Plan Norge nominerte Kari Jaquesson til Jenteprisen 2019. Senere trakk de nominasjonen av hensyn til andre nominerte som ville trekke seg dersom Kari Jaquesson også var nominert. Igjen viser det politisk korrekte Norge seg på sitt svakeste, skriver Tonje Gjevjon. (Foto: Privat.)
Nominert og diskvalifisert

Jaquesson og det skeive patriarkatet. En lang historie

Vi er mange som sammen med Kari Jaquesson vil ha et annet samfunn enn det som det skeive patriarkatet er i ferd med å få gjennomslag for, skriver Tonje Gjevjon.
Saken er Kari Jaquesson ble først nominert, men senere diskvalifisert til å motta Jenteprisen 2019, arrangert av Plan Norge.

Kari Jaquesson var nylig nominert til Plan Norges heder og ære, Jenteprisen, men etter press fra identitetsfolket, besluttet arrangørene å trekke nominasjonen. Plan Norge tenkte på seg selv, og ikke minst følte de på å vise at de står på «rett» side. For dersom Plan Norge ikke kom til å trekke nominasjonen, så ville flere samfunnsdebattanter, som også var nominert, trekke sine egne nominasjoner i protest.

I pressemeldingen på Twitter sto følgende: «Vi er ekstra oppmerksom på marginaliserte grupper. Basert på ferske uttalelser vi mener er grov hets, trekkes Kari Jaquessons nominasjon til Jenteprisen.»

Sånn går nå dagene. En moraliserende gruppe på Twitter får stor påvirkning, og som ellers er det sterke følelser som settes i gang når Jaquesson trykker på knappene. Igjen viser samfunnet seg fra sin svakeste side: Det er bare plass til det politisk korrekte.

Dette har vi nesten bare blitt vant til, og den demokratiske kampen får noen andre ta, akkurat i dag. Men hvorfor akkurat Kari Jaquesson oppfattes kontroversiell, vil jeg gjerne gå dypere inn på.

Transaktivister og skeive organisasjoner er nemlig de som reagerer sterkest når Jaquesson snakker om jenters og kvinners rettigheter – det likestillingsarbeidet som både nominerte og diskvalifiserte henne fra Jenteprisen 2019. For å forklare hvilke følelser Jaquesson vekker, trengs en god dose bakgrunnshistorie om kvinners rettigheter, lesbiske i homokampen og det skeive patriarkatet. Temaer som er vanskelige å snakke om, uten å bli avbrutt.

Stakkarslige fetisjer

Som deltager på festivaler for lesbiske og homofile i Storbritannia, Frankrike, Tyskland, Spania, Norge, Japan og en rekke andre land, vet jeg at det er gode grunner for mangelen på kvinner (og et overveldende flertall menn) involvert i den skeive kulturen.

Fra 2000-tallet utviklet Landsforeningen for lesbiske og homofile (LLH) seg til å bli uttalt anti-heteronormativ og anti-homonormativ.

«Det er kanskje på tide at LLH løsriver seg fra den heteronormative bermen, og frigjør seg fra de gamle tankene om kjønnskvotering, båssetting og homokamp», skrev to av Skeiv ungdoms landsmøtedelegater i et innlegg i homobladet Blikk i 2006.

Skeiv ungdom mente nemlig at homo-/hetero-språkbruk hindret folk i å se det seksuelle mangfoldet, og ville bort fra kategoribruken og tokjønnsinndelingen som i deres øyne «kun opprettholder homofobi og heteronormativitet». Forslag til ny Skeiv ungdom-plattform i 2006 handlet derfor om destabilisering av heterokjønnsforestillingene, løsning av kroppstilknytninger og å bryte opp seksualitetskategoriene.

I 2016 endret LLH (Landsforeningen for lesbiske og homofile) navn til Fri – Foreningen for kjønn og seksualitetsmangfold, og nå var det Skeiv ungdom sin politiske plattform som gjaldt. «Ved å undergrave heteronormativitet og bryte ned seksualitetskategoriene, skal et samfunn hvor man ikke tar utgangspunkt i kjønn, legning, identitet eller noe annet man ikke velger, oppstå.»

Viktig i dette samfunnet virker å være å jobbe for alle de som bryter med normer for kjønn og seksualitet, altså, men videre også å sørge for at seksuelle fetisjer inngår som seksuelle minoriteter, og å legitimere og legalisere enkeltindividets rett til å kjøpe sex, samt legalisere surrogati.

Det er gjerne disse tingene Kari Jaquesson kritiserer.

Det skeive patriarkatet

Jeg har i denne artikkelen valgt å betegne Fri, Skeiv ungdom og Pride som «det skeive patriarkatet». Begrunnelsen for det, er at jeg mener organisasjoner for seksuelle minoriteter som praktiserer en ideologi, politikk og kultur som undertrykker unge menn, kvinner og barn, kan ses på som et patriarkat.

Skillet mellom organisasjoner som Fri, Skeiv ungdom og homoseksuelle individer er viktig. Jeg støtter like rettigheter for alle mennesker. Det betyr at grensene går der hvor noen får utnytte andre, spesielt kvinner eller barn. Det skeive patriarkatet gir de seksuelle fetisjene så mange rettigheter at det til slutt vil gå utover andre.

Og det er de skeive organisasjonene sin politikk jeg kritiserer, ikke enkeltpersoner. Det er de som sitter med makt, og de som forvalter en patriarkalsk politikk jeg snakker om.

At jeg i det hele tatt må si det.

«Transfobi», «hatprat» og «hets»

For å holde alle lesere med her nå:

Lesbiske er kvinner, homofile menn er menn. Det vi har til felles, og som har samlet oss, er at vi er homoseksuelle mennesker. Skeiv er en norsk oversettelse av det engelske queer. Som identitetsbetegnelse blir skeiv brukt av mennesker som ikke finner seg til rette med betegnelser som heterofil, lesbiskhomofil eller bifil. Folk som definerer seg som skeive mener gjerne at det er feilaktig og undertrykkende å dele mennesker inn i det de kaller lukkede båser basert på seksuell legning. Der kommer alle de nye bokstavene i LGBTQA+ fra.

I de skeive organisasjonene – ikke minst også blant mange transaktivister – regnes det nå som transfobisk å være lesbisk hvis man med «lesbisk» mener «biologisk kvinne som tiltrekkes seksuelt av andre biologiske kvinner». Det regnes som hatprat. Biologiske menn som identifiserer seg som lesbiske kvinner, er og skal nemlig anerkjennes som lesbiske kvinner av lesber i alle aldre. Hva gjør det med de unge lesbiske sin forståelse av egen kropp og seksuelle legning? Hvor lett er det å avgrense, når det ikke finnes noen grenser?

Dette er etiske spørsmål som flere og flere stiller, deriblant Kari Jaquesson.

En sann kvinnesaksforkjemper

Jaquesson gir uttrykk for at menn er hankjønn og kvinner er hunkjønn. Selv foreningen Fri bruker begreper som «mann til kvinne» og «kvinne til mann», vel vitende om at det befester tokjønnsnormen. Alle de nye kjønnene vi identifiserer oss som, er nemlig vanskelige å implementere i den virkelige verden. Og uten noen forklaring, bruker de begreper som «menn som har sex med menn», hva nå enn det skal bety og innebære i den ideologiske kampsaken Fri fører i sitt kjønnsnøytrale samfunn, annet enn en patriarkalsk prioriteringsnøkkel, vites sannelig ikke.

Lesbiske tok seg av, og kjempet for, homofile menn i aids-æraen.

I Norge, som i mange andre land, har det vært kvinner som har kjempet, jobbet og stått opp mot stigmaet knyttet til mannlig homoseksualitet som var forbudt frem til 1972. Mange lesbiske som var del av kvinnebevegelsen og den lesbiske bevegelsen i 1970- og 1980-årene tok ansvar og kjempet for homofile menn når andre ikke ville være i nærheten av, berøre eller støtte dem. De ga omsorg, bidro til innsamling av penger og til å avstigmatisere hiv og aids.

En lignende solidaritet, støtte eller avstigmatisering av lesbiske har ikke funnet sted. Solidariteten har stort sett gått én vei, og lesbiske innenfor Fri blir kun akseptert så lenge de støtter det skeive patriarkatets behov for økt tilgang til andres kropper.

Derfor må vi fortsette å kunne kritisere massive organisasjoner som Fri, og ikke utelukkende tenke på deres sak som marginalisertes rett til å leve med tak over hodet.

Undertrykking utbredt blant homofile menn

Ifølge en undersøkelse har 62 prosent av britiske homofile menn blitt berørt eller antastet uten samtykke på barer for homofile. 30 prosent av respondentene i undersøkelsen avslørte at de er overlevende etter seksuelle overgrep, seksuelt misbruk eller voldtekt. I den britiske artikkelen «Consent: The unspoken problem on the chem-sex scene», beskrives seksuelle overgrep mellom menn i det skeive miljøet som et veldig reelt problem.

Å åpne opp og gjøre det trygt å snakke om denne kulturen kan forbedre livene til mange unge homofile menn. Det handler i bunn og grunn om å utvikle en kultur der man tar vare på hverandre. Helseutvalget og de skeive organisasjonene er klar over kulturen, men det forties. Det går spesielt utover unge, sårbare gutter.

Hvorfor ble det ikke #metoo i de skeive organisasjonene?

Sadister og masochister er de nye undertrykte

Det er «forståelige grunner» til at det skeive patriarkatet hisser seg opp og kaster seg over Jaquesson, Kvinnegruppa Ottar og andre organisasjoner som har fokus på jenter og kvinner. Alle som har mye kunnskap om og som kan formidle hva porno, seksualisert vold, prostitusjon, surrogati og nedbryting av kroppslige grenser kan medføre av konsekvenser, kan være en trussel for de som ønsker økt tilgang til nettopp andres kropper – og dessuten skjønnmale risikofylte seksuelle praksiser og fetisjer.

Vi vet at seksuelle overgrep er utbredt også i den skeive kulturen. Derfor er det betenkelig at det er BDSM, som under dekke av å være en «undertrykt seksuell minoritet», seiler opp som det nye satsingsområdet til de skeive organisasjonene. Skeiv ungdom mener BDSM og fetisjisme har en naturlig plass i Skeiv ungdoms kamp mot begrensende normer, og har et eget politisk utvalg kalt Ung BDSM, «for deg som er nysgjerrig på BDSM og fetisjisme, eller som allerede vet at du liker det.»

Vi er mange som sammen med Jaquesson vil ha et annet samfunn enn det som det skeive patriarkatet er i ferd med å få gjennomslag for. Det vil nok bli flere, de har bare ikke fått med seg at de skeive organisasjonene har endret politisk plattform.

Et samfunn der alle åpent kan leve ut sin seksuelle orientering

Fri og Skeiv ungdom har rundt 20 ansatte heltid og deltid, og mangfoldige millioner i tilskudd. De har stor innflytelse og politisk makt. Med så mye offentlig støtte, burde det være av offentlige interesse å få vite mer om hvordan midlene brukes. Kvinnefronten og Kvinnegruppa Ottar har til sammenlikning cirka én ansatt og får smuler i tilskudd. Likevel klarer de å videreformidle den kunnskapen som handler om kvinners historie.

En av årsakene til at Jaquesson er under regelmessig angrep er at hun, sammen med mange kvinnesaksforkjempere og organisasjoner som Kvinnefronten og Kvinnegruppa Ottar, er siste skanse mot porno- og prostitusjonsindustrien. I artikkelen «Nytale om feminisme», skriver leder for kvinnegruppa Ottar, Ane Stø, følgende:

«På vegne av et lite mindretall personer (i hovedsak menn) som selger sex, og halliker og andre tilretteleggere som finner det bekvemt å omtale seg som sexarbeidere, ønsker Fri å usynliggjøre millioner av kvinner og barn i verden som er ofre for den kyniske prostitusjonsindustrien.»

Med transaktivismen på banen, kan de skeive organisasjonene nok en gang fortelle lesbiske at vi må legge våre behov til side. For ifølge det skeive patriarkatet har menn som identifiserer seg som kvinner lidd mer enn kvinner som er så privilegert å være født med kvinnelige reproduktive organer.

Jaquessons kritikk er viktig

At Jaquesson utfordrer Fri og Skeiv ungdom sitt arbeid for å normalisere porno, prostitusjon, BDSM og undertrykkelse av lesbiske er viktig. For hvorfor skal barn og unge lære at BDSM er en seksuell minoritet? Hvem sitt behov er det? Når er man gammel nok til å kunne gi samtykke til BDSM? Hva med de unge som er blitt misbrukt av eldre kjærester som fortalte dem at BDSM var helt normalt? Hadde de samtykkekompetanse? Visste de hva de ble utsatt for?

Dette er igjen etiske spørsmål som må være OK å stille.

Regnbuekulturen, med sin rosamaling av seksuelle fetisjer, selvhat, porno, «glade» prostituerte, seksuelle overgrep, dop, mangel på omsorg og uvilje til å snakke om og ta tak i en kultur som påfører mange unge alvorlig sår, er destruktiv. Barn og unge trenger å lære å sette grenser, og vi som samfunn bør setter grenser for det skeive patriarkatets behov for økt tilgang til andres kropper.

Plan Norge og mange andre velmenende folk mangler kunnskap om hva Fri og Skeiv ungdom faktisk står for. Jaquesson er målskive fordi hun formulerer og synliggjør det som er Fri og Skeiv ungdoms ideologi og politikk. Det bør true grunnlaget for den økonomiske støtten til Fri, når Jaquesson påpeker at de verken representerer kvinner eller barn, slik begrepene «kvinner» og «barn» blir forstått i dag.

Jaquesson og det skeive patriarkatet har altså mye å snakke om. At hun ble diska fra å motta en pris, av hensyn til mobben, må sies å være et nederlag.