Performancekunstner Tonje Gjevjon er kjent for flere kontroversielle utspill mot norske transaktivister. I går publiserte vi et innlegg signert Tonje Gjevjon i Subjekt. (Foto: Privat.)
Store feilslutninger

Tonje Gjevjon kommer med de groveste anklager, men belegger dem ikke

Det er god skikk å ta utgangspunkt i hva meningsmotstandere faktisk har sagt, skriver Anna Kvam.

I artikkelen «Jaquesson og det skeive patriarkatet», forsøker Tonje Gjevjon å skrive debatten rundt nominasjonen til Jenteprisen 2019 inn i en større fortelling om «transaktivitenes agenda». Dette fører henne ut i argumentasjonsrekker som i noen tilfeller er heller tvilsomme, og andre ganger ender i svært grove anklager uten belegg. Som feminist kan jeg ikke la det stå uimotsagt.

Når Tonje Gjevjon skal informere oss om hva som «ligger bak» kritikken Kari Jaquesson utsettes for, hadde det vært prisverdig om hun opplyste oss om hva kritikerne faktisk har uttalt, når hun vil drøfte hva slags motiver som lurer i kulissene. Men Gjevjon kjører en omvendt tilnærming: Hun begynner med fortellingen om det hun kaller «det skeive patriarkatet», og påstår at det er tendensene i denne såkalte bevegelsen som er utgangspunktet for (all?) kritikken mot Jaquesson.

Gjevjon navngir imidlertid aldri hvilke kritikere av Jaquesson hun sikter til, knytter ikke kritikken til spesifikke debatter, annet enn den om Jenteprisen helt innledningsvis, og bruker ikke begrepet «det skeive patriarkatet» om enkeltpersoner. Det er visst organisasjonene Skeiv ungdom og Fri som representerer denne ideologien. Summen av denne ulne måten å adressere sine motstandere på, blir som jeg skal vise, ett av flere store problemer i teksten.

At «regnbuekulturen» rosamaler seksuelle overgrep er en anklage såpass alvorlig at den må begrunnes. Det gjør Gjevjon ikke, skriver Anna Kvam. (Foto: C. F. Wesenberg.)

Alvorlige anklager uten begrunnelser

Kritikken Jaquesson utsettes for har, ifølge Gjevjon, sin årsak i Jaquessons angrep på alle de ønskene som «det skeive patriarkatet» visstnok har for samfunnet. Disse ønskene er, i følge Gjevjon, alt fra utbredte ideer og problemstillinger som politikere og folk fra ulike samfunnslag engasjerer seg i, til slikt som at de (les: «det skeive patriarkatet») «vil gi de seksuelle fetisjene så mange rettigheter at det går utover andre». Eller: «fortelle de lesbiske at de må legge sine behov til side». Eller at «det skeive patriarkatet» risikerer å strekke kampen for fetisjene så langt at mindreårige risikerer å bli utsatt for overgrep.

Ja, du leste rett: Gjevjon insinuerer gjennom et helt avsnitt at det bak Fri og Skeiv ungdoms kamp for avstigmatisering av BDSM, ligger et noens «behov». Denne påstanden er ikke bare grov. Den virker også malplassert. Hvorfor i all verden skulle holdningene til spørsmålet om BDSM ha en nødvendig sammenheng med det å reagere på Jaquessons hetsende uttalelser om enkeltpersoner? Gjevjon følger opp med å påstå at kulturen som rosamaler seksuelle fetisjer, selvhat, porno, «glade» prostituerte, seksuelle overgrep, dop, mangel på omsorg og uvilje til å snakke om og ta tak i en kultur som påfører mange unge alvorlig sår, er destruktiv.

Og det leder meg over på konklusjonen om hva som er det første av flere svært kritikkverdige trekk ved Gjevjons tekst: Hun kommer med grove anklager. Og hun belegger dem ikke. At «regnbuekulturen» rosamaler seksuelle overgrep er en anklage såpass alvorlig at den må begrunnes. Det gjør Gjevjon ikke, og det er selvfølgelig fordi påstanden ikke stemmer. Hun finner ikke noe som kan understøtte at Fri og Skeiv ungdom rosamaler seksuelle overgrep. For det gjør de ikke.

Tåkete om debattmotstanderen

Gjevjon nøyer seg ikke «bare» med å tillegge Fri og Skeiv ungdom slike skikkelig gufne motiver. Denne typen standpunkt blir også indirekte ilagt alle Kari Jaquessons kritikere, fordi det er så vanskelig, gjennom hele Gjevjons tekst, å forstå hvem hun egentlig adresserer. Da blir det dessverre slik at jeg leser teksten dit hen at hvem som helst som noensinne har kritisert Kari Jaquesson, egentlig er slike som løper «det skeive patriarkatets» ærend, og dermed er en del av denne «destruktive» kulturen.

Gjevjon presiserer rett nok at hun snakker om organisasjonenes «politikk og ideologier» og ikke enkeltpersoner. «At jeg i det hele tatt må si det», skriver hun, og vi kan høre ekko av et oppgitt sukk. Men jo, hun må faktisk det, og hun må gjøre det grundigere enn det som er tilfelle i teksten. Ønsker hun seg en konstruktiv debatt må hun tydeliggjøre hvem hun faktisk debatterer mot. Teksten hun har skrevet blir, i mangel av presis omgang med meningsmotstandere, vanskelig å lese annerledes enn at det er nettopp enkeltpersoners følelser og motiver hun forklarer. Når foranledningen er at enkeltpersoner, ikke organisasjoner, har protestert mot at Kari Jaquesson skal få være nominert til Jenteprisen, blir det enda vanskeligere ikke å tolke Gjevjon dit hen at det er enkeltmennesker hun sikter til.

Skjønnmalinger av Jaquesson

Det ser likevel ikke ut til å falle Gjevjon inn å ta utgangspunkt i de begrunnelsene som enkeltpersonene i debatten rundt Jenteprisen faktisk brukte. Legg merke til at jeg nå lenker til kilde for alle mine, og kritikernes, påstander: Mia Landsem, Nancy Herz, Amina Bile og Sofia N. Srour var blant de av de nominerte som i sin begrunnelse for å trekke seg, vektla at Jaquesson gjennomgående nektet å anerkjenne kjønnsidentiteten til en annen nominert, som hun også anklaget for henne for å bedrive grooming og å «lokke til seg barn». Christine Marie Jentoft, den anklagede, vektla ikke «bare» anklagene hun selv var utsatt for, men også Jaquessons hetsende kommentarer om Greta Thunberg.

Og ja, det kan vises til konkrete sitater for å underbygge påstanden om at hun hetser klimaaktivisten. Åpne profiler i sosiale medier avslører at hun bare det siste halvåret har kalt Greta Thunberg for klimakrisens Ayatollah, gått god for påstander om at hun er en hyklersk, hvit rik jente og erklært at om Greta Thunberg hadde «sett ut som en vanlig 170 cm høy svensk 16-åring med sminke, pupper, hårextensions og vanlige klær, hadde hun ikke vært castet til rollen. Utseendet hennes og stylingen er meget avgjørende for markedsverdien og alle som påpeker det er ‘onde’.»

Ikke minst vektla personene som trakk sine nominasjoner til Jenteprisen at Kari Jaquessons fornektelse av transpersoners virkelighet er svært problematisk. Ikke bare påstår hun, i likhet med Gjevjon, at det ikke «finnes» noe slikt som å være født i feil kropp, og at du aldri kan være noe annet enn du tildeles ved fødselen. Hun anklager også transfolk for å være «homophobic» og «expecting lesbians to service dicks». Dette er svært generaliserende påstander og to eksempler som bør gi en viss pekepinn om om hva slags holdninger til transpersoner Jaquesson forfekter.

Overser nyansene

Når alt dette er sagt kan jeg for egen del tilføye at minnet om Kari Jaquessons opptreden under parolemøtet før 8. mars et par år tilbake, også er blant grunnene til at jeg syns nominasjonen av henne til en pris, som belønne personer som blant annet har gjort en ekstra innsats for å stanse diskriminering av kvinner, klinger dårlig. For de av dere som har glemt: Jaquesson ba en meningsmotstander om å «prøve å suge pikk ti ganger om dagen i et helt år». Da hun i ettertid beklaget uttalelsene ble det begrunnet med at det var en mindreårig som var mottaker for formuleringen.

Og med det sagt har vel også jeg trådd inn i rekkene til «det skeive patriarkatets» våpendragere. Det virker nemlig ikke som at Gjevjon aksepterer at det å motsi Jaquessons holdninger kan lese som noe annet enn å være del av et skjult patriarkat. Men sånn er det jo åpenbart ikke. Min kritikk springer ut av at jeg registrerer det Jaquesson faktisk sier og skriver om andre mennesker, og tar stilling til hvorvidt jeg mener hun er en verdig kandidat til Jenteprisen på bakgrunn av det. Den avgjørelsen skjer helt uavhengig av mine standpunkter til andre problemstillinger, det være seg eggdonasjon, surrogati, porno, sexkjøpsloven og ruspolitikk. Muligheten for at jeg, som kritiker av Jaquesson, faktisk kan tenkes å ha overlappende synspunkter med henne i noen av disse spørsmålene, ser ikke ut til å slå Gjevjon overhodet.

Det er et ytterst merkelig standpunkt å innta, for en som påberoper seg å tale kvinner sak, å skrive selvstendige enkeltkvinners standpunkter, inn i en fortelling om skjulte strukturer og patriarkale krefter.