Ny LP fra Lindstrøm

Filosofisk og hellig utgivelse som viser at klubbmusikk er til for mer enn svette kjellere

Lindstrøm er tilbake i ny drakt, men uten å forlate den kosmiske affæren helt. Nå med en langt mer sofistikert jazztilnærming til de analoge, elektroniske instrumentene, skriver Subjekts anmelder.
Lindstrøm er en keyboardist som skaper ideer mens han tar opp låter, en egenskap man finner hos de dyktigste jazzpianistene. Det er denne evnen som setter stemningen for resten «On a Clear Day I Can See You Forever»: Rent og kjært talent, skriver Subjekts anmelder. (Foto: Lin Stensrud.)
Saken er Lindstrøm er ute med ny EP, til stor begeistring hos Subjekts anmelder. «On a Clear Day I Can See You Forever» er gitt ut på Smalltown Supersound.

Det var kanskje bare et spørsmål om tid.

Den norske elektronika-bautaen Lindstrøm er aktuell med ny LP. En fullverdig 12-tommer, for å snakke Lindstrøms prefererte musikkspråk, men den består «bare» av fire låter. Fire lange låter, riktignok, som gjør utgivelsen til en fullverdig vinylplate i lengde.

Denne gangen er Lindstrøm nemlig så analog som det får blitt. Utgivelsen kommer riktignok på alle digitale plattformer, men etter 15 år med softwares og datainstrumenter, er Lindstrøm ute med en utgivelse som utelukkende er laget med analoge instrumenter: Et tredvetalls synthesizere og trommemaskiner som utgjør «On a Clear Day I Can See You Forever», som slippes 11. oktober.

Lindstrøm, som er andregenerasjons «Norwegian space disco»-produsent, men likefullt en bauta innenfor norsk elektronisk musikk, har ikke lagt fra seg den utenomjordiske vibben. «On a Clear Day I Can See You Forever» (2019) er en kosmisk affære av ypperste klasse, i kjent norsk stil.

Lindstrøm-LP-en «On a Clear Day I Can See You Forever er …, skriver Subjekts anmelder. (Foto/omslag: Kim Hiorthøy.)

En lytteopplevelse uten like

Etter et par live-konserter som kommisjon for Henie Onstad kunstsenter i fjor sommer, på deres tungtveiende konsertscene i anledning kunstsenterets 50-årsjubileum, følte artisten at han hadde konstruert en kladd han kunne bygge denne LP-en på. Et år senere er «On A Clear Day I Can See You Forever» født.

Publikum har Lindstrøm å takke for det. Vår anmelder kalte konsertene han leverte på kunstsenteret for «et kunststykke», og ble trippelutsolgt.

Inspirert av klassisk musikk, er hans fire rundt ti minutter lange lydspor ikke tiltenkt dansegulvet, men et sonisk landskap skapt for konserthaller og en lytteopplevelse uten like. Det er ikke fullt ut space-disco, heller ei skrangle-elektronika, men kanskje heller lyden av undergrunnens freidighet som møter klassiske komponister og ærverdige visjonærer i et stratosferiskt skjæringspunkt.

Det første sporet, «On A Clear Day I Can See you Forever«, er raskere enn det universet Lindstrøm normalt vanker i, og ligger på omtrent 150 BPM (beats per minute). Til sammenligning slår jkertet mellom 60 og 100 ganger i minuttet.

Dette er introduksjonen til reisen han bygger opp, med en lavmælt kick-tromme, synthlinjer og en haug med dub, ekko og delay – elektroniske effekter som er mulige å få til på analoge instrumenter med en god teft for å skru. Han har nok lært seg å kjenne Roland-synthenes eminente «space echo»-effekt.

Lindstrøm er i egen klasse når det gjelder ren og skjær keyboard-spilling. Han er en pianist som kreerer ideer mens han tar opp låter, en egenskap man finner hos de dyktigste jazzpianistene. Det er denne evnen som setter stemningen for resten av platen; rent og kjært talent.

Sofistikerte jazzelementer

Sømløst til «Really Deep Snow», LP-ens andre spor. Gjennom låten er det en forvrengt snare og rim shot som i 4/4-rytme tvinner seg rundt hverandre og lager en lydillusjon av noe evigvarende.

«Really Deep Snow» beskrives best som en slags Lindstrøm i glissando [musikalsk uttrykk for en jevn, glidende bevegelse fra en note til en annen, red. anm.] som blir kombinert med en sterk synth-arp [arpeggio, akkord der de enkelte tonene ikke slås an samtidig, men i hurtig rekkefølge, red. anm.], som stiger i en klassisk Shepard Risset-tonevalg [et stilistisk valg Hans Zimmer bruker i omtrent hver eneste film han komponerer, red. anm.].

Hovedelementet er et til tider atonalt, faktisk ganske Thelonious Monk-lignende, klassisk piano, som følger en enkel, akkordprogresjon i moll-dur. Dette akkompagneres av triangel og flere fløyter som stiller fundamentet for stemningsbildet.

Den velkjente, lojale hi-hatten som kjennetegner den elektroniske klubbmusikken ligger på hvert slag og gir sporet sitt preg av space-discoen Lindstrøm er mest kjent før. Til tider er det en durende lav synth-bass og glidende, forvrengte syremelodier som skytes inn.

Lindstrøms genialitet kommer i form av en rim-shot i son clave [rytme-mønsteret som kjennetegner salsa], attraktivt uten like. Ved å bygge opp en låt minimalistisk, men med mønstre som fødes, utvikler seg, dør og får en ny form underveis, så holder Lindstrøm lytteren interessert, tross den lange spilletiden på et ganske så monotont plan.

Filosofisk og hellig

Neste låt er en elektronika gigant i form av «Swing Low Sweet LFO». Her refereres det sterkt til de japanske komponistene Sakamoto, Tomita, og spesielt sistemanns tolkning av Debussys mesterverk «Clair de Lune». Disse referansene er tydelig, i både lydlandskapet og akkord-progresjonene.

Lindstrøm kjører to melodilinjer samtidig, den ene en undervanns-arpeggio som dukker hodet opp av overflaten gjennom sin groove, og den andre, etter vår mening, den beste bruken av en LFO (lavfrekventert oscillator, analogt instrument som lager svinginger i toner) vi noensinne har hørt.

Det er manipulert så mykt og naturlig at en skulle tro det var programmert på en datamaskin. Tidvise vræl fra verdensrommets dyp minner om at romskipet har tatt av, passert troposfæren og stratosfæren, og er nå med stjerneskuddene i mesosfæren. Da kan en tenkte seg hvor filosofisk og hellig låten blir, når han i de siste minuttene toner det ned med et organ, tillagt en lett vibrato og fjærlett ekko. For de spissede ørene kan en også høre små plukk på gitarstrenger, som pakker opp komposisjonen.

Dette er mer klassisk Lindstrøm. Rett på sak, med en vispet snare, to rim-shots i rytmisk groove som basis, og en klassisk synth, med en bass underlagt en oktav som synkronisert følger melodien til nevnte synth, og et organ som akkompagnerer i asymmetrisk harmoni. Her leker han seg med et par innskudd, men relativt lignende det første sporet med mer rytmisk perkusjon. Dette er den vriende landingen etter den psykedeliske reisen han har illustrert.

Langsomt og monotont

Er man ikke en tilhenger av Lindstrøm sin nye tilnærming og heller fokuserer på hans slagere for dansegulvet, er «On a Clear Day I Can See You Forever» et langtrukkent, monotont, og til tider atonalt album.

På den andre siden, er det et romantisk, minimalistisk, harmonisk fremoverlent og astralsk mesterverk som viser at klassisk elektronika kan være til for konserthaller, gallerier og lydinstallasjoner, så vel som en mørk kjeller og svette kropper.

Så velutdannet som han er, en pianist, sanger, gitarspiller, et cetera, så sier han selv at albumet handler om å utdanne seg på nytt, og å holde nysjerrigheten oppe. Gjennom dette kan det menes at har gått fra å være en veltalende evangelist, til profeten selv om skyver fremtidige lydbilder til nåtiden med Gaia og Uranos lidenskap, og universets velsignelse.