«Sjøen er varmere enn den burde være», konstaterer en bekymret stemme. Med andre ord er det familiær fakta som setter stemningen, idet vi entrer den nordiske paviljongen på Veneziabiennalen.
Med tittelen «May You Live in Interesting Times» er biennalens 58. utgave, som i denne omgang er kuratert av Ralph Rugoff, åpent for publikum til 24. november. I tillegg til to kuraterte hovedutstillinger, består biennalen av såkalte paviljoner rundt omkring i byen med til sammen 87 bidrag fra forskjellige land.
Den nordiske paviljongen, som ble tegnet i 1959 av den norske arkitekten Sverre Fehn, er i år installert med arbeidene til fire nordiske kunstnere (svenske Ingela Ihrman, norske Ane Graff og den finske duoen Nabbteeri) innenfor Fehns vakre glassfasader.
Nattlampe i mørket
Kunstnerne er representert ved biennalen med sin «vitenskapelige» kunst. Som i en slags naturfagtime, undersøkes hvilke empiriske sannheter som vokser fram i nåtidens petriglass. Den vitenskapelige tilnærmingen får tekstuelle bidrag fra kuratorene, Leevi Haapala og Piia Oksanen, som diagnotiserer hvorvidt kunstnerne har en relevant posisjon i forskning i dag.
Norges representant, Ane Graff, har med hjelp av et nettverk av tekniske assistenter modellert tre glasskabinetter i menneskelige proporsjoner. De gjennomskinnelige skulpturene, med tittelen «States of inflammation», oppleves som vibrerende organisk materiale, og minner om en type frosk som først nylig ble oppdaget av forskere i Ecuadors regnskoger. Som en nattlampe i mørket, kan froskens bankende hjerte ses gjennom sin gjennomskinnelige hud.
Graffs verk støttes opp av stålkonstruksjoner, som i samspill med det ellers organiske materialet gir samme perseptuelle velbehag som dyre designmøbler skapt for funksjonalitet. Stålet balanserer i negasjon til de andre materialene. Der krystaller vokser og transformeres i møtet med omgivelsene, er stålet, som i en operasjonssal, produsert for ikke å forvitre.
Benektelsens kraft
De tre kabinettene er plassert rundt omkring i rommet. «Glass Cabinet in Fuchsia glass» er en rosa variant, hvor en krystallisert bok henger i kabinettets solar plexus. Ekspanderende røtter skyter ut av krystalliserte svulster, mens glasskabinettene møter sin transformasjon i et sluttpunkt av dammer. I en mer lilla variant vokser hvetekorn opp fra en rund steinblokk. Fra disse kornene henger sølvamuletter, som refererer til forskjellige sykdommer som bryter ned kroppen, der den ene medaljongen er inngravert «Live, love, fight MS».
I protestantismen symboliserer hvetekornet historiens lineære start- og endepunkt. Skjønt døden er en portal til evig velbehag i himmelen, gjør vi alt i vår makt for å kjempe imot den. Hvete … Vel, kan gi vondt i magen og en redusert allmenntilstand etter inntak. Vi prøver derfor å la være å falle for 3 for 2-tilbudene. Men med benektelsens kraft, spiller våre egeninteresser inn. Vi røyker og drikker alkohol med livslyst, siden vi ikke personlig har dødd av det før. På et metanivå er vi nysgjerrig på konsekvensene. Dette er basert i en teori Freud definerte som dødsdriften.
Noen miljøgifter er tydelig i korrelasjon med noen av sykdommene Graff tar opp, mens andre stoffers påvirkning på mennesket/ikke-mennesket er fortsatt under lupen. Flere antibiotikaresistente sykdommer oppstår, og sykdommer som lupus er i større grad utbredt blant kvinner. Slik er Graffs prosjekt feministisk der hun viser til kvinnesykdommer som ikke i stor nok grad blir utforsket av legevitenskapen, men også undervisende for hvordan vår sårbare symbiose står i noe så altomsluttende.
Fremlegger konkrete bevis
Likt de mange renessansekatedralene man kan besøke i Venezia, samt de lilla gatelyktene som befinner i de trange kanalene, gir det fargede glasset i kabinettene konnotasjoner til glassmaleriets glødende aura i kirkerommet. Glassmalerier, som opprinnelig var produsert i en tid da prestene forkynte det latinske språket de færreste behersket, lærte folket skapelsesberetningen gjennom de billedlig illuminerte vinduene.
Historiene i glassene sto følgelig ikke som symboler, men presenterte vår sanne kollektive historie. Graffs agenda er lik som i glassmaleriene. Begge kunstuttrykk adresser sannhet og våre kollektive traumer. Som i verket «Cabinet in Clear Glass», hvor kunstneren fremlegger fysiske giftstoffer i to stetteglass. Ikke som metaforer, men som bevis.
600 år gamle paradigmer
I renessansen var det ulovlig å dissekere menneskekropper. Forskere og kunstnere fulgte ikke disse lovene, og som følge fikk vi kjennskapen til kroppens indre som bidro til det som renessansemannen selv navnga opplysningstiden. Perioden som oppstod rundt 1400-tallet la fundamentet for kunnskap som har formet moderne vitenskap og skapt universelle sannheter som dikterer vår virkelighetsforståelse i dag. Dette 600 år gamle paradigmet som var satt ut til å skape hierarkiske verdier, utfordres av Graff, der hun viser til verdens svært differensierte historie og forståelse.
Graffs arbeider viser til en ny-materialistisk åndsvitenskap, direkte koblet opp til håpet. Håpet angår oss alle i antropocen.
Mens vi befinner oss i en tid med økonomisk vekst i stadig hurtigere tempo, viser Veneziabiennalen til økologiske irreversible katastrofer som truer livet på jordkloden. Mens vi leter etter en pauseknapp, inntil vi har funnet bedre løsninger, viser integriteten i Graffs kabinetter både håp og behag.
Presseetisk fotnote: Undertegnede anmelder er bekjent av flere av Ane Graffs assistenter.
