«Alt det vi eier» er den aller siste utstillingen i Munchmuseet på Tøyen. (Foto: Ove Kvavik.)
Avskjedsutstilling uten sluttdato

Ikke akkurat en pang-avslutning

På tross av interessante arkitektoniske grep, er Munchmuseets siste utstilling på Tøyen egentlig litt kjedelig.
Saken er Munchmuseet har åpnet sin aller siste utstilling i de gamle lokalene på Tøyen. Utstillingen har ikke satt en sluttdato.

21. mai i år dekket Subjekt utstillingen «Exit!», som var den siste, store utstillingen på Munchmuseet på Tøyen før flyttingen til Bjørvika. Det kan derfor virke forvirrende at Munchmuseet nå har åpnet enda en avskjedsutstilling, denne gangen med tittelen «Alt det vi eier».

Munchmuseet på Tøyen har en lang og begivenhetsrik historie, så kanskje er det på sin plass at museet påkoster seg to avskjeder, tross alt. Men dermed er det likefullt synd at den aller siste utstillingen ikke innfrir forventningene.

Der «Exit!» slo til med herlig selvironi og interessante innganger til Edvard Munchs arbeider, er «Alt det vi eier» heller uengasjerende og usammenhengende. Men ikke bare det.

I utstillingen «Alt det vi eier» har Munchmuseet beholdt noe av det arkitektoniske fra utstillingen «Exit!». Her vises det hvordan museets vegger så ut originalt. (Foto: Ove Kvavik.)

Klassisk utforming

«Exit!» var den siste store utstillingen på Tøyen, men «Alt det vi eier» blir den siste og lengste — fra 28. september 2019 til våren 2020 (denne gangen er sluttdato ikke satt). Nå er Munch sine mest kjente malerier stilt ut i et eget rom, denne gangen i mer klassisk museumsstil, altså uten humoristisk vri eller spesiell link til samtiden. Hovedforskjellen med denne utstillingen er uansett fokuset på museets samlinger. Felles for samlingene er at de alle i sin tid ble gitt i gave til byen vår – først av Amaldus Nielsen (1932), så Rolf E. Stenersen (1936), Edvard Munch (1944) og Ludvig O. Ravensberg (1972). I dag er det Munchmuseet som forvalter disse, og i denne utstillingen vises både verk som aldri før har blitt vist og verk vi nesten kan si vi kjenner altfor godt. 

De mest kjente maleriene fra Munchs samling får sitt eget rom i utstillingen. Her finner vi ikoniske «Stjernenatt» (1922-24), «Madonna» (1894), «Vampyr» (1893) og selvfølgelig «Skrik» (1910). Sistnevnte har fått sitt eget avgrensede område bak en vegg, der besøkende kan sette seg på en benk og betrakte den norske merkevaren i dempet belysning. Noen av verkene er hengt opp på replikaer av museets opprinnelige vegger, som panelveggen eller Biri-tapeten – et litt nostalgisk gjensyn med byggets fortid. På bakken kan man følge en løype med spørsmål som er ment for at barna kan hjelpe de voksne gjennom utstillingen. Koselig, synes vi!

«Skrik» har fått sitt eget avgrensede område, hvor publikum kan betrakte det kjente verket i dempet belysning. (Foto: Ove Kvavik.)

To forskjellige utstillinger

Den nye utstillingen skal overlappe med åpningen av det nye museumsbygget i Bjørvika i 2020, som skal ha 10 ganger så mye plass. I løpet av vinteren og våren skal noen av de mest kjente verkene flyttes til de nye lokalene – en prosess som Munchmuseet ønsker å synliggjøre for publikummere. Bakerst i lokalet på Tøyen finner vi en «gjenbruksvegg» med kikkehull der man kan se konservatorene jobbe med flytteprosessen under utstillingsperioden. Denne ble bygget av Vilhelm Christensen, samme utstillingsarkitekt som jobbet på Exit!»

Til tross for grep i arkitekturen og formidlingen som følger hele utstillingen, oppleves «Alt det vi eier» som to forskjellige utstillinger, med Munch i ett rom og en blanding i de andre. Kanskje er det sånn det måtte bli. Siden vi endelig får se Munchs berømte mesterverk samlet i ett og samme rom, blir Munch-rommet en crowdpleaser, men dessverre også litt kjedelig. Det er helt tydelig at Munchmuseet føler et samfunnsansvar for Oslo som kulturby, men her oppleves dette mer som en tvangstrøye — litt som om man tenkte «vi kan jo ikke ikke vise disse bildene». Man kan lure på om dette vil endre seg, da noen av maleriene etter hvert skal flyttes til det nye museet – hva skal tomrommene på Tøyen erstattes med da?

I et monter finner vi en rekke naivistiske landskapsmalerier av den selvlærte kunstneren Jakob Berner Jakobsen. (Foto: Ove Kvavik.)

Utstillingens høydepunkt

I første omgang er det den andre halvdelen av utstillingen som skiller seg ut. Det er første gang at verk fra alle de fire samlingene flettes sammen i én utstilling. For å vise frem bredden har kuratorene valgt å holde seg til landskapsmalerier. Disse er hengt opp i en tett, horisontal linje som strekker seg gjennom utstillingsrom nummer to. Verkene er arrangert kronologisk fra en tidlig studie av Amandus Nielsen fra 1858 som viser en båt i havn i Mandal, til det abstrakte maleriet «Skogbunn» av Jakob Weidemann fra 1961.

Likevel ser vi at de ulike maleriske stilene i utstillingen ikke følger en lineær progresjon, men at de hopper frem og tilbake. Abstrakte og figurative uttrykk i alle stiler er blandet hulter til bulter i en uforpliktende tidslinje. På denne måten settes ukjente og kjente bilder i spill på en forfriskende måte. Det handler ikke like mye om hvert enkelt verk eller samlingene separat. I stedet blir samlingene utgangspunktet for en lek mellom forskjellige kunstnerskap over en periode på 103 år.

I midten av rommet er det et monter med naivistiske landskapsmalerier som vises liggende. Vi får vite at det er en «virkelig perle i norsk kunsthistorie» fra Stenersensamlingen, av den selvlærte kunstneren Jakob Berner Jakobsen. Naivismen forstås av noen som en form for såkalt lavkultur fordi den gjerne tar avstand fra det vi anser som teknisk perfekt, til fordel for det umiddelbare. Med et sånt kunstnerskap i sentrum understrekes lekenheten som vi ser ellers i utstillingen, og skaper en noe etterlengtet helhetsfølelse.