Den nye Munch-utstillingen på Kode, «I oss er verdener», er en påkostet og likefullt imponerende utstilling, skriver Subjekts anmelder.
Munch-utstilling imponerer

Edvard Munch ville trolig likt seg aller best utstilt her på Kode

Det er en vanskelig oppgave å rette nytt lys på en historisk, verdenskjent kunstner. Men Kodes kuratering bringer oss et stykke nærmere mysteriet Edvard Munch.
Saken er Kode er aktuell med to nye Munch-utstillinger.

Det er vanskelig å ikke tenke på utstillinger av Edvard Munch som en slags kortstokk av ulike kombinasjonsmuligheter. Som det nye bygget til Munchmuseet i Bjørvika, kan det lett bikke over kanten av entusiasme for den tross alt kulturhistoriske pioneren. Det er ingen lett oppgave å sette nytt lys på innhold som allerede er godt indoktrinert i vår bevissthet.

Det burde heller ikke legges skjul på at Munch er en publikumsvinner, som utvilsomt bringer penger i kassen til et museum som tidligere i år, etter en lengre periode med underskudd, måtte innføre begrensede åpningstider, blant annet som følge av skjemmende lav statstøtte.

Det hele får oss stille spørsmål ved om vi kanskje har sett nok Munch? I følge Kode er svaret på spørsmålet enkelt nei. Med sin storsatsing på to nye Munch-utstillinger i et nytt og mer eksperimentelt format, forsøker de å rokke ved gamle fortolkninger av Munchs mest sentrale verker, og det fungerer.

Scenografien står som noe av det mest påfallende ved den helhetlige opplevelsen. Dette blir et viktig grep for å gi kjente verk en plass i en større fortelling, skriver Subjekts anmelder. (Foto: Kode.)

Følger tendensene hos Munch helt ut

«I oss er verdener» er en Munch-utstilling av det sjeldne, og vi vil neppe se noe lignende igjen i Bergen i løpet av vår levetid. Utvalget av bildematerialet er spesielt omfattende, med hovedverk lånt fra Nasjonalmuseet og Munchmuseet, sammen med bilder fra Kodes egen samling. Dette muliggjør en helhetlig visning av Munchs kunstneriske virke både tematisk og stil- og håndverksmessig.

Utstillingen legger ikke skjul på at dette er en storsatsing på Kode. Lokalet er nyoppusset for anledningen, og høyteknologisk utstyr legger til rette for audiovisuell guidance hvor en etter ønske kan fordype seg i enkeltverk. Likevel er det er ikke nødvendigvis enkeltverkene som er i fokus denne gangen.

I en utstilling der innholdet innebærer slike monolittiske Munch-motiver som «Madonna», «Vampyr» og «Pubertet», er det kanskje ekstra viktig å tenke utenfor boksen for å tilføre noe nytt. Spesielt også fordi så mange av hovedverkene ved denne sjeldne anledningen lånes ut fra sine respektive hjem.

Utstillingen lykkes i å tilføre noe nytt, gjennom et fokus på helhetlig formidling foran en kronologisk oppdelt gjenfortelling. Utstillingen har åtte overskrifter, som først og fremst forteller noe om de mest sentrale motivene og temaene, og som underbygges med å følge tendensene i Munch helt ut.

De buede utstillingsveggene, som slanger seg gjennom rommet, bidrar til at de ulike overskriftene og temaene glir inn i hverandre, skriver Subjekts anmelder. (Foto: Dag Fosse/Kode.)

Et eksperimentelt utstillingsrom

Kode legger bak seg den hvite kube-estetikken idet de åpner dørene til et mer eksperimentelt utstillingsrom. Ved første øyekast fremstår museets indre som en myk labyrint med buer skjærende gjennom den betongtunge hovedkonstruksjonen. Det hele er dekket med farger lette å like, og som virker å være hentet fra Munchs ekspressive formspråk.

Scenografien står som noe av det mest påfallende ved den helhetlige opplevelsen. Dette blir et viktig grep for å gi kjente verk en plass i en større fortelling.

Samspillet mellom utstilling og arkitektur er interessant, nettopp fordi at rommene kan bidra til å se de mer allment kjente verkene med et nytt blikk. De buede utstillingsveggene, som slanger seg gjennom rommet, bidrar til at de ulike overskriftene og temaene glir inn i hverandre. Dette tillater i større grad å se bildene i kombinasjon med flere mulige tematiske og estetiske uttrykk. Fokuset ligger dermed ikke på enkeltverkene som enestående momenter, men som kausale sammenhenger av ulike temaer og motiver gjennom Munchs karriere.

«Vampyr» fra 1893/1894 av Edvard Munch. (Foto: Kode.)

Nylesning av Munch

Samtidig opplever vi at utstillingen tillater at hovedverkene får nye betydninger. Forutinntatte tolkninger av enkeltverk oppløses ved at de settes i kombinasjon med et overordnet tema. I tillegg gjør de arkitektoniske grepene at temaene får bryte opp, ettersom at den helhetlige tolkningen endrer seg i det du beveger deg i rommet.

Blant annet kan vi i større grad forholde oss til verket «Vampyr» med en ny holdning, når det står i kombinasjon med bilder som handler om mellommenneskelige relasjoner, noe som også blir interessant når vi får høre at originaltittelen til verket var «Kjærlighet og smerte».

Nylesninger av Munchs hovedverker virker sunt for å la dem vedvare som noe interessant å studere. Samtidig er det forfriskende å oppleve Munch på en litt annen og mer leken måte, som videre gjenspeiles i «Det eksperimentelle selvet. Edvard Munchs fotografier».

Edvard Munch à la Marat ved badekaret på Dr. Jacobsons klinikk. (Foto: Edvard Munch.)

Munch som hobbyfotograf

I Kodes andre Munch-utstilling blir vi kjent med hobbyfotografen Munch. Her fremstår han i en nokså sjarmerende, men utforskende fotodokumentarisk stil. Spesielt fengslende er de bildene som er tatt av han selv, som i dag kan tolkes som selfie-pionervirksomhet. Her blir vi med andre ord kjent med Munch med en sans for humor, der han på en gøyal måte tar det samme bildet av seg selv flere ganger, med hatt på det ene og så et uten hatt på den neste.

Fotograferingen kan virke nok så amatørmessig. Likevel viser den også til en utforskning som henviser til de samme strategiene han tar i bruk i maleriene og grafikken. Vi ser fototekniske fadeser i form av dobbelteksponering, snedige kameravinkler og forvrengninger som virker intensjonelle mer enn tilfeldige. Det hele uttrykker noe ekspressivt og til tider flyktig. Kameraet blir som en måte å utforske tilværelsen, kanskje på leting etter motiver og uttrykk som ikke helt usannsynlig danner grunnlaget for videre arbeider.

Dette gir et interessant innskudd i nylesningen av Munch, idet vi tilsynelatende får et innblikk bak kulissene. Likevel er det ikke sikkert at fotografiene var en viktig del av hans kunstneriske utforskning, men heller noe som burde forstås avsides fra kunsten.

Fotografiene ble aldri stilt ut av Munch selv, og man kan stille spørsmål til den etiske forvaltningen av det som virker litt som en privat fotodagbok, med offentliggjøringer av relativt intime portretter av han selv. Selv om det ikke er første gangen bildene ser dagens lys i moderne tid, er det likevel interessant å legge merke til at det finnes en interessekonflikt hva gjelder Munch-produktet.

Utvalget av bildematerialet er omfattende, med hovedverk lånt fra Nasjonalmuseet og Munchmuseet, sammen med bilder fra Kodes egen samling. (Foto: Dag Fosse/Kode.)

Merkevaren Munch

Kanskje er det relevant å stille spørsmål til hvordan Munch fremstår som en slags utømmelig merkevare en kan forsyne seg fritt av. Ønsker vi å bevare verdien av Edvard Munch som et kulturhistorisk unikum, må det gjøres på en måte som er hensiktsmessig og interessant. Hva er det vi så ønsker å formidle dersom vi endevender kunstnerens tilsynelatende private eiendeler. Er det for de kunstneriske kvalitetene eller er det et slibrig grep for å tjene penger på kunstneren som en merkevare?

Med det sagt, evner Kode riktignok å behandle kunstverkene på en interessant måte, som gir rom for enda uformulerte tolkninger. Dette på tross av et utgangspunkt som i stor grad må forholde seg til et spørsmål om publikumsinteresse og økonomisk gevinst. Utstillingen «I oss er verdener» er en gjennomgang av Munchs storheter på en velartikulert måte, og sammen med hans fotografiske virke i «Det eksperimentelle selvet. Edvard Munchs fotografier», kan vi føle at vi har kommet oss enda nærmere mysteriet Edvard Munch, enn før.