Benjamin Mørk spiller igjen på Oslo Jazzfestival lørdag 17. august. Det bør du få med deg, skriver Subjekts anmelder. (Foto: Ragnhild Kvisle Abildsnes.)
Mekanisk piano på Oslo Jazzfestival

Benjamin Mørk tok eierskap på de tekniske utfordringene som møtte ham

Jazzmusikeren viser seg dermed som et navn å følge med på, skriver Subjekts anmelder.
Saken er Benjamin Mørk spilte solo på Oslo Jazzfestival. Subjekts anmelder kommenterer.

Sommeren er på hell, men det gjør ikke noe: Oslo Jazzfestival er i full sving.

Mørket senker seg idet vi entrer Herr Nilsen for å høre Benjamin Mørk, en av de unge musikerne (i jazzmusikken er man, som i billedkunsten, ung til fylte 40) som er plukket ut til «Nordisk Showcase» – Oslo Jazzfestivals tilbud for unge og fremadstormende band, artister og musikkstudenter. Satsingen gir utvalgte band muligheten til å presentere seg for festivalens publikum, artister, bransjefolk og musikkjournalister og er gratis.

Subjekt er så klart til stede. Vi er tross alt lokket av både gratis og det Oslo Jazzfestival omtaler som det neste store. For ikke å glemme Benjamin Mørks pressebilde, et vertikalt delt bilde hvor musikeren, som har kroppen plassert foran hvit vegg, strekker hånden ut i et sort rom. Som i et fotografi av Robert Mapplethorpe, blir den åpne hånden svevende i løse luften. Hva er det Mørk vil gripe tak i, hva er det han vil vise fram for oss i kveld?

Benjamin Mørk har vært turnerende musiker i ti år, blant annet sammen med den samiske joikdronningen Mari Boine. Etter å ha hørt oss gjennom Mørks første utgivelse, er det med stor spenning vi entrer lokalet som er fylt til randen med folk i alle aldre. Han opptrer solo, utstyrt med flygel, synth, launchpad og Mac.

Eier det

Konserten åpner med en durende synth. Mørk slår an en lys tangent rytmisk, som skaper en jevn driv. Mens synthteppet durer, slås an noen enkle akkorder, som løfter det hele.

Konserten starter sent, av tekniske grunner. Det blir tydelig under første nummer, da det skurrer og Mørk i et forsøk på å fikse forbindelsen, rekker hånden inn i sitt elektrifiserte flygel mens han spiller.

– Dette er ikke en del av showet, forsikrer han etter første sang.

Men skurringen fungerer overraskende bra som en del av lydbildet.

En del av Benjamin Mørks signatur er å fremheve det mekaniske ved flygelet. Nordlendingen gjør det ved å utstyre det med hjemmelagde mikrofoner som fanger opp knirking og knaking inne i mekanikken. I en verden av blankpolerte MIDI-signaler virker Mørks flygel forfriskende og underlig. Lydmiksen kunne vært bedre, men som de fleste musikere som har spilt en showcase vet, er en god lydmiks sjeldent noe man oppnår innenfor dette formatet. Selv om knitringen til tider blir i meste laget, får den oss først og fremst til å tenke på at også elektrisiteten har sin fysiologi.

(Foto: Ragnhild Kvisle Abildsnes.)

Høyst dynamisk

Heretter gjelder det å eie det. En utfordring Benjamin Mørk tar på strak arm.

Alt materialet Mørk presenterer denne kvelden er selvkomponert, med ett unntak. Han gjør en følsom og delikat tolkning av Ryuichi Sakamotos «Merry Christmas Mr. Lawrence» (1983) som føyer seg fint inn blant det andre materialet. Flere av partiene i stykkene virker sirkulære mer enn lineære, da hovedstrukturen er et mønster som gjentas om og om igjen. Det krever litt fra en, men gir man seg hen, kan en la seg suge inn i harmoniene.

Mørk leker med dynamikken ved å bygge lydbildet opp til noe episk, og enda en gang, for så å ta det helt ned. Andre opptur løfter taket, som også bringer Mørks fysiske atferd oppover, han reiser seg med hendende hamrende over tangentene. Det begynner å bli vanskelig å si om det er mennesket som styrer musikken eller omvendt. Vi lar oss i alle fall gripe av den fysiske tilstedeværelsen.

Less is more

Musikken er minimalistisk med flere oppløftende partier. Kombinasjonen av piano og elektronikk drar tankene mot Ólafur Arnalds elektroniske pseudonym, Kiasmos. En glitchaktig skurring tilfører musikken en ekstra nerve, slik den også gjør på Bon Ivers senere utgivelser.

Solobesetningen fungerer overraskende bra. Det er fyldig og treffende, men også ømt. Det hender likevel på noen mer monotone partier at vi tenker at det her kunne ha gjort seg med noen pianissimo (meget svake) strykere. Mørk tegner tidvis cinematiske landskap som vi skulle ønske ble utforsket mer inngående.

For hver sang ledes vi lenger og lenger inn i et rom hvor det er både godt og spennende å være. Men dessverre detter vi ut på avslutningsnummeret. Mørk prøver seg på noe litt mer lekent og drivende, som oppleves delvis oppspilt, platt og noe upersonlig.

Mørk er best på det følsomt nære og det episk synthttunge. Vi vandrer ut i den kjølige Oslolufta litt lettere til sinns og tenker: Så godt at det finnes gode musikalske rom man kan besøke.

Benjamin Mørk opptrer igjen under Oslo Jazzfestival på Sentralen lørdag 17. august. Konserten er gratis og blir dermed ganske mye mer enn bare verdt det.