Har du noen gang hørt en stemme så myk som smør og så crispy som skorpen på et ferskt hjemmebakt brød? Hvis ikke får du sjansen når Sør-Koreas svar på Bremykt kommer til Øyafestivalen.
Tidligere i år booket Claes Ohlsen, kanskje Norges dyktigste booker, det koreanske indie-bandet til årets utgave av Øyafestivalen. Ikke overaskende, ettersom bandet er blant et knippe representanter for en ny bølge med koreansk kvalitetsmusikk som avviker fra den tradisjonelle k-popen og som appellerer til flere enn koreanere, Koreaboos og weebs. Nå også den mest kresne festivaldeltakeren.
Den koreanske bølgen
Siden koreansk pop-musikk, også kjent som k-pop, ble en merkevare for koreanske myndigheter på begynnelsen av 90-tallet, har sør-koreanske artister nesten utelukkende blitt assosiert med den frenetiske k-popen.
Det startet med en koreansk hiphop-gruppe på 90-tallet. Påvirket av amerikansk hiphop og hardrock, utgjorde den kontroversielle gruppen Seo Taiji & Boys starten på «den koreanske bølgen» (Hallyu) som enda skylder over verden.
Først skulle de bli sensurert av myndighetene, som alt annet av vestlig kulturs påvirkning og kritikk av myndighetene. Etter at gruppen ble oppløst i 1996, grunnla bandmedlemmet Yang Hyun-suk det som i dag er blant Koreas største plateselskaper og idol-produsenter, nemlig YG Entertainment. Blant artister tilknyttet selskapet, kan man nevne k-rap-gruppen Epik High, 2NE1, Big Bang og stjerneskuddet CL, som mer eller mindre vellykket samplet låten «Method Man» av Wu-Tang Clan i 2016.
Vinn eller forsvinn
Sammen med koreansk drama og koreansk kosmetikk er koreansk pop en av grunnpilarene i koreansk populærkultur, og til og med koreansk økonomi (verdens 12. største). Selv om musikken har en sterk rot i amerikansk pop, kjennetegnes milliard-industrien som k-pop utgjør gjerne av større jente- og guttegrupper som danser urovekkende synkront til masseprodusert, frenetisk pop.
K-pop er en typisk hit or miss-sjanger. Enten fenger den lettbeinte produksjonen, eller så gir den for sterke assosiasjoner til Psys «Gangnam style», som lenge var verdens mest sette musikkvideo og som nå regnes som kanskje den største k-pop-hit’en noensinne.
En av definisjonene av k-pop på Urban Dictionary lyder som følgende: «A cult that will destroy your life.» Det har også blitt beskrevet som «Pop on crack». Kult-beskrivelsen gir forresten veldig mye mening hvis man googler ordet «Sasaeng».
Riktignok har industrien mottatt kritikk for å presse artistene for hardt gjennom lange kontrakter, tøffe arbeidsvilkår og for å nekte dem muligheten til et privatliv. Likevel er den koreanske pop-musikken en verdensomspennende mani.
Siden 2017 har k-pop-gruppene BTS og Blackpink overtatt rollen som de største idolene på den koreanske musikkscenen. Begge er eksempler på typiske k-pop-grupper. Siden 2009 har koreanske pop-artister nådd Billboard Hot 100 over åtte ganger, og som det globale fenomenet selger idolene ut konsertbiletter på nivå med Bieber anno 2013.
Siden k-pop er et diffust begrep, glir mye koreansk pop også inn i sjangre som R&B og soul. Taeyang, tidligere medlem av den verdenskjente k-pop-gruppen Big Bang, anses som en forgjenger for koreansk R&B, men assosieres per dags dato like mye med både hiphop og EDM, sammen med koreansk-amerikanske Jay Park. Korea er likevel hjemlandet til tungvektere innen R&B, som Zion.T, Crush og nykommere som Code Kunst, Offonoff, Gaeko og Zico. I 2015 gjorde den koreanske R&B-artisten Dean sin solodebut med singelen «I’m Not Sorry» sammen med amerikanske Eric Bellinger. Etter å ha samarbeidet med både Syd og Anderson .Paak, omtaler interwebben ham som den nye prinsen av R&B.
Den nye koreanske bølgen
Internasjonal anerkjennelse av kombinasjonen fengende produksjon og koreanskspråklig vokal er altså ikke noe nytt, men de siste årene har en ny generasjon uavhengige og nyskapende koreanske musikere gjort koreansk musikk tilgjengelig for et publikum utenom «Korea-boos» og spesielt interesserte ved å sjonglere ulike sub-sjangre både innen trap, DJ-virksomhet, house og R&B.
Hyukohs musikalske uttrykk er vanskelig å definere, men beveger seg utenfor det konvensjonelle k-pop-universet. Med en salig blanding av pop, indie, funk og R&B, samt assosiasjoner til old school rock typ 60-tallet, blir det dermed feil å skulle sette en K-pop-merkelapp på Hyukoh i all sin allsidighet. Sammen med flere koreanske nykommere som Peggy Gou og Yaeji, slår Hyukoh den masseproduserte k-popen på både lokale og globale hitlister. Sammen med den 88rising-signerte rapperen, Keith Ape, har de bidratt til en internasjonalisering av både koreansk og asiatisk musikk. Å nå et engelsktalende og internasjonalt publikum var dessuten et av målene bak den flerspråklige trap-låten «It G Ma» som utgjorde Keith Apes internasjonale gjennombrudd i 2015. Som en av artistene til 88rising har Keith Ape bidratt til både synliggjøring og spredning av urbanmusikk, produsert av asiatiske aktører til et globalt publikum.
Selv om house-snakkisen Peggy Gou er et fenomen i seg selv, er det tydelig at hun henter inspirasjon på tvers av både landegrenser og tidsepoker. Den Berlin-baserte koreaneren har referansepunkter i både J Dilla og norske DJ Sotofett i tillegg til bakgrunn fra både London og Berlins undergrunnsmusikk. Sjelfull koreansk vokal akkompagnert med psykedelisk synth og dunkende rytme er blant kjennetegnene i Gous særegne sound og underbygger selvsikkerheten hun må ha hatt til egne evner da hun i 2016 uttalte at hun skulle bli den første kvinnelige koreaneren til å spille på den anerkjente klubbscenen Berghain.
Den melankolske vokalen til Yaeji ble først kjent etter at hun laget en cover-versjon av Drake-låten Passionfruit i 2017. Ettersom hun omtales som en fasjonabel koalisjon mellom pop, house music og hiphop med evnen til å samle hiphop-nerder, arthouse homies og lo-fi-elskere på samme sted av diverse internasjonale magasiner, er det vanskelig å unngå å legge merke til koreansk-amerikanske Yaeji. Som en moderne nomade hele sin oppvekst veksler 25-åringen mellom språk samtidig som hun takler et bredt spekter av temaer som språklig og kulturell ambivalens. Låten «Raingurl» er per dags dato den mest populære låten hennes med 21 millioner avspillinger på Spotify.
Nostalgisk nyskaping
I en Vice-artikkel i 2015 ble Hyukoh omtalt som «et alternativ til mainstream-musikk.» Men grunnet den økte populariteten til koreansk musikk de siste par årene, kan de like så godt sees på som alternativ mainstream. Hyukoh er både nostalgisk og nyskapende. I musikkvideoen til «Comes & Goes», jammer guttene i omgivelser bestående av slitte vintage-møbler gjennom linsen til et old school VHS-kamera.
Vokalist Oh Hyuk har tidligere fått spørsmål fra Vogue om hvor bandets stilmessige innflytelse kommer fra. Til svar fikk de «we just wear what we want to wear». Slapt, men heller ei udeskriptivt at gruppen oftest blir lagt merke til i overdimensjonerte britiske vintage-plagg, som en slags Beatles-karikatur og hiphop-inspirerte fits typ Seo Taiji and Boys 1995.
Den tidligere uavhengige gruppen er ikke alene om å skille seg ut i et land som vanligvis ikke omfavner upolert indiemusikk. Selv om indie og undergrunnsmusikk er populære sjangre i Koreas hovedstad, Seoul, er det sjeldent uavhengige artister har muligheten til å konkurrere med produksjonsnivået til de store og kyniske musikkselskapene. Hyukoh klarte likevel å trekke til seg nok oppmerksomhet til å slå gjennom med låten «Comes And Goes», og er i dag tilknyttet DooRooDooRoo Artist Company.
Det Seoul-baserte bandet henter mye inspirasjon fra nabolandet Kina, og fra vesten, noe som ikke er unikt innen k-pop. Men i 2015 skal de ha blitt såpass inspirerte at de ble beskyldt for å plagiere det tysk-norske bandet The Whitest Boy Alive, for låten «Lonely». Nordmann og frontmann i The Whitest Boy Alive, Erlend Øye, skal derimot ha latt seg imponere av gruppen. Spør du kritikerne, minner Hyukohs musikk om Arctic Monkeys og Beach House, mens gruppemedlemmene ikke overraskende nevner The Beatles og The Whitest Boy Alive som inspirasjonskilder.
I 2017 slapp de albumet «23» som ble en stor suksess og bidro til mottagelsen av flere koreanske musikkpriser. I januar lagde de en remix av låten «Gang Gang Schiele» sammen med den like aktuelle britisk-japanske gruppen, Superorganism. Det ryktes at gruppen for tiden selger ut spillesteder i Europa, og i sommer kan du få med deg de hviteste koreanerne i verden på Øyafestivalen, med sin kontroversielle estetikk og avvikende K-pop.
Hyukoh spiller på Amfiet lørdag 10. august kl.15.55
