Endre Aalrusts tre oljearbeider er blant mange høydepunkter ved Høstutstillingen. (Foto: Vegard Kleven).
For 132. gang

Dette blir en av årets best besøkte utstillinger. Ikke uten god grunn

Høstutstillingen unngår de typiske fallgruvene og er bedre enn på lenge, skriver Subjekts anmelder.
Saken er I helgen åpnet statens egne kunstutstilling, Høstutstillingen, for 132. gang. Subjekts anmelder kommenterer.

91 kunstneriske arbeider av 74 kunstnere og kunstnergrupper er valgt ut til å representere tverrsnittet av norsk samtidskunst. I dette ligger det gigantiske muligheter, men også utfordringer som kommer med en slik spennvidde. Anledningen til å speile en samtid gjennom dens kunst i et bredt spekter, men også faren for en salig kryssild av uttrykk som sloss om oppmerksomheten uten oppfattbar sammenheng.

For mange er det allerede åpenbart at vi snakker om statens egne kunstutstilling, kanskje bedre kjent under tilnavnet Høstutstillingen, som tradisjonen tro vises i salene til Kunstnernes hus. Lørdag åpnet den for 132. gang – nærmest uavbrutt siden 1884 – hvilket gjør utstillingen til noe helt enestående i Europa.

Ingebjørg Høkholts tegning og akvarell av klimaikonet Greta Thunberg. (Foto: Vegard Kleven.)

Prestisjetung og høyst samtidig

I over 130 år har Statens kunstutstilling vist utviklingen i samtidskunsten og vært en uuttømmelig kilde til diskusjon om kunstnerisk kvalitet. Og nettopp her ligger det interessante og utfordrende med en slik fagfellevurdert og kunstnerstyrt mønstring som vekter mellom det individuelle arbeid og dets samspill med den kollektive utstillingen som helhet.

Høstutstillingen i år evner å fremvise et plethora av uttrykksformer og tematikker som på ulike måter speiler den kulturen og det samfunnet denne kunsten nå befinner seg og er produsert i. Berøringsflatene mellom dem er mange, om enn ikke alltid like tydelige – det være seg gjennom samfunnsmessige eller miljømessige temaer og problematikker eller blikk på verden og individet.

Disse lengre linjene er med på å skape flyt og helhet i utstillingen, slik at den kjennes samhørig selv om den også favner bredt.

Trappeoppgangen til Kunstnernes hus er omringet av Lars Kjemphol sin massive installasjon bestående av skateboards. (Foto: Vegard Kleven.)

Prosess og handling

Kunstnernes hus har huset Høstutstillingen siden 1930, og i år er intet unntak når byggets tre saler, foajé og trappeløp fylles til randen av kunst hentet fra hele landet. Man har i år valgt å ikke anvende seg av husets kino, men snarere å bygge et eget videovisningsrom inne i den ene overlyssalen. Slik blir også de videoarbeidene som ikke er plassert som frittstående elementer en mer integrert del av utstillingen i seg selv, istedenfor noe adskilt som oppsøkes separert fra resten av de antatte arbeidene. En slik kuratorisk avgjørelse kan også være med på å speile det aktive grepet juryen i år har tatt med å inkludere prosessuelle eller prosessbaserte kunstneriske virksomheter som en integrert del av utstillingen.

Et eksempel på dette er Bergensbaserte Amber Abletts skjespikke-workshop, «Skjespikking, Spoons/Ignoring», som er en del av hennes pågående arbeid med tradisjonelle treskjæringsteknikker som meditativ praksis. Flere av temaene som tas opp gjennom Abletts workshop kan også sees i andre arbeider i utstillingen. Her jobber man individuelt med utforskningen av et materiale gjennom spikking, selv om aktiviteten foregår samlet i en gruppevis, mens i Hanan Benammars telefontjeneste «Antiphony», føres en dialog én-til-én. Gjennom hele utstillingsperioden er Høstutstillingens telefonnummer blitt transformert om til en telefonsvarertjeneste, hvor det innringende publikum etter en to-trinns valgprosess kan velge å konversere med personer valgt ut av kunstneren. Innringeren velger selv samtalepartner etter temaene kaos, tomhet, stillhet, vold, grenser og tvil, samt norsk eller engelsk. Poetisk nok var den norske diskusjonspartneren for stillhet ikke tilgjengelig på linjen når Subjekts utsendte prøvde seg på tjenesten.

Her ser vi Helge Skogvin sin fotoserie «En jungel der ute». (Foto: Vegard Kleven/NBK.)

Menneskets samspill og påvirkning i miljøet

I en utstilling som på mange måter speiler det samtidige er det også naturlig at miljøproblematikken blir tatt opp, og det virker som at dette spesielt knyttes opp mot menneskelig og teknologisk innvirkning/påvirkning i kontakt med ulike miljø. Sissel M. Berghs fiksjonelle dokumentarfilm «#Tjaetsie» (som betyr vann på sørsamisk) ser på samspillet mellom fiskere, havet og de andre levende artene som befinner seg på Froan i Trøndelag. Videoen er en del av serien «knowhowknow» hvor kunstneren undersøker menneskers forhold til sine omgivelser.

Helge Skodvins fotoserie «En jungel der ute» viser et mer humoristisk bilde av en utvidet norsk fauna – en oppblåsbar flamingo stikkende ut av baggasjerommet på en gjennomsnittlig stasjonsvogn, en strandet flyte-hai halvt veltende ut av garasjen. Her viser Skodvin en dyreverden som er alt annet enn biologisk nedbrytbar. Kamilla Langeland bringer derimot levende organismer direkte inn i utstillingsrommet gjennom «Det utvikler seg» – en installasjon bestående av kultivert østerssopp. Langeland er opptatt av hvordan sopp fungerer innad og med sitt umiddelbare miljø, og uttaler i et intervju i katalogteksten at dette kan ha overføringsverdi til en menneskelig kontekst. Spesielt talende for et aktuelt samfunnsengasjementet rundt klima og miljø er kanskje spesielt Ingebjørg Hokholt sitt portrett av den svenske klimaaktivisten Greta Thunberg, «For Fremtiden. Greta Thunberg», som har inspirert mange unge i Norge og Sverige og verden for øvrig til å følge sitt eksempel.

«No Name Woman I – III» viser tre oppdiktede portretter av Cathrine Alice Liberg sin ukjente oldemor. (Foto: Vegard Kleven/NBK.)

Sosiale strukturer sett fra den enkeltes ståsted

I tillegg til temaer rundt miljø og sosiale strukturer er det flere kunstnere som ser på sosiale og samfunnsmessige fenomener ut fra en individuell kontekst. Et eksempel er Cathrine Alice Libergs tre fotogravyr-trykk «No Name Woman I – III», som viser tre oppdiktede portretter av hennes ukjente oldemor. Som norsk etterkommer av den kinesiske diasporaen bruker kunstneren en blanding av minner, populærkultur og fantasering  i en tolkning av den kulturelle arven som videreføres i henne. Også Raina Vlaaskovska bruker portrettet som format og studie, men her i form av langsomt fremkalte fotografier i serien «Bergeners». Innbyggere i Bergen blir her åsted for en undersøkelse av «individets indre landskap» og kollektiv mentalitet. 

I videoportrettet «Alex» av Preben Holst vises en ung mann i bar overkropp som poserer selvbevisst foran kamera. Videoformatet gjør at man blir bevisst på poseringen som en performativ handling, og Holst utforsker her individets selv-presentasjon både for andre og seg selv. Istedenfor å se til andre, bruker Maria Vagle derimot seg selv og sitt tilleggsyrke som ouvrøse (en som åpner dører) som utgangspunkt for å diskutere kunstneres arbeidssituasjon i kartongteater-animasjonsfilmen «I dobbel tjeneste for kunsten». Gjennom å blande fiksjon og virkelighet i en fortelling om privilegerte adelsmenn og -kvinner, bygdefolk og ouvrøser, setter Vagle spørsmål ved arbeidsvilkår og konsekvenser av fagforeningsarbeid – skjulte sider av kunstnerlivet som er realitet for mange, men som ofte ikke kommer fram for publikum.

Video-installasjonen «República» av Tiago Bom vises i et avgrenset, blåfarget område fylt med isopor-elementer. (Foto: Vegard Kleven/NBK.)

Velkomponert

Høstutstillingens vekting mellom det individuelle kunstneriske arbeid og dets omgivelser kjennes riktig, uten at arbeider virker «matchet» sammen for å fortelle et narrativ. Det kjennes snarere ofte som subjektive ytringer som ofte heves opp mot en større sammenheng.

Også monteringen kjennes åpen og luftig på en måte som gjør at de enkelte arbeidene får «puste» uten at det nødvendigvis krangler med naboen, og det er ikke dårlig med tanke på antall arbeider og uttrykksformer. Mange av disse er det ikke plass til å fremheve her, og den beste måten å lære dem å kjenne er å dra ned til Wergelandsveien for en grundig kikk, og kanskje en workshop eller to? Det oppfordres absolutt til å oppleve det som med sikkerhet blir en av årets mest omtalte og best besøkte utstillinger.