Hva er jazz i 2019?
Eller. Hva er engang musikksjangre?
Da jeg som tenåring ble introdusert for Flying Lotus, var det av en kompis som mente at dette var fremtiden innen jazz. Det er ikke så altfor lenge siden man kunne si at man utelukkende hørte på rock, eller at man «hørte på jazz».
I dag er de tradisjonelle grensene for de fleste musikksjangre i stadig oppløsning. Uten at dette er noe særlig eksklusivt for musikken, forøvrig.
Han Gaiden på tvers av sjangre
Noe annet som også er i oppløsning, er skillet mellom høy- og lavkultur. Der jazzen tradisjonelt har vært forbundet med høykultur som «kunstmusikk», og en motsats til popmusikken, blir grensene mellom de to stadig utvisket.
Kanskje handler det aller mest om en type inngang til musikken.
Det norske nykommerbandet Han Gaiden, som får oss til å stille alle disse spørsmålene, har kun én låt ute på SoundCloud, men presseskrivet lover sjangeroverskridelser på tvers av elektronika, jazz, pop, house og ambient. Derfor er det med stor spenning vi entrer den høyst intime scenen Hvelvet på Sentralen denne sensommerkvelden under Oslo Jazzfestival.
Lett å lære seg
Det starter rått med en stigende synthlinje. Straks kicker de harde beatsene inn, sammen med kjølig og forvrengt vokal. Publikummet, som er særs unge, digger det. Og ikke at vi er noe gamle, men vi er overrasket over responsen på det vi opplever som utilgjengelig. Musikken treffer ikke helt og oppfattes heller frastøtende.
Men den ene låten glir inn i den andre, og straks er vi gaidet av bandet inn i deres verden: Basstrommen dundrer jevnt sammen med en subbass, som i det minste inkluderer og samler oss rytmisk.
En lys solovokal kommer til, fulgt av andrestemmen som harmonerer til den ellers så bevegende bassen. Men det er ikke før den insisterende synthen nærmest plutselig kommer inn, at vi blåses av banen. Publikum roper i full jubel, og vi henger endelig med på det vi først kanskje følte var en særs sympatisk heiagjeng.
Han Gaiden begynner komplekst, men følger med noe så melodiøst og rytmisk at det minner om deep house og høyst svelgbar klubbpop som Disclosure.
Triomedlemmene er utstyrt med hver sin synth, Mac og mikrofon. Det leveres noen nydelige harmonier, stemningen stiger og så kommer det en kul og småfunky repeterende synthlinje. Han Gaiden benytter seg av polyrytme, der rytmen i trommene og synthen går på tvers. Resultatet er et deilig driv, og det er befriende å se hvor mye som faktisk blir spilt live.
Ømt og rått
– Her kommer en trist vise, erklæres det etter første applaus.
Melodier, spilt med dels disharmoniske gonger, kimer gjennom lokalet. Først løst, så etableres et atmosfærisk mønster. Som når en ren oh sår vokal synger «Why did you leave?», minner de om Susanne Sundfør. Men tankene trekkes også i retning norsk folkemusikk, mye på grunn av gruppas antrekk, med mønstre som minner om rosemalerier.
Han Gaiden formidler noe underlig og ubegripelig. Flere av melodiene er fengende, og det hender at vi tenker at dette er hit-materiale. En saksofon kommer inn og følger stemmene, før den alene maler ut en deilig og svevende atmosfære. Saksofonen kommer tilbake på noen låter senere, men vi skulle gjerne ha hørt enda mer til den.
En varsom, naken vokal får oss til å tenke på bandet Rhye. Neste spor kontrasterer det forrige ved å ha enda hardere beats og en intenst vibrerende synthpad. Stemningen blir tung og skremmende, etter hvert som alt løser seg opp i et atmosfærisk frijazzparti. Saksofonen gråter. Er vi i en drøm eller i et mareritt?
På en annen låt føles det som om vi er på verdens kuleste klubb. Den kjølige og monotone vokalen er tilbake, robotaktig, samtidig full av nerve. Neste spor føles derimot monoton og intetsigende, som om den bare er der som suppeaktig fyllstoff. Heldigvis avsluttes det med en særs sterk låt med god driv, treffende vokal og nydelig saksofon. Det er gruppens eneste utgitte låt, «Lullaby».
På sitt beste leverer Han Gaiden presise vokalharmonier som virker nærmest hypnotiserende. Et par foran oss omfavner hverandre. Tekstene kretser rundt intime relasjoner, og bandet lykkes i formidle både en kompromisløs – nesten arrogant – kulhet og en veldig sårbarhet, uten at det virker forvirrende ovenfor gruppens image. Det er godt gjort. Med sitt brede sjangerspekter vil musikken kunne appellere til mange. Å ha opplevd dem på en så liten scene må vi nærmest være takknemlige for, for snart er de å se på langt større scener.
