17 tidligere studenter fra Oslo Fotokunstskole bidrar med variert samtidskunst på QB Gallery. Resultatet er overraskende velfungerende, skriver Subjekts anmelder. (Foto: Istvan Virag/QB.)
Enhetlig og fyldig jubileumsutstilling

Enhetlig og fyldig jubileumsutstilling

Gjennom Behzad Farazollahis virkningsfulle kuratering sammenveves mangfoldig kunst til en enhetlig opplevelse, skriver Subjekts anmelder.
Saken er Oslo Fotokunstskole feirer 30 år med høyst aktuell utstilling på QB Gallery.

I anledning Oslo Fotokunstskoles 30-årsjubileum har fotokunstner Behzad Farazollahi kuratert utstillingen «Pointed Consciousness» på QB Gallery. Han har tidligere vært student og lærer hos skolen, og gjennom Melk galleri jobber han med å fremme norsk og skandinavisk fotokunst i det daglige.

Jubileumsutstillingen formidler et intenst nærvær, både kroppslig og emosjonelt, gjennom et bredt spekter av uttrykk og medium. Ved første øyekast kan den store variasjonen virke sprikende og uoversiktlig, men denne følelsen varer ikke lenge. Verkenes posisjonering i forhold til hverandre oppleves heller intensjonelt og gjennomtenkt – de er ikke presset under et påtvunget, overordnet tema, men har likevel subtile forbindelser som skaper en naturlig og meningsgivende sammenheng.

Gjennom installasjoner, videoer og fotografier tydeliggjøres de ulike kunstnernes individuelle utvikling etter OFKS. (Foto: Istvan Virag/QB Gallery.)

En smakebitsutstilling med rotfeste

Utgangspunktet for utstillingen har vært å vise kunstnernes kvalitative arbeid, samt deres videreutvikling fra den samme fotokunstskolen. Mangfoldet er tydelig: Mens ett verk skildrer en form for moteestetikk, er et annet verk ment å henge på et klinisk rehabiliteringssenter. Men selv om uttrykket er svært variert, oppleves utstillingen hverken sprikende eller bråkete. Den fungerer derimot som en slags smakebitsutstilling hvor en akutt nysgjerrighet vekkes, både rundt kunstnernes individualitet og fotokunstens forgrening i ulike retninger.

De ulike komponentene i utstillingen står i samklang med hverandre på grunn av likhetselementer i tematisering og estetisk utforming, som fremtones av den utvilsomt gode kurateringen. Flere verk har fokus på det elementære og minimalistiske, i tillegg til å leke med ulike materialer og teksturer. Verkene kretser rundt konsepter som dobbelthet, dekonstruksjon og transformasjon. Disse klare, men likevel subtile forbindelsene gir utstillingen rotfeste i noen felles knutepunkter, noe som sørger for fylde og substans.

Sara Abrahams verk er presentert som en slags installasjon, og peker blant annet på kreativ assosiasjonsbinding. (Foto: Istvan Virag/QB.)

Dobbelthet gjenspeilet i kurateringen

Et annet likhetstrekk hos noen av verkene er bruken av overlappinger, eller spillet med assosiative dobbeltbevegelser. Et godt eksempel er Kamilla Langelands «Forest Floor» (2015): Bildet av en skogbunn med sopp som vokser opp og gjennom en dam, med gjenskinn fra trærne over. Det virker nesten manipulert, enten i Photoshop eller i mørkerommet, men det er bare et vanlig foto. Bildet viser den doble fokuseringen, hvor man kan skifte mellom å se på trærnes refleksjon og på soppen som vokser frem under vannoverflaten.

Langelands verk er nært tilknyttet Sara Abrahams verk ved siden av, som blant annet består av en utfoldet bok hvor begrep som double consciousness og double aims er fremhevet. Utformingen er mer eksperimentell, nesten installasjonsaktig, hvor fotografiene «Double consciousness» og «Strivings» (2019) er plassert litt over hverandre. Krittskriften over fotografiet av havet synes kun når man står på siden og ser refleksjonen fra lyset utenfor: «but also feel home / but also never home / but also be great / but also be yourself.» Ordene peker mot en dobbeltmoral, mens de overlappende fotografiene sikter til den assosiative skapelsen som foregår når noe ligner på noe annet. Det mørke, bevegende havet er nært forbundet med bildet av en svart person som står med ryggen vendt mot oss, skyggelagt, i en dynamisk positur. Verkene til Langeland og Abraham sammenkobles ytterligere ved at bildet av skogbunnen er trykket på bølgete papir, for hvis man ser verket fra siden, med dagslysets gjenskinn over det mørke, minner den ujevne overflaten sterkt om bølgene i havet rett ved.

Katharina Barbosa Blad approprierer en annens verk i sin videoinstallasjon, noe som kanskje påpeker kunstens iboende fruktbarhet og stadige utvikling. (Foto: Istvan Virag/QB.)

Kunstens metamorfiske utvikling

En av utstillingens installasjoner er Sveinn Fannar Johannssons «Complete Early Works, Volume II» (2014): en sammenpresset firkant bestående av glass, lyst tre og usolgte fotografier fra 2003-2013. Treflis og glasskår drysser ned på bakken under. Skulpturens aggressive uttrykk reflekterer frustrasjonen over å være kunstner, mens dens transformative aspekt tematiserer metamorfose, altså forandring eller overgang (slik en larve blir til en sommerfugl).

I galleriets underetasje står Katharina Barbosa Blads videoinstallasjon «Deconstructing reality in the making»: en montasje bestående av bilder som legges oppå hverandre, hvor rester av det forrige bildet blir værende igjen i det nye, slik at det nye bildet alltid inneholder rester av det forhenværende. Bildene er hentet fra en fagbok, noe som viser hvordan man kan skape noe nytt ut fra en annens verk. I likhet med Johannssons firkant peker Blads bilder på kunstobjektets overgang fra én tilstand til en annen, og på kunstens konstante utvikling.

Svein Fannar Johanssons fotografier har gjennomgått en metamorfisk transformasjon gjennom å bli presset i en bilpresse. (Foto: Istvan Virag/QB.)

Ulik grad av kompleksitet

Noen av verkene kan tenkes å falme i sin kontrast til andre verks konseptuelle dybde. Dette er særlig tydelig i utstillingens underetasje, hvor Blads komplekse verk uunngåelig ender opp med å overskygge de to andre verkene. Generelt i utstillingen virker noen verk mer konstruerte og eksperimentelle, i tillegg til å bestå av flere komponenter, mens andre er mildere og mer statisk i uttrykket. En slik kontrast mellom verk betyr imidlertid ikke at sammensetningen av dem er arbitrær. Å vise denne graden av mangfold, i kompleksitet så vel som uttrykk og medium, er tross alt utstillingens nøkterne intensjon.

Fellesnevneren for utstillingen er tilspisset bevissthet, slik det lyder fra tittelen, noe som oppfordrer til refleksjoner rundt selve fotograferingen. Bildets fokus peker på et rent teknisk aspekt ved fotograferingen, at noe i bildet er skarpt mens noe annet er uklart, mens selve fotografiet, som kunstuttrykk i verden, påtvinger et fokus fra betrakteren på nettopp det som er avbildet. Avbildningsakten innebærer å avgrense virkeligheten med et tilspisset blikk, noe som medbringer makt fordi det tvinger betrakteren til å rette oppmerksomheten mot ett motiv og ikke et annet.

I reproduksjonsalderen, for å bruke et begrep fra den tyske filosofen Walter Benjamin, kan fotografiet tenkes som kun et duplikat av virkeligheten. Da må nettopp denne rettede bevisstheten understrekes, fotografiets særegne makt som bunner i det å kunne vri på virkeligheten og rette fokuset mot enkelte deler av den, på en måte som er skapende og bevisstgjørende. Hvis du hadde hatt hele verdens oppmerksomhet, hva ville du vist? Hva ville du sagt?