Henie Onstad kunstsenter viser i disse dager utstillingen «Norsk dokumentarfotografi». (Foto: Henie Onstad kunstsenter.)
En mislykket utstilling

Nedtur for norsk dokumentarfotografi

Dokumentarfotoutstillingen på Henie Onstad kunstsenter er sløvt installert, overveldende stappfull og til tider på estetiske villspor, skriver Subjekts anmelder.
Saken er Henie Onstad kunstsenter viser utstillingen «Norsk dokumentarfotografi» til og med 12. januar.

Man skulle kanskje tro at ultra-poshe Henie Onstad kunstsenter på Høvikodden hadde svært høye krav til kvaliteten på sine utstillere. Men utstillingen «Norsk dokumentarfotografi» setter dette kriteriet under tvil.

Heldigvis har ikke kunstsenteret i noen tekster lovet at dette er «det beste innen norsk dokumentarfotografi», så la oss ta det for det det er: En oversiktsutstilling over norsk dokumentarfotografi, på sitt beste og verste. For i utstillingen finnes virkelig motpoler av kvalitet.

Overveldende stappfullt

I en utstillingssal som tydeligvis ikke endrer seg noe med utstillingene som vises, er 35 fotografer, representert med hver sin serie, studd sammen i noe som fremstår som en internasjonal kunstmesse hvor det er om å gjøre å oppnå maksimal profitt av plassen man har fått tildelt.

«Kill your darlings» er ofte en krevende prosess, men en høyst nødvendig en. Dette er den ofte den vanskeligste jobben, som kuratorene dessverre ser ut til å ha unngått.

Selv om man hadde sløyfet et par utstillere, noe vi veldig gjerne skulle ha sett, hadde det fortsatt vært overveldende smekkfullt av visuelle inntrykk. Det føles ikke bra.

Det er lagt skuffende liten innsats i installeringen. Det er som om man bare har skrudd inn noen skruer i veggene og smekket opp noe tekst et sted på siden, og så ferdig med det. Lyset er ikke tilpasset, og flere av de (tydeligvis permanente) frittstående veggene skygger for egen kunst. Det gjør vondt verre for fotografier som i utgangspunktet ikke stiller særlig sterkt.

(Foto: Øystein Thorvaldsen.)

Smakløs estetikk

Særlig overraskende er det at en del fotografer med sans for smakløse, dramatiske redigeringer har fått plass. Gjerne sort-hvitt, gjerne med forsterket kontrast og gjerne med vignettering.

Margaret M. De Langes fotografier like ved inngangen er blant disse. Skarpe trær, hester og portretter pryder veggen. Det er vanskelig å se forbi det voldsomme formspråket og verdsette motivene, som ifølge veggteksten er del av en undersøkelse om ensomhet. Hvordan man skal få øye på ensomheten i trærne og hestene er ikke lett å si.

Mistanken er, at dersom man har behov for å overdrive redigeringen i så stor grad, så er det noe man prøver å skjule. Det er ikke heldig for dokumentarfotografiet. Som å sminke over et sår, om ikke virkeligheten. Og hvis sminken i tillegg er stygg, så er det ikke håp.

Bedre blir det ikke av at Langes verk etterfølges av et shabby chic-grått rom med mer av den samme estetikken. Mer sort-hvitt, flere klisjeer og flust av dramatiske «fototriks». Enkelte har en Nan Goldin-sk stil over motivene sine, som i at de forsøker å provosere så mye de kan med bruk av nakne kropper. Men det er ikke spesielt originalt, og enkelte skulle virkelig vært på et kurs i fotoredigering.

Utstillingen begynner på bunn, og resten av den store salen er bare helt midt på treet. Å stå overfor en overfylt utstillingssal, som kun med få unntak beveger seg over middelmådighet, føles deprimerende, og man får lyst til å gi seg tidlig.

Det er overraskende at flere fotografer med sans for dramatisk redigering har fått plass i utstillingen. (Foto: Camilla Jensen.)

Helt konge

Selv om det er vanskelig å snu inntrykket etter den store skuffelsen som utstillingen innleder med, går det heldigvis oppover. I lokalets innerste del finner vi utstillingens sterkeste bidrag konsentrert. Noen av høydepunktene er Elin Høyland og Tonje Bøe Birkeland som begge viser at de både kan bruke et kamera og har noe interessant å komme med. 

Tonje Bøe Birkeland har iscenesatt seg selv som en fjellvandrer i et digert fotografi i en passende treramme. På toppen av et fjell står hun iført en beige kjeledress, som en fjellvandrer fra en tidligere tid. Hun ser heroisk ut, som at hun er sterk og frisk og vet hva hun driver med der oppe. Men bildet røper ikke for mye, og etterlater oss undrende og interessert. Bildet har en tiltrekkende kraft, og det er både fint og litt underlig.

Langt mer tydelig i sitt innhold er Elin Høyland og bildeserien «Helt konge». Både tittelen og motivene er forankret i norsk populærkultur. Høyland har nemlig fotografert steder med opphengte kongebilder, en ikke så uvanlig komponent å finne rundt i gamle norske hjem og hytter. Eller på utedoer.

Høyland har fotografert åtte ulike lokasjoner med kongebilder, fra kong Haakon til kronprins Haakon, fra 90-talls ukeblader til falmede portretter. Med en god sans for farger og et konsept som med glimt i øyet påpeker et noe forunderlig nasjonalt fenomen, er det et fornøyelig bidrag til utstillingen.

Accra, Ghana. 21.11.11. Kongebilde på ambassaden. (Foto: Elin Høyland.)

Grensene mellom dokumentar og kunst

Utstillingen får oss til å tenke over hvor vage grensene er mellom dokumentarfotografi og kunstfotografi. Er det så viktig at utstillingen kalles dokumentarfotografi, egentlig? En dokumentar innebærer ofte at det fortelles en historie, eller at noe formidles. Men det gjør også kunstfotografier stadig vekk.

Henie Onstad kunstsenter er ikke uenig i dette, og skriver at:

«Vi befinner oss i en tid hvor begrepet om dokumentarisk fotografi stadig blir mer kompleks, og dette er en utstilling som reflekterer hvordan det i dag er et stort mangfold av dokumentariske uttrykk både innenfor reportasjefotografiet og i samtidskunsten, sier utstillingens kurator Susanne Østby Sæther.»

Selv om det er en generelt mislykket utstilling, så er den såpass stor at man ikke kan gå derfra uten å ha hentet med seg noen interessante moment. Man får sett svært mange ulike fotografiske formspråk, selv dem som er på estetisk villspor.

Det er godt mulig at «norsk fotografi har en stigende posisjon internasjonalt», slik som Henie Onstad kunstsenter innleder utstillingsteksten sin med, men denne utstillingen hjelper ikke norsk fotografi særlig langt på veien.