. Jazzmusikken er veldig mye mer enn bare akkurat det.

– Jazz er komplekst.

– Ja, jeg kan være enig i at det ikke er like lett å nynne en jazzlåt som det er å nynne «Video Games» av Lana Del Rey. Den er ikke catchy på samme måten.

Europas nye jazzhovedstad

Den nye festivalsjefen har tidligere uttalt at Oslo skal bli Europas nye jazzhovedstad. Da sikter han gjerne til steder som Victoria, Stortorvet, Herr Nilsen, Cosmopolite, Kafé Hærverk og mengden høykvalitets jazzmusikk og -konserter disse presenterer og produserer.

– Det er ikke sånn at København eller Barcelona har denne tittelen, fordi den eksisterer jo ikke. Så jeg tenkte vi like gjerne kunne ta den selv, sier han lattermildt.

– Noen vil selvfølgelig være uenige i det, men sånn er det. Pyttsan.

Skjerven Larsen tror vi kan bli flinkere på internasjonalt samarbeid, og fortelle resten av Europa om hva vi driver med her.

– Det er noe jeg har lyst til å jobbe mer med, å kommunisere bedre hva byen gjør av jazzmusikk. Det gjøres masse allerede, men vi kan samarbeide mer.

Kunsten å lytte

Etter en lang karriere med musikk, og organisasjonsarbeidet tilknyttet dette, har festivalsjefen noen helt essensielle tips til hvordan man kan nyte musikk bedre i en hverdag hvor folk flest får stadig mindre tid til å slappe av. Noe av det aller viktigste man kan gjøre for å kose seg med for eksempel jazz, er å se det live.

– Jeg har vært på konsert med noen som har hørt en frijazzplate jeg har spilt og nærmest ristet på hodet og spurt meg hvordan jeg kan høre på det her. Men når de har sett det samme bandet spille har de fått et helt annet inntrykk til musikken, sier han.

Festivalsjefen oppfordrer også til nysgjerrighet.

– Det kommer ny musikk hele tiden. Hvis man ikke lengre har nysgjerrighet, blir musikk vanskelig å jobbe med. Man må bare følge med hele tiden, og da er det gøy. Man ser plutselig hvordan musikken forandrer seg, hvordan den er forskjellig fra dag til dag og at det er en fin kreativ kraft mellom det å lage musikk og tiden og samfunnet den produseres i.

Det siste og kanskje det viktigste tipset, kaller han for kunsten å lytte.

– Jeg har lært meg å faktisk lytte til musikk. Jeg får mye mer ut av å høre på musikk nå, enn det jeg gjorde for ti-femten år siden. Jeg kan sette på en LP-plate jeg har hørt 200 ganger fra 1958 og bare lytte. Man får veldig mye tilbake, egentlig.

– Lyttingen er en kunst, men det er ikke noe som kommer rekende på en fjøl. Man må faktisk aktivt lytte for å få noe ut av det.

Skjerven Larsen mener det er viktig at vi fjerner alle ting som kan ødelegge lytteropplevelsen, særlig sosiale medier. Og at om man pendler, kan man bruke reisetiden på musikken, mens man sitter frem og tilbake.

– Man lytter ikke så godt mens man Facebook-scroller eller leser aviser samtidig. Man må hengi seg til musikken. Det er lettere på konsert, for da må man fokusere på det som skjer på scenen. Da kan man være med og følge med på noen som gjør noe, sier han.