Forrige uke åpnet høstsesongen på Litteraturhuset i Oslo. Denne høsten setter de diskriminering, rasisme og undertrykking på agendaen med den overordnede tematittelen «Verden i svart/hvitt». Problemstillingene de reiser har historiske røtter, men rammer også hardt i dag. Gjennom en rekke samtaler og en sann tro på at litteraturen bringer verden videre, inviterer de til paneldebatter og samtaler med stor publikumsoppslutning.
Kveldens konstruktive samtale foregår mellom forfatterne Eline Lund Fjæren og Roxane Gay. Med utgangspunkt i Gays forfatterskap skal de diskutere og nyansere feminismen. Kanskje kommer vi noen skritt videre. Kanskje er det for mye å be om.
Ingen skjennepreken
Salen fylles opp, og en kvinne spør sin sidemann om hun tror samtalen kommer til å være noe som er «relevant for oss». Kanskje ikke, faktisk. Forutenom dem ser Litteraturhusets Wergelandssal for anledningen ut til å være samlingssted for hvite kvinner.
Snart vil mange føle seg truffet av Gays syn på den ekskluderende feminismen, tenker vi. Men det er ikke for å gi skjenneprekener at Roxane Gay er her i kveld. Gay har gjennom sitt forfatterskap jobbet for å bryte ned barrierene innad i den feministiske bevegelsen, så vel som å opplyse om kvinnekamp på en personlig og ikke så lite humoristisk måte. Selv om forfatteren fortsatt virker overrasket over at egen essaysamling, «Bad Feminist» (2014), har fått bestselgerstatus, er det ikke til å skyve under et teppe at hennes meninger resonnerer med et stort publikum. Essaysamlingen tar, via popkulturelle referanser og hverdagsfilosofi, for seg hvordan standardene for feminisme er så skyhøye at det å være en «dårlig feminist» kanskje er for det beste.
Gay snakker om feminisme utenfor det hierarkiske systemet vi vanligvis forbinder med besvergelsen. Mye feministisk litteratur innehar en ovenfra og ned-holdning som for mange gjør den feministiske gospelen uinntakelig. I et samfunn som elsker å sette kvinner opp mot hverandre, er det lett å miste sikte for hva feminisme egentlig er ment for, og ikke minst hvem feminisme er ment for. Gay poengterer flere ganger at «feminisme ikke kun er for hvite hetro jenter», og at interseksjonalitet er veien videre. Dette er selvsagt en fin tanke, men hun overbeviser ikke helt om at dette er noe mer oppnåelig enn en utopisk idé. Likevel er det slike holdninger som sakte, men sikkert har ledet an for forandring.
«Sjekk privilegiene dine»
Et av de mer spennende emnene som Fjæren og Gay tar opp i løpet av samtalen er spørsmålet om privilegier. Gay vier et helt essay til tematikken og er ikke fremmed for å ta opp det tabubelagte emnet. Her utfordrer samtalen og konformiteten som ellers gjør kvelden så komfortabel for de fremmøtte. Å konfrontere eget privilegie kan være hardt, men Gay er ikke en forfatter som uten videre stryker sitt publikum medhårs. Gay står ved sin sak – også i rom hvor meningene hennes er mindre populære. Det er kanskje dette, fremfor noe, som gir henne så stor troverdighet.
Roxane Gays visjon er ikke perfekt, men i et landskap der så mange påberoper seg å ha «svaret» er Gays ærlighet og feilbarlighet nærmest forfriskende. Hennes etos har ingen irettesettende finger, men trekker snarere viktigheten av å se feminisme i sammenheng med kvinnene en faktisk ønsker å nå.
Det er også stort sett kvinner i salen. Noe som påpekes; «det er cirka to menn her i kveld, og jeg kan i hvert fall si at dere kommer til å få dere noe», sier Gay noe spøkefullt. Den humoristiske tonen er vel og bra, men også kamuflerende for alvoret: Hvorfor er det bare to menn her i kveld? Uten et godt svar kan man nødig si at feminismen bare har et imageproblem.
Gjør dette at vi utilsiktet frankerer feminisme som et kvinneproblem, som noe som ikke angår menn? Er det opp til kvinner å løse kjønnsproblematikken oss kvinner imellom? Dette er i det minste relevante spørsmål som debatten ikke gir gode nok svar på.
Feilbarlig feminisme
Men at feminismen er relevant, skal man lett overbevises om. På Fjærens spørsmål om hvordan «Bad Feminist» fortsatt har så stor relevans, nesten ti år etter boken ble påbegynt, svarr Gay: «Jeg trodde ikke vi ville komme til å snakke om de samme problemene som vi gjorde da nå». Og vi kan si oss enige i Gays svar, for det er en viss bitterhet i å erkjenne at vi ikke har kommet lengre på alle disse årene, og at vi kanskje er lenger unna å løse problematikken «Bad Feminist» tar for seg nå enn vi var den gangen.
Men det er fortsatt håp.
Gays feminisme har ikke to streker under svaret, men det er neppe heller det vi trenger. «Feminisme har feil fordi det er en bevegelse satt i kraft av mennesker. Og mennesker har feil», skriver Gay. Så kanskje kan vi alle ta med oss litt mer håp og åpenhet fra kveldens samtale og være feilbarlige feminister alle sammen.
