Ingvild Lothe (29), også kjent som «norsk litteraturs Houellebecq-girl», er ute med sin debutroman «Havfruehjerte» (2019) på Kolon Forlag. (Foto: Stephen Butkus.)
Ingvild Lothes rike, indre verden

Glimrende billedskapende og uunngåelig medrivende

«Havfruehjerte» er full av poetiske betraktninger, uten å bli svulstig, skriver Subjekts anmelder.
Saken er Ingvild Lothe (29) er kjent for sin oppsiktsvekkende diktsamling. Nå er hun ute med debutromanen «Havfruehjerte» (2019). En bok å lese, skriver Subjekts litteraturanmelder.

Norsk litteraturs Houellebecq-girl, Ingvild Lothe (29), er aktuell med debutromanen sin, men allerede med høye forventninger. Diktsamlingen hennes fra 2016, «Hvorfor er jeg så trist når jeg er så søt», er nemlig enda aktuell i sitt femte opplag – ganske så uvanlig for en lyrikksamling, som for så vidt også er oversatt til både tysk og svensk.

Uunngåelig medrivende

Der diktsamlingen viste et trassig, ironisk og kjepphøyt jeg, er debutromanen en videreføring. Nå er jeg snarere trist, og Lothes evne til å røre ved leserens følelseskammer er høyst imponerende.

Vi kan distansere oss fra jeg-et fordi vi synes hun er tåpelig, mens vi på neste side opplever en tyngde i kroppen fordi den utrøstelige fortvilelsen hun skildrer er så lett å kjenne seg igjen i.

«Havfruehjerte» (2019) er følsom uten å bli sentimental eller stakkarslig – man kan si den er gjennomsyret av en ikke-klisjéfull weltschmerz, tysk for verdenssmerte. Punktromanen er sjarmerende og snerten, men samtidig åndstyngende, noe som gjør den uunngåelig medrivende og nær.

Indre verden og forvridd virkelighet

Romanen handler om ei navnløs jente. At hun er selverklært navnløs avslører hennes avsondring fra verden. Hun føler seg underlig i forhold til andre, som om hun befinner seg på avstand til menneskene. Jenta føler at det hun har inni seg, det hun er, ikke matcher det utenfor. Derfor er hun stille, og går innover i seg selv.

Beskrivelsene kretser rundt erkjennelsen av en forvridd virkelighet – dette vises blant annet ved at det pene og det stygge ofte gjennomgår en slags vridning, for eksempel når jenta forteller om kråkenes vakre sang. I min mening har kråker kanskje den mest heslige «sangen» av alle fugler. Boka er full av underlige betraktninger som ser ut til å springe ut fra en rik fantasi, og de drømmeaktige allegoriene og metaforene sidestilles med den virkelige verden som er både slående og underholdende:

«Månen går i bane rundt jorda, jorda går i bane rundt sola, hundene kom fra ulvene, menneskene kom fra havet, og stjernestøv er støvansamlinger som dukker opp i hodet på stjerner som lider.»

Umuligheten av å leve

Midt i boka møter jenta Nord, de inngår i noe felles og komplementært: Nord er varm og gjennomlys, hun er kald, en skygge. Han er mild og åpner hjertet hennes, han klarer å mykgjøre noe av hardheten der inne. Men så forsvinner han, og jenta blir sorgfull.

Romanen skildrer forsøket på å leve med en dyp følelse av undergang i alt man gjør, og om ødeleggelsen som skjer i overgangen fra barn til voksen, idet man inntrer en ny og alvorstynget verden. Jentas fortvilelse bunner i denne allestedsnærværende destruktiviteten, som gjør livet uutholdelig.

Naturen som en trøst

Boka inneholder mye symbolsk evighet, deriblant stjernene, havet og sola. Fokuset på evigheten kan tolkes som jentas lengsel etter stabilitet og mening, fordi mens det vedvarende er meningsgivende og trygt, er menneskelivet smertelig forgjengelig. Ingenting varer, alt forandrer seg og går i overganger, forsvinner og oppstår, forsvinner igjen (inkludert menn). I alt dette midlertidige fungerer naturen som en slags trøst for jenta – hun sier at treet er vakkert fordi det får henne til å glemme «alt det som står i avisa». Jenta er retningsløs, men med én klar, meningsstrukturerende instans: Naturen. Havet og sola er det eneste hun går i retning av, sier hun.

Det finnes også mye stillhet i romanen, om det å være stum og å tie. Jenta er stum ved havet og ved blomstene, noe som åpenbarer hennes fortvilelse over å ikke klare å gjøre seg forstått. Ord er kommunikasjonen mellom mennesker, det er meddelingens medium. Men blomstene er enkle og stumme, de krever en annen form for nærhet. I jentas indirekte misantropi hengir hun seg til naturen, til det rene, ubesudlede og uskyldige, slik som et barn eller et dyr.

Glimrende billedskapende

Punktromanen er full av betraktninger som er bemerkelsesverdig poetiske og vakre, uten å bli svulstige. For eksempel: «Havet puster med hele kroppen som et barn som ikke har forstått noe». Lothe viser sin billedlige originalitet, også i form av billedskapende glidninger: «Barnelatteren fyller gatene, våren fyller ansiktet, jeg fyller for mye».

Språkets særegne kraft vises i de direkte beskrivelsene om sex og død, som hverken er vulgære eller banalt opprørske. Jenta sier det «som det er», uten å være unnskyldende. Hennes ikke-beklagende selvinnsikt er morsomt å lese, og gjør at hun oppfattes som standhaftig. Skillet mellom hennes styrke og sårhet blir dermed mer umiddelbart.

Vintertilværelsen

Romanen har spor av det samme overbeviste og selvkonstruerende jeget som i Lothes diktsamling, men nå med en dyptliggende og mer utbrodert sorg. Jeget er snarere inderlig enn latterliggjørende pessimistisk. Hun peker på det som er sørgelig, med en nytteløshet i stemmen.

Bokas andre halvdel er særlig trist, hvor vi for eksempel møter en suicidal hest. Stemningen er depressiv, full av død, tomhet og kulde. Jenta befinner seg i en døsig, livløs tilstand. Et ord hun bruker selv, som jeg synes er veldig passende, er «vintertilværelse». Sorgen jenta uttrykker – den som er hinsides det situasjonsbetingede med Nord – minner om Stig Sæterbakkens hevdelse om at alle voksne går og bærer på et dødt barn i armene, som er ens egen uskylds død. Mennesket er jo det største symbolet på ødeleggelse.

«Havfruehjerte» er en usigelig sår punktroman med svevende, følsomme og fantasifulle beretninger fra et jeg som søker seg mot verdens grunnleggende, evige fristeder. Havet, sola, stjernene og dyrene.

Leseren sitter igjen med en stillhet som har en kime av uro; man blir betenksom, nærmest befengt med samme melankoli som jeget i boka, hvis man er av den typen som er disponibel for slikt.