«There's Always Next Season» byr på flere smakfulle hopp. (Foto: Carl Christian Lein Strømmer)
Ikke inderlig, men varm nok

Et kjærlighetsbrev til sporten

Det er mye denne filmen kan kritiseres for, men «There's Always Next Season» er først og fremst et raust og personlig prosjekt som felles i sine egne ambisjoner, skriver Subjekts anmelder.
Saken er Dokumentarfilmen «There's Always Next Season» vises på Rockefeller torsdag 12. september. Subjekt har anmeldt filmen.

Det kommer alltids en neste sesong. Det tenker snøbrettkjørerne i begynnelsen av hver vår, men ikke alle er på plass når vinteren først kommer igjen.

«There’s Always Next Season» er en film om en kunst, en sport, en gjeng og et miljø som går gjennom splittelse før filmen bringer dem sammen igjen. Det er et nydelig kjærlighetsbrev til ære for snowboard-guru Vegard Scheffler, som brant for en sport som er noe helt annet i dag enn det var for bare 20 år siden.

I ett med naturkreftene

Det er liten tvil om at «There’s Always Next Season» (2018) er myten om snowboard-sporten, og ikke nødvendigvis hva som faktisk skjedde. Vi følger en guttegjeng på slutten av 90-tallet som ikke bryr seg om annet enn å stå på brett. Nesten 20 år etter samles de igjen for å lage en tidenes snowboard-film. Dette er filmen om en film som først ble annonsert i 1997.

Carl Christian Lein Strømmer har regissert en svært personlig, men likevel frustrerende lite inderlig dokumentarfilm om ungdomsdrømmen som aldri helt ga slipp. Det brukes mye tid på å etablere kjernen i gjengen, men vi får aldri helt grep om hvem de er, eller hva som skiller dem fra hverandre.

Strømmer er ingen retoriker, og sliter med å fortelle en historie. Det han derimot mestrer, er å spre entusiasme over det nokså nisjepregede prosjektet. Det er et klassisk konsept: En gjeng som søker en følelse forbundet med ungdomsdagene, gjennom en lettbent tilnærming til et ambisiøst prosjekt som viser seg å bli vanskelig å realisere.

Vi blir tatt med til Tromsø, New Zealand, USA og Svalbard, alt for å skape den perfekte snowboard-filmen. Parallelt med dette vises det flere hjemmevideoer av gjengen som ung. Det er ikke spenningen rundt å ferdigstille filmen som vekker interesse, kanskje heller hvem de ble, sett opp mot hva de trodde de skulle bli.

(Foto: Stian Gundersen.)

Ustrukturert sammensurium

Filmen fortelles gjennom to akter og en rekke kapitler. Hvilken struktur som ligger i bunn er vanskelig å spotte. Vi blir stadig presentert for nye personer, historier og problemstillinger som ikke bidrar noe særlig til helheten, men på tross av disse sprikende elementene underholder «There’s Always Next Season» fra første stund. 

Miljøet skildres som tilbakelent, noe som gir filmen samme kvalitet. Det kan riktignok bli litt vel avslappet.

Mye som ligger i «There’s Always Next Season» skulle vi gjerne fått utforsket videre. Særlig interessant er det å observere forskjellen på medlemmene i gjengen. Daniel Mikkelsen var på god vei til å bli stor, Roy Pettersen hadde ingen interesse av storhet, enda han kanskje var den beste av dem. Og så er Stian Skjærvik han som prøvde hardest av alle, men aldri klarte å nå gull. 

Dynamikken mellom disse tre kunne vi fått hardere grep om. Det er en lang film, på nesten to timer, og det er gjort mange uheldige prioriteringer som heller skulle blitt byttet ut med en mer inderlig tilnærming til båndet dem i mellom.

(Foto: Stian Gundersen.)

Medrivende resultat

Det er mye denne filmen kan kritiseres for, men det skal ikke stå på innsatsen. «There’s Always Next Season» er et personlig overskuddsarbeid som deler raust. Et prosjekt som menneskene bak virkelig har brent for, og fullførelsen er en bragd som smitter engasjementet videre på oss som seere.

Det er på ingen måte et kriterium å dele filmens interessefelt, enda det selvfølgelig vil gi verket et dypere lag. Dette er både en vakker og tidvis rørende film om ikke gi slipp på drømmene sine. Vi blir fortalt å glemme all tiden som løp fra, og heller forsette der man slapp. 

En film som «There’s Always Next Season» er en befrielse, og vi håper Strømmer tar erfaringen med seg og lager en enda bedre film neste sesong. Han har det i seg.