På forsiden av sin hjemmeside fremhever den Asker-baserte kunstner Gudveig Berger Walthinsen følgende sitat: «Hver gang jeg ser ser jeg noe annet i det samme. Naturen er en utømmelig inspirasjonskilde. Tålmodighet, flyt og intuisjon er viktig.»
Om dette er ment som en form for mantra eller gjennomgående tråd i et langt og innholdsrikt kunstnerskap er uvisst, men det kjennes helt rett for Walthinsen separatutstilling, «Eplehagen», som i disse dager vises i de to utstillingssalene til Billedkunstnerne i Oslo og Akershus (BOA) på Christiania Torv.
Walthinsens utstilling tar, slik tittelen hentyder, utgangspunkt i eplehagen hun vokste opp med, men som ble saget ned til fordel for et nybygg. Denne tilknytningen er ikke kun tematisk, men rent fysisk ved at kunstneren har spart på elementer fra den gamle eplehagen. Disse, i kombinasjon med monokrome temperamalerier med fargevalg tatt fra kunstnerens minne og erindringer rundt eplehagen, danner de sentrale delene av utstillingen.
Sammenstillinger og materialitet
Det er i gulvinstallasjonen «De utvalgte» at tematikken kommer sterkest fram. Om lag 40 objekter er plassert i ulike sammenstillinger som mindre, skulpturelle installasjoner arrangert i en stor sirkel utover gulvflaten i anatomigårdens største sal. Her kombineres de nevnte treelementene, som både finnes i røffe, ubearbeidede stubber og grener, samt sagde og tildreide former, med rå siporex fra byggingen av det nye huset, gammelt verktøy og boccia-kuler. Resultatet blir en serie med sammenstillinger som forteller om kunstnerens tilknytning til den felte epleskogen som nettopp sammensatt. Spor av lek og moro finnes ikke bare i boccia-kulene, men også i andre elementer som på ulike måter ser ut til å emulere spill fra barndommen.
Andre former i tre virker mindre representerende, men gir en følelse av lekenhet med sine frie former, og det hele fungerer som en motvekt til det rasjonelle formspråket til siporex-en – sylinder og rektangulære sokler. Det samme med verktøyene som ser ut til å stikke eller grave inn i treformene de er satt sammen med. Det hele resulterer i en assemblage av funnede objekter, som i motsetning til Duchamps readymades – som ofte konfronterte betrakteren med hverdagens masseproduserte kommoditeter – forteller en dypt personlig og spesifikk historie gjennom objektene og deres fragmenterte samspill.
Malte minner
Maleriene, med sine enkle fargeflater, kan kjennes som en uttrykksmessig motvekt til de skulpturelle arbeidene. Om de romlige installasjonenes fokus ser ut til å ligge på en materiell utforskning av eplehagens historie, virker disse til å være mer knyttet til kunstnerens erindringer og opplevelser i den. I utstillingsteksten bekreftes dette av Walthinsen som i første person forteller om minner fra klatring, lek, smaken av epler og de fargene som omringer disse opplevelsene. Farger som minner blir så inngangen, og allerede på to av galleriets vegger er dette tydelig, hvor den ene veggen er malt i «matt harmoni», en dus blå farge, og den andre i «matt svart». Det hele gir oss et inntrykk av en naturlig himling i to ekstremer.
Ellers er det de kvadratiske og rektangulære maleriene som bærer med seg historiene. Selv om de i hovedsak består av store fargeflater i kombinasjon, som høstlig gult og rødt, eller vårlige grønn-nyanser med aksenter av eplerødt, kjennes disse ikke som entydige størrelser. Hvert maleri er påført tynne lag med tempura som gir nyanser, tekstur og klang innenfor hver flate, og platene i seg selv er finurlig satt opp mot hverandre. Dette er spesielt tydelig i serien «Lek», som er å finne i lokalets mindre rom, hvor en bråte med små malte flater er satt sammen til åtte mosaikklignende fargelandskap og gir et livlig og dynamisk uttrykk.
Vegginnstallasjonen «Flimmer – og himmelen var alltid blå» bryter denne formen og viser fritt plasserte foto, tegninger og grafikk som visualiserer hagen, epler, og faktiske grener fra epletre i tillegg til de malte flatene. Det er nesten så det bare mangler rød hyssing dratt opp mellom motivene for å danne en fullverdig etterforskningsvegg. MDF-platene som danner grunnen for maleriene er alle montert noe ut fra veggen, og gir dem dermed en økt romlig dimensjon, og kanskje et økt slektskap til installasjonsarbeidene.
Påklistret klima-bevissthet
Man kan argumentere med at man i det antropocene, hvor det naturlige og det menneskeskapte i økende grad sammenflettes og klimaspørsmålet bare blir mer og mer presserende, gir en slags implisitt plikt til å artikulere miljømessige problemstillinger gjennom kunsten, og i utstillingstekstens siste avsnitt brukes ord som selvberging, artsmangfold og nærhet til naturen som argumenter mot fortetting av eplehager i villastrøk. Problemet her er at dette kun kjennes som en ettertanke som ikke forenes med utstillingens ellers ensrettede fokus på minne og erindring. Man kan romantisere rundt minner om eplehager som kilde til lek og god frukt, men når dette er forsøkt dratt ut i generelle tendenser som fortetting, hvor også sosiokulturelle problemstillinger og økonomiske privilegier er naturlige aspekter, kjennes det hult, om enn tidsriktig.
«Eplehagen» fungerer best i det spesifikke. Når farge og materialitet båret av personlige minner og erindring får spillerom, og kontrasten mellom det fargeglade og lekne fra barndommens eplehage og inngripende byggemateriale og verktøy spiller opp mot hverandre, kommer én særskilt historie fram. Så kan man kanskje la det bli opp til betrakteren å dra de lange linjene, og dermed følge Walthinsens ønske uttrykt i pressemeldingens siste setning – at det skal føre til gjenkjennelse og ettertanke.
