Amazonas er i utgangspunktet ikke i stand til å brenne, skriver grønn aktivist Mia Frogner, bedre kjent som Green Bonanza. Takket være sitt geniale økosystem har skogen et selvforsvarsverk, som ved å holde et høyt fuktighetsnivå hindrer brann.
Nå er dette forsvarsverket sterkt nedbrutt. Grunnen er avskoging – et vedvarende problem hva gjelder regnskogen, som kuttes ned for å gi mer plass til dyrkbar mark.
Derfor brenner det
Det er i stor grad soya som skal dyrkes på disse markene. Soyaen eksporteres videre til andre verdensdeler, blant annet hit til Europa, og særlig til soyanasjonen Norge. På listen over 168 land som importerer soyabønner, er Norge på en lite imponerende 25. plass, til tross for vår beskjedne befolkningsstand.
Soya er big business fordi det kreves store mengder av det for å produsere kjøtt. Dyr verden over spiser enorme mengder soya for å bli store, raskt. I en rapport fra Fremtiden i våre hender framgår det at nesten en halv kilo soya må til for å produsere en kilo svinekjøtt, 350 gram soya per kilo kyllingkjøtt, 300 gram soya per kilo storfekjøtt, omtrent 250 gram soya per kilo egg og laks, omtrent 150 gram soya per kilo sauekjøtt og i underkant av 20 gram soya for å produsere en liter melk.
Mengden soya et husdyr spiser er altså betydelig stor, selv om soyaen «bare» utgjør en viss prosent av mengden fôr et dyr spiser i løpet av sitt korte liv. Som et eksempel må det 3,75 kilo kraftfôr til å produsere 1 kilo svinekjøtt, hvorav andelen soya utgjør 10-15 prosent. Uavhengig av hvor mye av kosten som innholder soya fra Brasil, er altså kjøttproduksjon et sløseri med ressurser. Dette er kritisk med tanke på vår tids økende matmangel.
80 prosent av soyaen som importeres til Norge kommer fra Brasil og bidrar dermed direkte til avskoging. Hva er så grunnen til at det produseres så mye kjøtt? Fordi forbrukerne etterspør det. Jo flere soyaplantasjer, jo mer avskoging. Jo mer avskoging, jo mer utsatt er Amazonas for skogbrann.
Vi må snakke om kjøtt
Skal vi gjøre verden til et bedre og mer bærekraftig sted, er vi nødt å snakke om kjøtt.
Det har ofte blitt stor ståhei når det er blitt gjort forsøk på å ta grep for å bremse kjøttforbruket. Innføringen av kjøttfri mandag i kantinen til Rådhuset i Oslo er et eksempel. De som engasjerer seg for et mer plantebasert kosthold har flere ganger blitt stemplet som ekstremister. Men hva er det som er så ekstremt ved å påpeke at kjøttproduksjon er unødvendig?
De som så Brennpunkt-dokumenteren om kjøttindustrien vet at er det noe man kan kalle ekstremt, så er de metodene som kom frem i dokumentaren. Normalitet og ekstremitet er ikke nødvendigvis motsetninger, dessverre.
Vi står midt oppe i en klima- og miljøkrise. Krisene er ikke separate, de er sterkt sammenvevd og uten tvil vår tids største utfordring.
At det skulle ta så mange dager før mediene skrev om brannen i Amazonas er, som mange poengterer, svært besynderlig.
Kulturelt betinget
I løpet av de siste 60 årene har kjøttforbruket i Norge fordoblet seg, dette ifølge Helsedirektoratets siste rapport (2013). Omtrent 20 prosent av de globale klimagassutslippene skyldes produksjon av kjøtt og animalske produkter. I møte med de store utslippene er regnskogens produksjon av oksygen, som utgjør 20 prosent av det de behøver for å puste, viktigere enn noen gang. Nå brenner den, på grunn av avskogingen. Dette er en konsekvens av kjøttindustriens enorme behov for soya.
At det for mange føles vanskelig å legge om til et mer plantebasert kosthold har jeg forståelse for. Mat er noe av det aller mest personlige og intime vi har i livene våre. Det er ikke for ingenting at man benytte uttrykket «Du er hva du spiser».
Vi velger alle selv hva vi spiser ut fra høyst personlige og kulturelle grunner. Det er likevel ikke det samme for planeten hva vi velger å spise. Det er det aldri. Om du ønsker å være med på å gjøre verden til et litt bedre sted, ta et ærlig oppgjør med deg selv og kosten din.
