I går publiserte Subjekt et leserinnlegg av Vicente Mollestad, som savnet et kritisk blikk på utenlandsadopsjon. Journalist og utenlandsadoptert Maren Nan Myrseth mener Mollestad samtidig tegner et ukonstruktivt bilde av temaet. (Illustrasjon: Joanna Neborsky.)
Debatt

Å demonisere utenlandsadopsjon og adoptivforeldre er ikke løsningen

Utenlandsadopsjon er ikke så svart-hvitt som Vicente Mollestad skal ha det til. Ganske ofte er adopsjon faktisk det klart beste alternativet, skriver Maren Nan Myrseth.
Saken er Vicente Mollestads innlegg om utenlandsadopsjon har vekket debatt.

I går publiserte Subjekt et debattinnlegg av Vicente Mollestad som jeg gjerne vil svare på da jeg fant det på mange måter provoserende og lite representativt for mange adoptivbarn.

Jeg har forståelse for og kan kjenne meg igjen i frustrasjonen som Mollestad formidler i sitt innlegg. Jeg har lenge ventet på, og venter for så vidt fortsatt på, at utenlandsadopsjon skal snakkes mer om, samt å se noen som ligner på meg i mediene. Jeg har på mange måter slitt med både tilhørighet og identitet, og hatt ubehagelige møter med rasisme, som mange utenlandsadopterte har. Tro meg, frustrasjonen er minst like stor på min front.

Som et adoptivbarn er jeg enig i at kompleksiteten rundt utenlandsadopsjon som et strukturelt konsept bør anerkjennes mer. Det snakkes for lite om, og det er dessverre mange adoptivbarn som burde ha bedre tilrettelegging og bedre oppfølgning. Det å bli plassert i helt nye omgivelser som barn, er åpenbart en stor påkjenning, som uunngåelig vil ha en eller annen varende effekt.

Spesielt for barn som adopteres i senere alder. Disse problemene kan være alt fra seperasjonsangt, PTSD, idenitets- og tilhørighetsforvirring, med mer.

Til den grad er jeg enig med Mollestad. Adoptivbarn blir ikke tilbudt god nok oppfølging i dag for å kunne håndtere de nye omgivelsene sine på best mulige måte, og det er et strukturelt problem.

Provoserende forsøk på å aktualisere adopsjon

Likevel er jeg sterkt uenig med Mollestad. Jeg reagerer veldig sterkt på at utenlandsadopsjon utelukkende blir fremstilt som en høyreekstrem agenda for å «hviske bort kultur».

Det forenkler hele tematikken og problemet. Det å demonisere og fiendtliggjøre utenlandsadopsjon og adoptivforeldrene er veldig farlig, og ikke minst ukonstruktivt.

En kan ikke ignorere det faktum at utenlandsadopsjon har hjulpet utrolig mange barn, da det i disse tilfellene som oftest har vært det bedre alternativet for barnet enn de ikke-eksisterende mulighetene som «finnes» i fødelandet.

Problemet er ikke utenlandsadopsjon, men at systemer som tilrettelegger for adoptivbarnas nye omstendigheter ikke er på plass slik de burde være. Problemet er ikke så svart-hvitt som skribenten skal ha det til. Denne retorikken er skremmende, men samtidig noe jeg ikke klarer å ta helt seriøst. Det virker som om logikk ble offer for kynisme.

Rasisme og diskriminering eksisterer, og er dessverre noe en vil møte på om en står utenfor idealet eller normalen i samfunnet, uavhengig om man er adoptert eller ikke. De to henger selvsagt sammen i mange kontekster, men å si at utenlandsadopsjon er grunnen til at Johanne Zhangjia Ihle-Hansen ble drept, virker for meg å være et lite reflektert og provoserende forsøk på å kontekstualisere og aktualisere utenlandsadopsjon. Fokuset i Vicente Mollestads innlegg skader debatten om utenlandsadopsjon, mer enn noe annet.

Alternativet er i mange tilfeller verre

Uten å fremstå egosentrisk, vil jeg også bare si at jeg på mange måter er takknemlig for at jeg ble adoptert, nettopp fordi at en fremtid for meg i mitt fødeland ikke var noe aktuelt alternativ og kunne vært fatalt.

Uten foreldre, i en fattig by, på et fattig barnehjem som et spedbarn, er jeg takknemlig for at noen veldig godhjertede mennesker valgte å gjøre meg til en del av sin familie. Som et barn, er man dessuten ikke i stand til å forstå omstendighetene og tenke langt frem i tid. Derfor er man avhengige av å ha noen rollemodeller som kan lære en om hvordan en skal håndtere livet.

Alternativet til å ikke bli adoptert, er i veldig mange tilfeller verre. Selvsagt kan jeg bare snakke for meg selv, men av erfaring og muntlig utveksling, vet jeg at det er flere adoptivbarn som tenker det samme.

Dette betyr ikke at problemer med identitet og tilhørighet og andre mentale problematikker ikke har oppstått, og det er selvsagt adoptivbarn der ute som ikke har vært like heldige med sin adoptivfamilie. Men da må fokuset heller ligge på at disse får den oppfølgingen og tilretteleggingen som må til for å skape velfungerende mennesker i samfunnet. Å demonisere utenlandsadopsjon og adoptivforeldre er ikke løsningen.