Det er befriende å endelig kunne lese noe annet enn det som står på pensumlisten uten et snev av dårlig samvittighet. Enten du er i samme situasjon som meg, eller du bare trenger å leve deg inn i en annen verden enn den du får servert i det sterile kontorlandskapet, er det nødvendig med litt inspirasjon til hva som kan være verdt å lese av utgivelsene fra 2019 i sommer.
Enten du liker lettlest humor eller tunge romaner; her er noe for alle og enhver.
Gripende om samtiden
Hvis du er kjent med Michel Houellebecq, vet du at han har en unik evne til å skildre tidsånden. Dette gjør han igjen i sin nyeste roman «Serotonin», som ble oversatt fra fransk til norsk i februar. For i tillegg til å skildre en manns undergang, blir vi vitne til globaliseringens katastrofale konsekvenser for franske bønder – dette skrevet allerede før de gule vestene hadde startet sitt opprør.
Romanens jeg-person, Florent-Claude Labrouste, er en depressiv agronom med lite til overs for verken EU, franske politikere, homofile eller sin 20 år yngre, japanske samboer. Etter å ha vurdert å drepe henne, ender han heller med å bryte ut av forholdet, si farvel til jobben i landbruksdepartementet og flytte på hotell. Med seg i en koffert har han alle sine eiendeler og en nylig utskrevet resept på antidepressiva som virker inn på serotoninnivået i hjernen. Intet medikament uten bivirkninger – for i tillegg til å påvirke stemningsleie, kan medisinen også medføre impotens. Uheldig er manglende libido spesielt for en typisk sex-avhengig Houellebeck-karakter, som på tross av sin depresjon har et sterkt ønske om å oppsøke gamle elskere. Dette leder ham ut av hotellrommet og på en slags avskjedsturne for pikken til Normandie.
Over en periode på et par uker følger vi den desillusjonerte karakterens møte med det som omtales som selvmordsbønder i nord. Konsekvensene av liberalismen, eller rettere sagt EU, påvirker det franske jordbruket i stor grad, og Houellebecqs kritikk av det vestlige samfunnet skinner gjennom på en intellektuell måte.
Det kan kanskje høres for dystert ut å lese en roman om tofoldig nedgang i sommersolen, men Houellebecqs skrivestil motvirker den mørke tendensen. Gjennom humoristisk satire, krasse personkarakteristikker og diverse politiske ukorrektheter, skapes det en morsom undertone.
Balansen mellom Houellebecqs samfunnsdiagnostisering og språkets nihilisme og humor, gjør at dette er en perfekt bok for late dager på stranden. Litt romanse er det også, for når alt kommer til alt, viser det seg at det den usympatiske karakteren egentlig søker bare er kjærlighet og følelse av samhørighet. (Snufs).
Tanker om livet
Den norsk-amerikanske forfatteren Siri Hustvedt er kjent for sin skrivestil preget av intelligens, stemningsfylde, blanding av kunst, filosofi, feminisme, og en god evne til å tegne pålitelige bilder av personers indre liv. I hennes nyeste roman, «Minner om fremtiden», viser hun igjen sine talenter og kretser rundt den store filosofiske gåten tid.
Hovedpersonen, S.H., som vi kan gå langt (obs: ikke for langt) med å identifisere som Hustvedt selv, finner igjen en gammel dagbok fra 1978-1979 i morens leilighet. Dette var året da hun flyttet fra Minnesota til New York for å i første omgang studere, men det blir til et friår der hun skal forsøke seg som romanforfatter. På oppdagelse i egne dagboksnotater og gamle romanutkast forsøker S.H. å konstruere en forestilling av hvem hun var som 23-åring både med utgangspunkt i hennes skriftlige kilder og sitt eget minne.
Som leser får vi innblikk i en slags tredelt tidsdimensjon, og det er dette vevet som er det mest fascinerende med romanen. Vi møter S.H. i 1978-79 gjennom blant annet sitater fra dagboken, S.H. i skrivende stund i 2016, og fortelleren S.H. som går i dialog med leseren her og nå. På tvers av tid skaper Hustvedt slik en dialog omkring minnet. Selv er hun av den oppfatning at kunst er minne, og slik blir hennes pådiktede dagbok etter 40 år et objet trouvé.
På tross av at omslaget definerer boken som roman, er det en sjangersammenfletting som gjør den til en lek å lese. Verket har blant annet selvbiografiske og essayistiske trekk, og kan videre til tider likne et filosofisk notat eller en litteraturvitenskapelig refleksjon. Fortellerens kommenterende stemme bidrar i stor grad til egen refleksjon over tidsperspektivet og minnet, og litt undring over livets eksistens er vel ikke galt å bruke tid på i sommer.
Hvis du ikke er helt klar for å tunge romaner i sommer, har jeg to gøyale forslag til deg. Den første viser direkte til dagens populærkultur, mens sistnevnte beveger seg tilbake i Dantes helvetesunivers med en humoristisk vri.
Lettlest humor
Det kunne egentlig vært litt morsomt å fått en ok-pluss lønn for å bli venn med noen andre. Spesielt hvis du trenger mer skuespillererfaring. Eller? Det 26 år gamle skuespillertalentet Ivana går i hvert fall med på dette for å redde Kaja fra brudd, i boken «Smilefjes. Tommel opp. Regnbue» av Victoria Durnak. Kajas forlovede har nemlig et hemmelig forhold til Sunniva, og gir Ivana et oppdrag om å konstruere et vennskap for å overtale Sunniva ut av forholdet. Som du sikkert mistenker, klusser det seg middels til. For hvor lett er det egentlig å være skuespiller IRL? Og hva er konsekvensene av falskt vennskap?
Konstruert og iscenesatt humor er det, men jeg finner også en implisitt kritikk av dagens sosiale medier og mingle-kultur. Det finnes et hav av «gode» skuespillere ute på Instagram og Snapchat, og egentlig ellers hvor enn vi snur nesen. Slik blir romanen en god blanding av moderne, humoristisk spionfortelling og analyse av samtidens overfladiskhet.
Lettlest og mørk humor
Er du en som setter pris på en litt mørkere humor er den nyeste boken av Erlend Loe noe du burde bryne deg på. Forfatterens 50-års gave til oss lesere, og muligens seg selv, kommer i sort format og er illustrert av Kim Hiorthøy. Enten du er Loe-fan eller ei, passer «Helvete» for deg som er glad i svart humor og vil følge forfatterens jakt på mening i livet.
Den nyskilte tobarnsmoren Rakel har nettopp blitt kastet ut av en villa og flyttet til et rekkehus. Hun er på full fart nedover i en depresjon, og dette gjør at hun en barnefri uke forsøker å få de treige timene til å gå med hagestell. (U)heldigvis graver hun seg fram til et trapp ned til helvete hvor hun møter på den sjarmerende satan – en nynorsktalende karakter som er langt ifra så skummel som i amerikanske skrekkfilmer. Romansen blomstrer opp og Rakel får en guidet tur hvor hun er så heldig å få møte på flere sentrale bibelskikkelser, bare litt raffinert form.
Loes moderne helvete har likhetstrekk fra Dantes kjente skildring av reisen til det hinsidige i «Den guddommelige komedie». Samtidig som vi får servert en drøy dose ironi og humor, blir det også tatt opp en teologisk diskusjon. For hvordan skal vi innrette oss i et samfunn der etikken ikke er like tydelig formulert som i tidligere tider? Dette medfører at den lettleste humoristiske romanen på 136 sider er aktuell og verdt å bruke et par timer på i sommer.
